Konserterfotograferingens særtrekk er:
• Juridiske begrensninger: Andre (konsertarrangører, musikere og deres managere) bestemmer hva som kan fotograferes når og hvordan, og hvor stor bruksomfanget (publisering av bildene) er.
• To veldig fine hobbyer (musikk og fotografi) smelter sammen til konsertfotografi, noe som har økt populariteten enormt.
• Nesten ingen muligheter for aktiv kunstnerisk utforming for konsertfotografer.
• Stort sett forhåndsbestemte perspektiver avhengig av bygningen til konsertsalen/scenen og akkrediteringsstatus.
• Ukontrollerbare, raskt skiftende lyssituasjoner gjør det vanskelig for fotografen å kontrollere eksponeringen.
• Eget lys (for eksempel blitz) kan ikke brukes.
• Ofte veldig kort tidsvindu for fotografering (vanligvis bare tre sanger; noen ganger enda kortere), som fører til at fotografene må jobbe under enormt stress; samtidig stiger adrenalinnivået som hos jegere eller paparazzier.
Figur 3.1: Med desperasjonens mot: Konsertfotografer har ikke mange muligheter for utforming, har ingen innflytelse på (ofte vanskelig) belysning og vanligvis bare tre sanger tid for å få de nødvendige bildene i kassen. Alt dette betyr stress, og da kan man også ta modige bilder inn i fullt motlys ... Jan Delay under konsert på Zeltfestival Ruhr, 20. august 2010. Nikon D3S med 2,8/24-70-mm-Nikkor, med brennvidde på 24 mm. 1/2000 sekund, blender 3,5, ISO 1600.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Nesten ingen muligheter for aktiv kunstnerisk utforming for konsertfotografer
Spesielt for meg som reklamefotograf som er vant til at alt gjøres for å planlegge fotoutkommet nøyaktig og uavhengig av tilfeldigheter for å påvirke i tråd med bildetanke (i samsvar med mine eller oppdragsgivers krav), er konsertfotografering med sine mange usikkerheter ikke bare en stor utfordring, men fremfor alt også en omlegging fra daglig (kontrollert) arbeid som reklamefotograf.
Som konsertfotograf kan jeg IKKE:
• ... rope regianvisninger til artisten på scenen, hvordan han/hun bør posere best for meg; jeg kan ikke gi tips om hvilken positur eller hvilken vinkel mot lyset som ser mer fordelaktig ut.
• ... forme belysningen eller scenoppsettet i samsvar med mine forestillinger.
• ... få musikerne til å gjenta poseser eller bevegelser, for eksempel for å ta variasjoner.
• ... påvirke fargevalget på klær i harmoni med sceneoppsettet og belysningen.
• ... fjerne forstyrrende elementer (som for eksempel mikrofonstativer eller vannflasker eller kasser ved foten av utøverne) fra scenen.
• ... endre fotoposisjonen etter ønske.
• osv.
Figur 3.2: Selv om jeg hadde foretrukket å rope til guttene i Culcha Candela (konsert 20. august 2011): "Ok, nå stå opp i retning mot meg og vink til meg!" ... Men kunnskapen om sikkerhetspersonalets reaksjon på slike forstyrrelsesforsøk fikk meg heller til å tie stille, så jeg tok bare bildet fra siden, noe som kanskje ikke var optimalt, men på det tidspunktet var det ikke annerledes mulig. Nikon D3S med 4/24-120-mm-Nikkor, med brennvidde på 78 mm. 1/160 sekund, blender 4,0, ISO 3200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Stort sett gitte perspektiver
Vi konsertfotografer har ikke lov til – med noen få unntak – å være fritt plassert foran eller ved siden av scenen. Tvert imot: Når vi får akkreditering, blir visse områder (for eksempel frontgraven) tildelt oss. Det er bra når vi kan bevege oss fritt innenfor graven; men selv dette blir ofte sterkt begrenset, slik at vi må jobbe under suboptimale forhold og ofte veldig trangt.
