Her er en oversikt over de enkelte kapitlene:
Del 01 - "Drømmejobben" konsertfotograf?
Del 02 - Juridiske spørsmål
Del 03 - Særtrekk ved konsertfotografering
Del 04 - Oppførsel i "grøften"
Del 05 - Forsvarlig utstyr for konsertfotografer
Del 06 - Tips og triks fra (konsertfotograferings-) profesjonelle
Del 07 - Bildekomposisjon (Del 1)
Del 08 - Bildekomposisjon (Del 2)
Del 09 - Anbefalte kamerainnstillinger
Del 10 - Etterbehandling
Figur 2-1: Som erfaren fotograf blir man stadig overrasket over "motet" til mange konsertgjengere som bekymringsløst tar bilder (og videoer) ulovlig med mobilkameraene sine under konserten og deretter sprer disse tilfeldig på Facebook, Youtube og andre internettplattformer... Nikon D800 med 2,8/70-200mm Nikkor med brennvidde på 170mm. 1/200 sekund, blenderåpning 4,5, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Erfarne konsertfotografer kan "synge en sang" om hvor vanskelige forhandlingene ofte er med konsertarrangørene, som i sin tur igjen forhandler med artistene - eller deres management. Konsertarrangørene videreformidler derfor vanligvis bare restriksjonene de har fått pålagt fra artistenes side. De har ofte ikke mye spillerom.
Figur 2-2: Kylie Minogue på konserten under Aphrodite-Les Folies-turnéen 2011 den 1. mars 2011 i Berlin. Denne sangeren, eller rettere sagt hennes management, er ifølge insidere en av de "vanskeligste" forhandlingspartnerne når det gjelder å gi tillatelse til fotografering (og senere publisering av bildene). Det gjelder regelen (med noen få bemerkelsesverdige unntak som for eksempel U2, Scorpions, Westernhagen og andre): jo mer kjent artisten er, desto vanskeligere er forhandlingene om tillatelse til fotografering og publisering av bilder. Hvis en stjerne (eller managementet) ikke liker at profesjonelle fotografer tar bilder under konserten, blir det til og med stoppet. Da blir det brukt en "husfotograf" som dermed kan tilby eksklusive bilder fra konserten - selvfølgelig etter avtale med managementet (som ved hjelp av vetorett kan forkaste uønskede bilder på forhånd). Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/400mm L IS USM. 1/250 sekund, blenderåpning 2,8, ISO 1000.
(Foto © 2011: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
"En spesiell form for kvelning er imidlertid at bildene bare kan gis til ett medium, det vil si en avis, må fjernes fra arkivet etter en viss tid og/eller må legges frem for godkjenning av managementet før publisering. Sensur." (Konsertfotograf Sven Darmer, i fotoboken "Konsertfotografi" av Brüggemann, Becher, Meister, Darmer, Lippert; mitp forlag, 1. opplag 2012).
Hvorfor kan artistene imidlertid gjennom konsertarrangørene ensidig sette så sterke krav mot fotografene? Det er tross alt pressefrihet som skal muliggjøre en usensurert rapportering. For å forstå den rettslige siden av denne ufordelaktige situasjonen for fotografer (artistene eller deres management forhandler om konsertopptredenen med konsertarrangøren, som deretter som forhandlingspart med fotografene setter betingelsene for fotografering), må man forstå virkemåten til "Rettigheten til den avbildede personens eget bilde" og "husrett", derfor vil begge bli forklart noe grundigere nedenfor.
Figur 2-3: Robbie Williams (her under gratiskonserten den 23. oktober 2009 i Berlin) har nå, siden han har vært sammen med sin kjæreste/kone Aida Fields, avskaffet kvelningskontraktene. For noen år siden hadde opptak som disse imidlertid sjelden verdi, for det var vanskelig å få akkreditering.
2.1 Rettigheten til den avbildede personens eget bilde
Hvordan ville du føle deg hvis du en dag, mens du handler i supermarkedet ved kassen, oppdager en sigarettpakke med ditt bilde på? Og under står det (betydningsfullt og i anførselstegn, for å late som om det er et originalsitat fra den avbildede, altså deg): "Jeg elsker å røyke XYZ-sigaretter! Bare disse gir meg selvtillit og får meg til å føle meg lykkelig!" Ville du være begeistret? Eller ville du føle deg utnyttet? Fordi du ble ikke spurt om du ville markedsføre et sigarettmerke; og du fikk heller ikke betalt honorar...