Siden de fleste bildene derfor nødvendigvis blir tatt fra graven og denne vanligvis befinner seg rett foran scenen i en senket posisjon, ser de "typiske" konsertbildene ut som om fotografene ligger bukket foran artistene på bakken.
Kanskje dette effekten faktisk er ønsket, for musikerne – selv de minste blant dem – ser mye større og også "mer heroiske" ut når de blir fotografert nedenfra, enn de egentlig er.
For at kvaliteten på bildene ikke skal lide, må man passe på at forvrengningen som skyldes den lave kameraposisjonen (som spesielt er tydelig ved bruk av vidvinkelobjektiver) ikke blir for åpenbar. Profesjonelle fotografer legger selvfølgelig umiddelbart merke til musikernes "strekkede" kropper, som nå plutselig ser ut til å ha lange ben. Men det viktigste er at de "normale" bildeskuerne ikke legger merke til denne effekten – eller i det minste at den ikke virker unaturlig og forstyrrende.
Figur 3.4: Culcha Candela den 20. august 2011: Også her stod vi fotografer direkte ved scenen, i graven, hvilket nødvendigvis førte til en ekstrem nedfra-perspektiv på alle bildene (med effekten av å fremheve artistenes nedre ekstremiteter, til skoesponsorens glede). Nikon D3S med 4/24-120mm Nikkor, ved en brennvidde på 24mm. 1/500 sekund, blender 4,0, ISO 3200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Den lave kameraposisjonen fra graven har imidlertid også andre ulemper: Altfor ofte blokkerer høyttalere og elementer av sceneutstyret utsikten til artisten(e). Derfor vil vi kun i sjeldne tilfeller få med føttene og beina fullstendig på bildet.
Figur 3.5: På dette bildet er det tydelig å se hvor ekstrem en slik forvrengning kan være, som skyldes den lave kameraposisjonen og bruk av vidvinkelobjektivet. Den venstre foten til artisten blir overdrevent stor avbildet, fordi den er veldig nær kameraet. Overkroppen og hodet derimot, som lener seg langt tilbake, virker unaturlig små på bildet. Dick Brave-konserten den 26. august 2012 i Bochum/Witten. Nikon D4 med 2,8/14-24mm Nikkor, ved en brennvidde på 14mm. 1/200 sekund, blender 2,8, ISO 3200.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Ettersom kabler, høyttalere og andre elementer av sceneutstyret regelmessig befinner seg langs kanten av scenen, rett foran nesen vår, vil disse nødvendigvis dukke opp igjen og igjen på konsertbildene (i forgrunnen og med bruk av vidvinkelobjektiver også dessverre overproporsjonalt store). Hvis man ikke ønsker å ta med disse forstyrrende elementene på bildene selv med dårlig sikt til artistene, er det eneste alternativet for oss konsertfotografer å bruke objektiver med lengre brennvidde. Men da vil det kun være portretter i snever forstand som er mulig for artister som er i nærheten på scenen.
Figur 3.6: Når man tar portretter fra nært hold og nedenfra (fra den senkede graven), må man akseptere at artisten (her: Jan Delay under konserten den 20. august 2010) på grunn av perspektivet viser neseborene spesielt godt (men utilsiktet!) på bildet. Hvis man ønsker å unngå dette, er det lurt å ikke fotografere artisten som står umiddelbart foran (eller over) en på kantenen av scenen, men heller bruke tele- eller portrettobjektiver for å fange artister som står lengre unna (slik at vinkelen ikke er like bratt). Denne metoden kan virke litt merkelig for tilskuerne (når fotografene på kryss og tvers fotograferer de fjernere stående artistene), men den er helt fornuftig fra et fotografisk synspunkt! Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor ved en brennvidde på 56mm. 1/1250 sekund, blender 3,5, ISO 5000.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Figur 3.7: Et "typisk" konsertbilde: Gitarristen fra H-Blockx fikk jeg til å se "lange ben" ut på dette bildet (tatt den 31. august 2010 på ZFR i Bochum), som følge av den korte avstanden, bruk av vidvinkel og kamingen av kameraet oppover (på grunn av min lave kameraposisjon). I forgrunnen kan man se sceneutstyret, som i dette tilfellet imidlertid ikke var så stort at det hindret utsikten min. Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor, ved en brennvidde på 24mm. 1/500 sekund, blender 2,8, ISO 5000.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Enda verre for oss fotografer er det hvis vi får tildelt en posisjon av sikkerhetsvaktene som vi absolutt ikke får forlate. Da er vi tvunget til å ta alle bildene fra dette stedet – uansett om det er egnet eller ikke. En forferdelig tanke for enhver kreativ fotograf; men da er det ingenting annet å gjøre enn å få det beste ut av den (innrømmet dårlige) situasjonen.
Uansett, i andre områder av fotografering er ikke rammebetingelsene alltid optimale. Man må da bare prøve å ta spesielle bilder med de mulighetene man har. Som yrkesfotograf har jeg raskt lært å være fleksibel. Man må i slike tilfeller bare ikke gi opp, men prøve å bruke ferdighetene sine til tross for alle utfordringer.
Figur 3.8: Selv portretter av artistene under en live-konsert har ofte den typiske nedfra-perspektivet (med det utilsiktede blikket opp i neseborene hos den avbildede; her hadde jeg imidlertid flaks siden artisten holdt hodet konsentrert senket mot gitarsspillet sitt).
Jeg fanget gitaristen fra BAP under konserten den 24. august 2011. For å skille hodet til personen på bildet fra (ofte urolig) bakgrunn, liker jeg å fotografere med nesten full blenderåpning. Mitt favorittobjektiv for dette formålet (med en ideell brennvidde for portretter når man står rett ved scenekanten i graven) er 1,4/85 mm-Nikkor-objektivet. Vanligvis blender jeg litt ned objektivet likevel (med ca. 1 blenderstopp; her var det 1+1/3 blenderstopp) for å oppnå bedre skarphet (sammenlignet med fullt åpen blender). Nikon D3S med 1,4/85 mm-Nikkor-objektiv. 1/250 sekund, blender 2,2, ISO 1250.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Uforanderlige, skiftende lyssituasjoner
En annen rammebetingelse som gjør fotografering under konserter alltid spennende (og også litt tilfeldig) er de skiftende lyssituasjonene. Avhengig av musikkstil og koreografi må man regne med ekstremt hurtige lysendringer.
Det skjer ikke sjeldent at lyset endres i den korte perioden hvor fotografen har bestemt seg for å trykke avløseren, og den faktiske eksponeringen skjer. Slike brøkdeler av sekunder kan føre til at et bilde ender opp helt annerledes enn planlagt, fordi lyset allerede har endret seg igjen.
Figur 3.9: Wir sind Helden den 25. august 2011. Disse to bildene ble tatt innenfor ett sekund - og er likevel helt forskjellige når det gjelder lyset. Konsertfotografer må altså reagere raskt, og til tider spiller også en solid dose flaks en rolle, fordi bare sjelden kan lysets endringer (tidspunkt og type belysning) forutsis. Nikon D3S med 1,4/85 mm-Nikkor-objektiv. 1/320 sekund, blender 4, ISO 2000.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Med det som ble sagt tidligere blir det klart hvorfor konsertfotografer foretrekker kameraer med minimal forsinkelse for utløsning. (Forsinkelsen for utløsningen til den Nikon D4 jeg brukte er for eksempel 42 millisekunder, altså 0,042 sekunder).
Det må poengteres at den effektive belysningen som gjør konsertbildene så spennende hovedsakelig består av motlys! I kombinasjon med tåken gir dette effektfullt lys fra scenens bakgrunn de imponerende unike belysningseffektene.
Tåken er nødvendig fordi lyset alene ikke ville være synlig. Hvis det ikke var noen tåke- eller støvpartikler i luften, ville man bare se lampene - men ikke de så fotogene lysstrålene.