Og hvordan ser dette ut hvis du er en overbevist ikke-røyker, fordi du deler den - også vitenskapelige - oppfatningen at sigaretter er ansvarlige for døden til millioner av mennesker? Hva vil være dine første spontane tanker hvis du ser ansiktet ditt på en av disse dødelige sigarettpakkene?
"Dette går ikke an! De kan ikke bare gjøre det! Uten å spørre meg! Vel, de vil høre fra advokaten min!" Slik eller lignende ville nok være din første reaksjon. Og også advokaten din vil bekrefte at du har gode sjanser for å saksøke tobakksindustrien for undertrykkelse og erstatning, fordi "Rettigheten til den avbildede personens eget bilde" sier at enhver bør kunne bestemme om bilder av ham i det hele tatt skal publiseres og i hvilken sammenheng.
§ 22 KunstUrhG
"Bilde av en person kan bare spres og offentlig vises med samtykke fra den avbildede. Samtykke anses gitt hvis den avbildede fikk en godtgjørelse for å la seg avbilde. (…)"
For vårt nettopp nevnte tilfelle, ditt bilde på sigarettpakken, betyr det: Du ble verken spurt om dette eller mottok betaling for at tobakksindustrien bruker bildet ditt til reklame, derfor står sjansene for en vellykket rettssak, hvis det ikke blir en utenomrettslig løsning, veldig bra for deg.
Men tilbake til konsertfotografering. Nå melder spørsmålet seg om det finnes unntaksbestemmelser til denne paragrafen som gjør at publisering av konsertbilder likevel er mulig, selv uten uttrykkelig tillatelse fra de avbildede artistene (og konsertarrangørene, se 2.2 Vertenes husrett).
Først og fremst må det undersøkes om konsertbilder kan publiseres hvis man har betalt inngangsbillett (og artisten/artisten har fått honorar for sitt opptreden). Til slutt sier § 22 KunstUrhG: "Tillatelsen anses som gitt hvis den avbildede fikk betaling for å la seg avbilde."
Imidlertid skal ikke honoraret anses som betaling for at artisten(e) ble fotografert, men som betaling for at han eller hun fremførte musikk. Ingen fotograf vil lykkes i retten med å hevde at det å la seg fotografere som artist er en del av deres plikter når de får honorar for sin opptreden.
Figur 2-4: Dick Brave (alias Sasha) får sitt honorar for sine opptredener for å underholde publikum musikalsk. Det er ingen fotohonorar, så ikke betaling for at han lar seg avbilde av konsertbesøkende og -fotografer og godkjenner publiseringen av bildene i noen form. Nikon D4 med 1,4/85mm Nikkor. 1/200 sekund, blender 2,5, ISO 2500. Bildet ble tatt under det hyllede konsertarrangementet i forbindelse med Zeltfestival Ruhr den 26. august 2012.
(Bilde © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Men finnes det kanskje andre unntaksbestemmelser som likevel muliggjør publisering av konsertbilder? § 23 KunstUrhG ("Lov om opphavsrett til verk innen billedkunst og fotografi") lister opp unntak fra den generelle forbudet:
§ 23 KunstUrhG
"(1) Uten nødvendig tillatelse etter § 22 kan følgende spres og vises frem:
• Bilder fra samtidshistoriens område";
• Bilder der personene bare vises som tilbehør ved siden av et landskap eller annen lokasjon";
• Bilder av forsamlinger, opptog og lignende hendelser som de avbildede personene har deltatt i";
• Bilder som ikke er bestilt, men der spredning og fremvisning tjener et høyere kunstnerisk formål."
• ad 1.: Konserter blir regelmessig ansett av rettspraksis som samtidshistoriske hendelser som det er tillatt å rapportere om selv uten spesifikk tillatelse. Forutsatt at ikke andre rettigheter til de avbildede eller tredjeparter krenkes, noe som sjelden er tilfelle ved konsertarrangementer, bortsett fra noen få unntak for "gratis og utendørs konserter", som regel er tilfelle (se 2.2 Vertenes husrett.) I tillegg må rapportering om en konsertbegivenhet vurderes annerledes enn hvis bildet av en musiker, tatt under konserten, skal brukes til andre kommersielle formål som for eksempel reklame for et spesifikt produkt. Mens musikere må finne seg i rapportering, gjelder ikke dette for misbruk av bildene til reklameformål.