Figur 3.10: RUNRIG under konserten deres den 29. august 2012 i Bochum. På grunn av støv- og tåkepartikler i luften er de effektfulle lysstrålene fra lysshowet tydelig synlige. Hvis man derimot bare så lyset (altså opprinnelsen til lysstrålene), ville belysningen være relativt uinteressant. Derfor er tåkemaskinen en viktig del av lysshowet! Bare noen tideler tidligere ble gitaristen Donnie Munro tilstrekkelig opplyst forfra av en spot; i det øyeblikket jeg trykket avløseren på D4-en, var denne allerede slått av - og som en skyggefigur var det bare sangerens silhuett som var synlig. Jeg likte likevel dette bildet på grunn av det fargerike, effektfulle lyset, så jeg kastet det ikke bort. Nikon D4 med 2,8/14-24 mm-Nikkor, ved en brennvidde på 19mm. 1/80 sekund, blender 2,8, ISO 2500.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Hint
Selv om motlys alltid innebærer risikoen for at lysstråler faller direkte inn i objektivet (det er derfor sterkt anbefalt å bruke en solblender), oppstår problemene med eksponeringen hovedsakelig på grunn av hvor raskt lysshowet endrer seg. Selv vanskelige lyssituasjoner kan løses fotografisk slik at gode bilder oppnås. Imidlertid er dette knapt mulig hvis lyssituasjonen endrer seg raskt og konstant. Da er det ingen tid til å tenke seg om; fotografen må heller handle intuitivt, slik at vellykkede bilder også er avhengige av flaks!
Figur 3.11: Her ble “Panik-Rocker” Udo Lindenberg optimalt fanget under konserten i Berlin den 15. oktober 2008 - med “helligglans”. I tillegg til rask reaksjonsevne for å trykke avløseren på rett tidspunkt, kreves også en solid dose flaks, for blant konsertfotografer er det allment kjent at lysforholdene vanligvis endrer seg raskere enn man kan tenke. I denne situasjonen var det unntaksvis en fordel med fotografens lave posisjon, fordi effekten med “helligglans” ikke ville kommet like godt fram fra lenger borte eller fra en høyere posisjon. 
(Foto © 2008: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Det ville være flott om belysningen av musikerne og scenen ble koordinert med fotografene - men dette er ønsketenkning som dessverre er urealistisk (med mindre det er reklamebilder som bandet bestiller). Vi konsertfotografer er derfor passivt dømt til å akseptere lysshowet slik det er planlagt av andre (lysoperatører og koreografer). For de som har problemer med hurtig skiftende belysning, anbefales det å øve først på konserter med mindre "uro" fra et lysperspektiv. Ved klassiske konserter, chansons og schlager-musikk, etc., kan man forvente få og langsomme lysendringer, akkurat som ved konserter i små musikkpuber der det ikke er økonomisk mulig med avansert lysutstyr.
Figur 3.12: Wir sind Helden den 25. august 2011 under Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten ved Kemnader Stausee. Under denne konserten forbannet alle fotografene høyt, for med de rare "kjøkkenlampene" som kastet kraftig hvitt lys ovenfra på artistene inkludert sangerinnen og frontkvinnen Judith Holofernes, var det vanskelig å få se verdige portretter av de enkelte bandmedlemmene. Kontrastene som oppsto var for sterke: et (også for musikerne!) helt ugunstig lys! Jeg brukte fisheye for å ta et oversiktsbilde av hele scenen – rett ved scenen i graven. Det er tydelig synlig på dette bildet alle tingene som ofte står på scenen - og også her: vannflasker til bandet, forlengelseskabler, "jukselapper” med sangprogrammet, stikkontakter, høyttalere og annet sceneteknikk. Nikon D3S med 2,8/10,5 mm-Nikkor. 1/200 sekund, blender 4, ISO 2000.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Fargestikkede bilder på grunn av scenelys
Fargestikker i fargen til den eller de dominerende scenelysene er egentlig en ønsket effekt på konsertbilder. Forestill deg at det bare ble brukt hvitt lys på en konsert: Resultatet ville vært kjedelig. Farget lys spiller dermed en betydelig rolle for stemningen på fester og konserter, og også fotografisk sett er farget lys - i hvert fall i denne sammenhengen - langt mer interessant.