• ad 2.: Konsertbilder der musikerne av bildskapende grunner bare er liten på den enorme scenen, vil sannsynligvis ikke bli ansett som fritt tilgjengelige for publisering, for selv med slike opptak, uavhengig av den spesielle bildeskapelsen, er ikke musikeren(e) å anse som "tilbehør" ved siden av en "annen lokasjon". Uttrykket "tilbehør" må derfor tolkes ikke bare størrelsesmessig, men fremfor alt også med hensyn til betydningen for bildets budskap. DJ Bobo kan se veldig liten ut på en stor konsertscene, men for et bilde som viser en av hans konsertklipp, er han definitivt av betydning og bør derfor ikke kun vurderes som "tilbehør".
• ad 3.: Når en musiker gir en konsert, har han eller hun i juridisk forstand av §23 Abs. 1 Satz 3 KunstUrhG deltatt på en "forsamling", et "opptog" eller en "liknende hendelse"? Svaret her er nei; lovgiveren har her ment demonstrasjoner, politiske partiers marsjer, osv. Når en musiker gir en konsert, er ikke dette noen av unntaksbetingelsene i §23 Abs. 1 Satz 3 KunstUrhG som ville rettferdiggjøre publisering av bilder uten artistens godkjennelse.
Konklusjon om emnet
Retten til bildet av personen som er avbildet som en spesiell utforming av den generelle personvernsretten, skal forstås som beskyttelse av den enkelte, slik at ikke hvem som helst sprer/publiserer bildet deres vilkårlig. Spesielt for reklame- og merchandisingformål kan bilder ikke brukes bare slik. For at denne retten ikke skal undergrave pressefriheten, har lovgiveren opprettet unntakstilfeller (se §23 Abs. 1 KunstUrhG), som gjør det mulig for pressefotografer å publisere bilder uten samtykke fra den avbildede personen, for eksempel bilder som har spesiell historisk betydning. Nyere rettspraksis bruker et gradvis beskyttelseskonsept: Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle etter en avveining av interesser om opptaket av den berørte personen er av historisk betydning og dermed kan publiseres til formål for rapportering.
Det gjelder: Jo mer en person er av allmenn interesse, desto mer kan bilder av den personen brukes til rapportering - selv uten samtykke fra den avbildede personen.
I praksis med konsertfotografering er det imidlertid et annet rettslig konsept som muliggjør fotografering og publisering av resultatene gjennom forhandlinger som en mulighet. Disse forhandlingene finner sted dels mellom musikeren og konsertarrangøren og dels mellom konsertarrangøren og fotografene. Dette gjøres mulig gjennom konsertarrangørens "husrett", som vi ønsker å se nærmere på på grunn av dens betydelige praktiske relevans innen konsertfotografering.
2.2 Arrangørens husrett
Forestill deg at du arrangerer en fest hjemme hos deg. Til denne festen kommer alle vennene og bekjente du har invitert. Du kan la fremmede komme inn i leiligheten din, men du må ikke; på samme måte har du selvfølgelig rett til å utvise uønskede gjester (som for eksempel starter en krangel blant gjestene i beruset tilstand eller ødelegger ditt vakreste møbel). Du kan bestemme hvilken musikk som skal spilles, om fjernsynet skal slås på og om gjestene har lov til å tråkke ned de nylig plantede blomstene i hagen. Kort sagt: Du har husretten, og gjestene må følge dine instruksjoner! Hvis noen ikke liker det, kan de dra eller til og med bli tvunget til å forlate leiligheten (eventuelt med hjelp fra politiet).
Og på lignende måte er det også i musikkbransjen, hvor konsertarrangøren - i samarbeid med de opptredende artistene - bestemmer hva fotografene (hvis de i det hele tatt blir tillatt) får lov til og ikke. En tommelfingerregel gjelder: Jo mer populære artistene som opptrer for øyeblikket er, desto sterkere er deres forhandlingsposisjon overfor arrangøren. Dette betyr at meget kjente artister kan gjennomføre kravene sine nesten etter eget ønske - og arrangøren sier "ja" til alt for å i det hele tatt få til en opptreden av artisten(e).
Figur 2-7: Disse konsertfotografene var alle "akkreditert". De hadde tillatelse fra arrangøren til å fotografere under konserten og også til å publisere bildene. Det var igjen avtaler mellom arrangøren ("husverten") og den opptredende sangeren (her: Jan Delay) i forkant av konserten om fotografering, hvor lenge, når og i hvilken grad de lagde bildene kunne publiseres. Spesielt det siste punktet, den kommersielle bruken av bildene ved lisensiering (vanligvis selges ikke det "fysiske" bildet, men lisensen til å publisere det, for eksempel i tidsskrifter, på nettsteder, osv.) griper inn i nevnte husretten til konsertarrangøren. Derfor bør man aldri - bare fordi man ikke ble oppdaget mens man fotograferte under en konsert - publisere eller videreformidle bildene som ble tatt, med mindre man har fått skriftlig tillatelse fra arrangøren for dette. Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor med brennvidden 24 mm. 1/160 sekund, blender 3,5, ISO 5000.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Konklusjon
"Arrangøren av en konsert har alle rettighetene knyttet til denne. Dette inkluderer spesielt husretten. Derfor kan han forby fotografene å ta og selge bilder fra arrangementet eller de opptredende artistene. Det samme gjelder for andre lukkede arrangementer, som for eksempel sportsbegivenheter." (Fra læreboken: "Fotografie und Recht", Kötz/Brüggemann, mitp-Verlag, april 2009, 34,95 euro, ca. 200 sider)
Figur 2-8: Når Mick Jagger (forresten aktiv i musikkbransjen i 52 år!) opptrer med Rolling Stones, vil arrangørene ikke insistere på gjennomføring av vilkårene hvis dette ville true bandets opptreden. Bildet viser Mick Jagger under Rolling-Stones-konserten på Berlins olympiastadion den 15. juni 2003. På det nåværende tidspunktet (2014) har Rolling Stones stått på scenen i over et halvt århundre. Rykter om at bandet vil oppløses - ofte påstått å være interne uenigheter, hovedsakelig mellom Mick Jagger og Keith Richards - har alltid vært tilstede i bandets historie. Disse ryktene har sannsynligvis også bidratt til at konsertene regelmessig var utsolgt - på grunn av bekymring fra potensielle konsertgjengere om at bandet virkelig ville oppløses og det ville være siste sjanse til å se Stones live. Men dette var sannsynligvis bare en del av Stones geniale markedsføring, som allerede på 60-tallet bygde opp sitt image som "rockens onde gutter" selv (til tross for at de egentlig kom fra gode, borgerlige forhold). (Bilde © 2003: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
Som nettopp forklart, når det gjelder husrett, er det viktig at det gjelder for lukkede arrangementer. Dette betyr at arrangementet ikke nødvendigvis må finne sted i et "hus" for at husretten skal gjelde. Også arrangementer utendørs, men for eksempel avgrenset av et gjerde, slik at ikke hvem som helst fritt kan gå inn på festivalområdet, omfattes av husretten. Spesielt på mange musikkfestivaler i sommermånedene er områdene hvor arrangementene finner sted, inngjerdet. Dette tjener primært til å opprette en eller flere billettluker ved inngangene og kreve inngangsbillett av festivaldeltakerne. At arrangøren dermed også får husretten som en behagelig bieffekt er for denne positivt. Det viktigste er imidlertid den frie tilgangen, som nå ikke lengre er til stede på de fleste festivaler på grunn av de inngjerdede tiltakene.
Men det er også musikkfestivaler som bevisst avstår fra å stenge ute, for å gi alle muligheten til å delta på arrangementet gratis. Disse "gratis-og-utenfor-festivalene" er hovedsakelig organisert med mye lidenskap og støttes av byen av kulturelle årsaker. Disse arrangementene er uten sponsorene ikke tenkelige, da de utnytter arrangementene for å oppnå et positivt merkebilde hos målgruppen deres.