Illustrasjon 3.13: Celine Dion under konserten i Berlin den 12. juni 2008. Med naturlig hvitt lys ser konsertbildene mye mindre spektakulære ut - selv når en verdensstjerne står på scenen. (Foto © 2008: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
Noen ganger kan imidlertid den resulterende fargestikken - spesielt i ansiktet til musikerne - være for kraftig og virke stygg eller forstyrrende på bildet. Vi husker: Vi kan ikke bare "blitze bort" en fargestikk.
Interessant er hvordan forskjellige farger påvirker:
• grønn fargestikk: ser vanligvis ufordelaktig ut, fordi musikeren gir et "syk" inntrykk (gult har en lignende effekt).
• blå fargestikk: Blått virker kjølig; noen ganger ser huden litt blek ut i det opplyste lyset.
• rød fargestikk: virker dynamisk til aggressiv; passer godt til hardrock og heavy metal; det er vanskelig å svekke effekten med fargesaturering når det er mye rød, fordi huden blir blass.
Illustrasjon 3.14: Sunrise Avenue den 27. august 2012. På dette bildet har jeg filtrert ut litt av grønstikken i etterbehandlingen i Photoshop, slik at den ikke virker altfor forstyrrende. Ellers er grønt lys lignende gult - det er ikke egnet for direkte belysning av hver enkelt musiker. Huden ser fort syk ut. Nikon D4 med 1,4/85mm-Nikkor. 1/800 sekund, blender 2,5, ISO 2500.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Illustrasjon 3.15: Sunrise Avenue den 27. august 2012. Her har jeg også i Photoshop filtrert ut blåstikken litt med fargesaturering, slik at hudtonene til artisten ikke ser fullt så unaturlige og bleke ut. Nikon D4 med 1,4/85mm-Nikkor. 1/1000 sekund, blender 2,2, ISO 3200.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Illustrasjon 3.16: Tim Bendzko den 24. august 2012 i Bochum. Jeg klarte bare å dempe rødskjæret litt; jeg klarte ikke å fjerne det helt, for hvis man reduserer fargesatureringen av rødt, blir huden veldig fort blek, fordi hudtonene i stor grad består av rødt. Nikon D4 med 1,4/85mm-Nikkor. 1/200 sekund, blender 2,2, ISO 2000.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Konklusjon om emnet
Fargestikk på konsertbilder er ønsket; de gjør bildene spektakulære. Imidlertid kan fargestikken være forstyrrende ved personbilder, spesielt hvis artistens ansikt blir forvrengt. En metode for å redusere denne effekten er å redusere fargesatureringen av den aktuelle fargen i bildebehandlingen. Her må man være forsiktig med å gjøre dette bare i liten grad, fordi en for kraftig reduksjon raskt resulterer i et blass og unaturlig utseende ansikt.
Illustrasjon 3.17: En annen måte å eliminere en uønsket fargestikk i artistens ansikt er å konvertere hele bildet til svart-hvitt (eller tilsvarende i sepia). Denne metoden kan virke litt "brutal" ved første øyekast, men svart-hvitt-bilder er fortsatt "in".
Man må bare se hvordan det aktuelle bildet ser ut i svart-hvitt, fordi ikke alle vil se like bra ut (eller til og med bedre) når fargene fjernes. Bildet viser Milow under konserten den 1. september 2011. Nikon D3S med 1,4/85mm-Nikkor. 1/160 sekund, blender 2,2, ISO 1250.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Ingen blitz
En annen særegenhet ved konsertfotografering er forbudet mot bruk av eget lys. Dette gjelder spesielt fotografens egen systemblits («påstekeblits»). Det er flere grunner til dette:
• Bruken av fotografens eget lys (for eksempel systemblits) ville endre lysstemningen som er godkjent av musikerne: Da ville ikke lysshowet komme like godt frem på bildene. Selvfølgelig kan man også bruke systemblitsen diskret, nesten bare for å lyse opp artisten i forgrunnen. Men musikere og deres ledelse kan ikke forvente at alle fotografer vil bruke lyset så dyktig.
• Når man står på scenen og kanskje er litt nervøs på grunn av opptredenen, kan blitzlyset som ville følge med hvis fotografene fikk lov til å bruke egne systemblitsenheter, være veldig forstyrrende og distraherende for musikerne.
• Hvis musikerne ble blendet av en kraftig blitz rettet rett i øynene deres, ville de ikke kunne se viktige detaljer, som for eksempel programplaner limt på scenen, klart lenger, og dette kunne føre til forvirring eller til og med forstyrre (avbryte) konserten.
• Også sikkerhetspersonalet kan føle seg forstyrret, for de har blant annet ansvar for å oppdage forstyrrelser i publikum raskt, trekke bevisstløse ut av menneskemengden og forhindre panikk. Dette blir vanskeligere hvis det stadig kommer blitzlys fra pressegravene.
• Og sist, men ikke minst, kan også publikum føle seg forstyrret. Til slutt vil den konstante blitzen fra pressen distrahere unødvendig fra selve showet (som fra publikums synspunkt finner sted bak scenen, på scenen).
Bilde 3.18: Den subtile bruken av en blits ville også i dette tilfellet ha sørget for at den blåstikken i ansiktet til Bushido (her under konserten i Berlin den 28. september 2006) hadde blitt dempet og at ansiktet hadde kommet bedre til sin rett. Ved å bruke systemblitsen dyktig med redusert styrke, vil ikke lysstemningen i konsertbildene ødelegges, og forstyrrelsen for artistene (av blending) vil da bare være minimal og neglisjerbar. Bransjen ønsker imidlertid ikke å stole på at bare erfarne fotografer tar konsertbilder; det er alltid nok mennesker som får akkreditering, som ikke kan bruke fotoutstyret sitt på en dyktig måte og virkelig ville forstyrre artistene med et blitzlysstorm.
(Foto © 2006: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Konklusjon
Selv om andre løsninger (for eksempel bare subtil "opplysningsblitsing") teoretisk sett er mulig, er det på grunn av praktiskhet heller ikke å forvente en tillatelse i fremtiden for konsertfotografer å ta med og bruke egne lyskilder (hovedsakelig systemblitser) til arrangementer. Vi har derfor ingen annen mulighet enn å gjøre det beste ut av den aktuelle (lys-) situasjonen. Som tidligere understreket: Fotografer må være fleksible for å kunne hevde seg vellykket på markedet.
Bilde 3.19: Runrig den 29. august 2012. Hvis jeg hadde fått lov, ville jeg ha lyst opp ansiktet til gitaristen her. Siden det ikke var mulig, valgte jeg bare å fokusere på gitaren og økte til og med kontrastene i etterbehandlingen i Photoshop. Nikon D4 med 1,8/85 mm-Nikkor. 1/500 sekund, blender 2,2, ISO 2500.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Three Songs?
Som reklamefotograf avviser jeg oppdrag som kunden har satt til mindre enn fire timer. For det første fordi jeg ikke kan være tilstrekkelig kreativ under stress. Og for det andre fordi det bare er gjennom fotografering av variasjoner at ekstraordinære bilder oppstår. Men for dette trenger jeg tilstrekkelig tid!
Selvfølgelig er det andre grunner til at fire timers fotografering burde være det minimum som er planlagt (for eksempel umuligheten av å planlegge alt perfekt ned til minste detalj). Men de to nevnte grunnene er tilstrekkelige for å forklare at ekstraordinære bilder ikke oppstår gjennom "trollmannskap", men gjennom hardt (arbeids)arbeid.
Derfor ble jeg ganske sjokkert under mine første oppdrag som konsertfotograf at vi fotografer skulle arbeide under slike vanskelige forhold. Til slutt, tenkte jeg naivt den gangen, måtte også artistene (og også deres managements og konsertarrangører) ha interesse av at det ble produsert førsteklasses bilder under konsertene. Bare førsteklasses bilder – slik tenkte jeg den gangen – er også en markedsføring for det aktuelle arrangementet.