Figur 2-9: Bochum Total er en slik vellykket (og etablert i årevis) musikkfestival, som årlig finner sted om sommeren i sentrum av Bochum og er åpen for alle gratis. I år forventes det rundt en million besøkende til det gratis arrangementet. Herfra kan også fotografer fra publikum (posisjonene er vanligvis ikke dårligere enn i pressegraven, som bare er tilgjengelig for akkrediterte fotografer) ta konsertbilder uten å måtte bry seg om akkreditering på forhånd. (Tips: Sikre deg en av de fremste plassene i god tid; det beste er å komme minst en halv time før konsertstart). Dette bildet av gitaristen fra Apologies, I Have None, ble tatt i juli 2013 på Bochum Total. Jeg stod aller fremst mellom de andre konsertbesøkerne, fordi jeg hadde bestemt meg for å ta noen bilder her helt i siste liten, slik at akkreditering ikke lenger var mulig.
I motsetning til kollegene mine i pressegrøften, hadde jeg ikke like mye armslag, men hadde fordelen ved at jeg på grunn av litt større avstand til scenen ikke hadde så mye «nedenfra-perspektiv». Nikon D4 med 1,4/85mm Nikkor. 1/1600 sekund, blender 2, ISO 2500.
(Bilde © 2013: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
2.3 Panoramafriheten
Mange fotografer tror at når de tar bilder av konserter utendørs, kan de støtte seg til panoramafriheten. Dette er imidlertid feil, som en titt på opphavsrettsloven viser:
§ 59 Opphavsretten - Verker på offentlige steder
«(1) Tillatt er å reprodusere, spre og offentlig gjøre verker som er permanent plassert på offentlige veier, gater eller steder ved hjelp av maling, grafikk, fotografier eller film. Med bygninger gjelder disse rettighetene bare for det ytre utsynet.»
Det avgjørende er de to kriteriene «permanent» og «offentlig». Et «gratis-og-utenfor-festival» er definitivt «offentlig» per definisjon, men aldri «permanent», da det bare er midlertidig til stede offentlig. Etter at festivalen er avsluttet, demonteres scenene igjen, lyd- og arrangementsteknologi og også musikkinstrumenter. Imidlertid dekkes fotografier fra utsiden av bygninger av panoramafriheten i § 59 opphavsrettsloven, så lenge de er tatt fra en offentlig vei, gate eller et sted. Det samme gjelder for andre opphavsrettsbeskyttede verk som for eksempel skulpturer, installasjoner, osv. Midlertidige kunstaksjoner (som for eksempel musikkfestivaler) er imidlertid ikke permanente verk i henhold til § 59 opphavsretten.
2.4 Har (konsert-)fotografer også rettigheter?
Ja. Selvfølgelig!
Opphavsrettsbeskyttelse
«Opphavsrettsbeskyttelsen oppstår med opprettelsen av et fotografi selv, og trenger derfor ikke søkes om. Enhver skaper har rett til å bli navngitt ved publisering av et bilde, dette gjelder også for annonser; noe som er et viktig reklameverktøy for oss fotografer. Opphavsrettsbeskyttelsen for fotografi varer i 70 år etter skaperens død, for bilder er det 50 år.» (fra læreboken: «Fotografi og rett», Kötz/Brüggemann, mitp-Verlag, april 2009, 34,95 euro, ca. 200 sider). Våre bilder er opphavsrettsbeskyttet. Det spiller ingen rolle om bildene er spesielt kunstnerisk utformet eller bare tatt som et øyeblikksbilde. Denne forskjellen mellom «bilder» og «fotografiske verk» er bare relevant når det gjelder varigheten av bildene: Opphavsrettsbeskyttelsen for fotografi varer i 70 år etter skaperens død, for bilder er det 50 år.
Figur 2-10: Godt å vite: Selv dette bildet fra Wir sind Helden-konserten er opphavsrettsbeskyttet. Dette vern måtte jeg ikke søke om, det oppstod på det tidspunktet jeg trykket på utløseren (altså på det tidspunktet bildet ble tatt; dermed samtidig). Nikon D3S med 1,4/85mm Nikkor. 1/250 sekund, blender 3,5, ISO 2000.
(Bilde © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Når det gjelder konsertfotografi, er imidlertid det som er forhandlet mellom partene avgjørende. Med andre ord: Hvis vi (for eksempel på grunn av dårlig forhandlingsposisjon) godtar alle strenge avtaler fra konsertarrangørene, har vi ikke lov til å klage over at vi har gitt fra oss alle våre kunstneriske og økonomiske friheter.