Nå vet jeg imidlertid at vi "visuelt styrte" fotografer legger andre vektlegginger og vurderer ting annerledes enn musikernes side (og alle som samarbeider med dem): Fra deres perspektiv kan akustikken være mye viktigere enn kunstnerisk-fotografisk utfordrende bilder. At vi fotografer ser det annerledes, er åpenbart.
Det kommer også frem at før eller senere begynte diverse superstjerner (og til og med stjernene på pophimmelen, for eksempel Britney Spears) trolig av grunner knyttet til egenkjærlighet å gi fotografene stadig flere forskrifter. For eksempel, at bilder bare kunne tas fra en bestemt posisjon innen fotograven for å kun vise artistens "glansside".
Og til slutt ble det også en begrensning på tillatelsen til fotografering av bare de tre første sangene per opptreden. Bak dette ligger antagelig forsøket på å presentere artistene freshe og uten svettedråper i pannen (og spesielt uten svettemerker på t-skjorten under armene). (Siden image til noen musikere er ofte viktigere enn selve musikken).
En annen grunn til begrensningen på fotograferingstiden til bare de (vanligvis første) tre sangene kan være et forsøk på å forhindre at fotografer får akkreditering for å delta gratis på konserten. (Hvis private interesser er grunnen til at man får akkreditering som fotograf).
Bilde 3.20: Når man bare har tre sanger til å fotografere, lærer man å jobbe raskt og effektivt. Likevel skjer det stadig at de beste scenene ikke blir fotografert i det hele tatt, fordi artistene også trenger litt tid til å komme i gang. På Dick Brave (alias Sasha), her den 26. august 2012 med bandet sitt The Backbeats på Zeltfestival Ruhr, starter showet imidlertid direkte med den første sangen. Dette betyr for fotografene: Rockabilly-macho-pose fra begynnelsen garantert! Nikon D4 med 1,8/85 mm-Nikkor. 1/320 sekund, blender 2,5, ISO 2500.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
Avsluttende konklusjon
Hvis man bare har tid til å fotografere varigheten av tre sanger under en konsert, er dette en betydelig begrensning av fotografiske muligheter - men også en stor utfordring! Til syvende og sist har konsertfotograferingen blitt det den er i dag hovedsakelig på grunn av denne begrensningen: Fotografene er allerede nervøse på forhånd som om de var i lampeskrekken. Nervøst checkes kamerainnstillingene for tiende gang på forhånd. Minnekortet formateres for fjerde gang og reserveminnekortene i fotoryggsekken kontrolleres for femte gang - selv om på grunn av den korte fotograferingstiden ingen fotograf noen gang havner i situasjonen hvor de må bytte (fulltlastet) minnekort. (Tiden er for kort til å kunne fylle et 8- eller 16 GB-minnekort (meningsfullt) med opptak).
Denne lampeskrekken eller jaktfeber hører bare med til konsertfotografering. Fotografene er klar over den knappe tiden de har til rådighet, og engstelig venter de på om de klarer å ta med seg tilstrekkelig vellykkede bilder hjem. I ingen annen fotografisektor har jeg sett fotografene så spent kontrollere bildene (fortsatt i kameraet, på skjermen); ingensteds blir gleden over vellykkede resultater uttrykt så høylytt som i konsertfotografering, og ingensteds blir en seierrik knyttneve strukket ut så triumferende mens fotografen er fornøyd med seg selv og bildene.
Figur 3.21: jeg & jeg den 1. september 2010. Frontmann Adel Tawil (nå er han hovedsakelig solo på veien) tilbyr allerede en flott One-man-Show i de første tre sangene (det andre "jeg", Annette Humpe, deltar ikke på konsertene). Likevel ville fotografene gjerne ha blitt lenger – men det murmles knapt lenger når sikkerhetsvaktene fører fotografene ut av grøften bare etter tre sanger. Nikon D3S med 2,8/24-70 mm Nikkor, ved bruk av brennvidden 24 mm. 1/1250 sekund, blender 3,2, ISO 3200.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann, www.jensbrueggemann.de)