Naturligvis er det vanskelig for en enkelt fotograf å alltid få gjennomslag for sine ønsker. Standardpraksis beskrives best som «ta det eller la det ligge!». Med andre ord: Vi fotografer må følge konsertarrangørenes betingelser – eller vi avstår fra å dekke hendelsen med bilder.
Og akkurat her er et utgangspunkt som får vår posisjon til å se ikke så dårlig ut: Hvis vi også kan overbevise de andre kollegene fra pressen om å boikotte (uten at det blir brudd fra vår side) konserter der akkreditering kun er mulig ved å inngå strenge avtaler, vil også musikere og konsertarrangører etter hvert innse at de er avhengige av det gode arbeidet til (presse-)fotograferne. For vakre bilder av en konsert er alltid også en flott – og fremfor alt gratis – reklame for den.
Følgende (tidligere reelle) betingelser («knebelavtale») skal ingen konsertfotograf godta:
• Arrangørens eller artistens veto-rett angående publisering av bilder fra konserten: Denne restriksjonen innebærer sensur! Ikke la retten til å ta beslutninger bli tatt fra deg når det gjelder hvilke bilder du kan publisere!
• Fototidens begrensning til 10 sekunder av de tre første sangene. Dette er ren trakassering og betyr at du er under enormt press, for hvem kan levere kunstnerisk verdifulle resultater på 30 sekunder? Et fremragende bilde ville være ren tilfeldighet – ikke lenger et resultat av dyktighet.
• Pålagte opptaksvinkler: Ikke la ikke-fotografer begrense deg når det gjelder bildekomposisjon! Fremhev heller at du trenger din kunstneriske frihet for å levere gode resultater.
• Pålagt bildebehandling (for eksempel gjøre artistene tynnere): Bildebehandlinger er dessverre ikke uvanlig i dagens bildeberetning, inkludert konsertfotografi, men (ennå) ikke nødvendigvis vanlig (se tutorial 10: Etterarbeid). Derfor si nei hvis artisten vil retusjeres eller slankes av hensyn til egen stolthet. Spesielt fordi en slik omfattende bildebehandling tar unødvendig tid (og derfor også penger) fra deg.
Avsluttende konklusjon
I ingen annen del av fotograferingen er det så mange begrensninger for fotografene som ved konsertfotografering. Men ikke aksepter alt! Selv om den enkelte fotografen er i en dårlig forhandlingsposisjon overfor konsertarrangører og musikere (eller deres ledere), bør man ikke blindt undertegne alle avtaler som blir lagt fram. Senest når kontraktsvilkårene fører til at fotografenes kunstneriske eller økonomiske frihet blir betydelig begrenset, er det mer fornuftig å helt unngå bildejournalistikk! Hvis fotografene er enige seg imellom, vil arrangører, musikere og managere raskt innse at de kanskje ikke er avhengige av en enkeltfotograf; men også at de likevel ikke kan klare seg uten bidragene og ferdighetene til fotografene generelt.
Figur 2-11: Når stemningsfulle bilder av konserter ikke lenger vises i pressen, uteblir en viktig markedsføringseffekt for musikerne. De drar nemlig nytte av at det blir rapportert gratis om dem og deres (vellykkede) konserter. Akkurat bildene er det som får avis- og magasinleserne til å bli inspirert til å igjen besøke en konsert med favorittbandet.
På den måten er vi konsertfotografer ikke bare tiggere overfor musikerne og konsertarrangørene, men også profesjonelle kunstnere som med sine bilder bidrar til at konserter i det hele tatt kan finne sted i stor skala. Jan Delay med band i august 2010 under Zeltfestival Ruhr. Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor med en brennvidde på 55mm. 1/2000 sekund, blender 5,6, ISO 3.200.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
2.5 Lisensavgifter: Beregning og forhandling
Den som ønsker å selge (konsert-)bilder, vil selvfølgelig tenke på hvor mye han eller hun kan få per bilde. Spesielt for nybegynnere er det veldig vanskelig å fastsette salgsprisen.
Følgende konsept for bruksrettigheter skal hjelpe deg med å få en følelse av hva en "passende" pris er.
Normalt selger profesjonelle konsertfotografer ikke lenger "fysiske" bilder ("kopier"), men bruksrettigheter. Selv om det i unntakstilfeller fremdeles overføres fysiske bilder (normalt nå i den digitale tidsalderen overføres digitale bilder), bestemmes salgsprisen ikke etter verdien av kopien, men etter omfanget av hvordan kunden ønsker å bruke bildene.
Man skiller her mellom saklig, geografisk og tidsmessig bruk.
Saklig bruk:
Det avgjørende her er hva bildene skal brukes til. Omfanget er større jo flere bruksmåter bildetjenesten har planlagt. Eksempler inkluderer: bruk av bilder i en dagsavis for å rapportere, for et magasin som illustrasjon av artikkelen om bandets historie, for et CD-cover til bandets siste CD, for et plakat for bandet, som reklameflygeblad for den neste konsertturneen osv. Det blir klart at honoraret som fotografen burde få for bildene, er større jo flere bruksmåter som er planlagt.
Geografisk bruksområde:
Når det gjelder omfanget av geografisk bruk, handler det om hvor (geografisk sett) bildene skal vises. Det gjør en forskjell om bildene bare skal vises i lokalavis i Bochum eller i et landsdekkende magasin, eller til og med i Europa eller verden over. Jo større det geografiske området er der bildene skal publiseres, desto høyere bør fotografens honorar være.
Tidsmessig bruk:
Hvis du selger et bilde til en plakat som viser til den kommende turneen til det avbildede bandet, bør honoraret ditt være høyere jo lenger plakatene henger (jo lengre turneen varer). Det er lett å forstå at bilder på en plakat som kun vises i to uker for kommende konserter til et band, vil gi mindre honorar enn hvis plakaten henger i månedsvis på reklamestolper osv. Grunnregelen er: jo lengre bruksperioden, jo høyere inntekt for å stille til rådighet bildene.
Dette konseptet for bruksrettigheter sier foreløpig ingenting om den faktiske størrelsen på bildesalæret; det er bare til for å differensiere når forskjellig bruk (saklig, geografisk eller tidsmessig sett) er planlagt for bilder.
Det bør ikke glemmes at bildesalærer ikke er "fastsatt" et sted - men er et resultat av forhandlinger mellom opphavsrettsinnehaveren (oss fotografer) og brukeren (den som bruker bildene). Det at salgsinntektene fra utnyttelse av bildene for bruksrettene har gått betydelig ned på grunn av den digitale bildeflommen, er et bevis på dette. Også tildelingen av bruksrettigheter for bilder (salgsinntektene) er underlagt markedets tilbud og etterspørsel.
Den som likevel forventer "konkrete priser" for tildeling av foto-bruksrettigheter på dette tidspunktet, blir henvist til publikasjonen "Bildhonorare 2014" fra MFM (Midtstilling Foto Marketing) av BVPA (Fagforbundet for pressebildebyråer og bildearkiver e.V.): "De årlig reviderte og oppdaterte bildesalærene fra Midtstilling Foto Marketing (MFM) har vært tilgjengelige i trykt versjon siden februar. Oversikten over markedsprisene for bildenyttigheter tjener som en beregnings- og forhandlingsgrunnlag for markedsdeltakerne - både bildeleverandører og bildebrukere." (Kilde: http://www.bvpa.org/news/1026-mfm-bildhonorare-2014)
Disse honorarveiledningene skal ikke sees som en fast størrelse i forhandlingsspillet om "passende" priser for fotobruken, men som en omtrentlig retningslinje innenfor prisforhandlingene mellom tilbyder og kjøper. De blir for øvrig jevnlig brukt av de tyske domstolene som en pekepinn på hvordan fotobruk prises.
Figur 2-12: Hvor mye honorar kunne jeg kreve for dette bildet av Wolfgang Niedecken, frontmannen i bandet BAP? Vel, det avhenger av hva bildet skal brukes til (et CD-omslag gir mer honorar enn publisering i en dagsavis som rapporterer om gårsdagens konsert), hvor lenge bildet skal publiseres (for eksempel er det stor forskjell om bildet bare skal brukes i 1 dag, for eksempel i en dagsavis, eller for 20 år eller mer, for eksempel på et CD-omslag) og hvor bred den geografiske spredningen av bildet er (vil det kun publiseres i Köln eller til og med globalt?). MFM BVPA's "Bildhonorare 2014" gir verdifulle retningslinjer for forhandlingene med bildebrukeren. Nikon D3S med 1,4/85mm Nikkor. 1/400 sekund, blender 2,2, ISO 1250.
(Bilde © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
