Del 03 - Fotografering av stjernebilder

Løvens stjernebilde med innlagte forbindelseslinjer samt en visuelt fremstilt figur. Det er en sammensetning av dette titteltbildet: Landskapet og skumringen stjernehimmelen stammer fra et annet bilde eller ble generert med Photoshop.

Del 3: Fotografering av stjernebilder

De fleste kjenner til noen stjernebilder. Svært kjente er Store Bjørn og Orion. Selv om man ikke selv har sett dem, er stjernebildene i dyrekretsen i det minste kjent for de fleste bare ved navnet.

Et stjernebilde refererer til en gruppe stjerner som på grunn av deres posisjon i forhold til hverandre danner et mer eller mindre iøynefallende eller lett gjenkjennelig geometrisk mønster. Det er viktig å merke seg at denne plasseringen er rent tilfeldig. Dette betyr at stjernene i et stjernebilde ikke har noen astrofysisk sammenheng, men ble skapt av mennesker gjennom bruk av en betydelig porsjon fantasi for å bedre kunne orientere seg på stjernehimmelen og bringe en orden i stjernefyllet en klar natt.

Stjernebildene forblir i løpet av et menneskeliv, selv over flere generasjoner, praktisk talt konstante, dvs. de kan observeres i samme konstellasjon. Fordi denne relative plasseringen av stjernene tilsynelatende forblir uendret, refererer man til alle stjerner som "værende stjerner" og skiller dem dermed fra de fem planetene som er synlige for det blotte øyet og som "vandrende stjerner" endrer posisjonen sin blant de faste stjernene allerede i løpet av dager og uker.

Mennes også stjernene viser en om enn meget langsom bevegelse. Retningen til de enkelte stjernene beveger seg ikke identisk, slik at utsikten til himmelen endres over lengre tidsperioder og begrepet "værende stjerner" ikke lenger kunne forsvares. Hvis vi hadde muligheten til å se på nattehimmelen for 50 000 år siden eller om 50 000 år, ville praktisk talt ingen av stjernebildene som er kjent i dag, være synlige.

Dette gjelder også for stjernebildene i dyrekretsen, gjennom hvilken solen gjør sin bane i løpet av et år. Å tilskrive visse menneskelige egenskaper til dem og tillegge dem innflytelse på hendelser på jorden er astrologiens stadig forgjeves anstrengelse. I motsetning til dette betrakter astronomiens vitenskap stjernebildene bare for det de er – nemlig et hjelpemiddel for orientering.

Selv om det i historisk tid har vært kulturelle forskjeller i navngivningen og også i grupperingen av stjernene til stjernebildene, har man siden 1925 blitt enige internasjonalt om 88 forskjellige stjernebilder, derimot er bare en del synlige fra Tyskland. Mange stjernebilder på den sørlige himmelen, som det fremtredende "Sørkorset", stiger aldri over horisonten her.

Noen stjernebilder danner en veldig iøynefallende form og det krever bare litt fantasi å sette figuren i sammenheng med dens navn. For andre er det vanskelig eller til og med umulig å se noe figurativt. Et godt eksempel for det første tilfellet er Store Bjørn, som består av syv stjerner som tydelig danner en vogn med drag. Hvordan det imidlertid skal være mulig å se en hund i de to (!) stjernene i stjernebildet "Liten Hund" forblir derimot et mysterium.

Ikke hvert stjernebilde inneholder en eller flere lyse stjerner, noen er dannet av svake stjerner, slik at de bare er synlige under en mørk nattehimmel. Orion med sine lyse stjerner vil man kunne kjenne igjen selv i en opplyst by, mens det forholdsvis ukjente stjernebildet "Reven" bare består av svakt lysende stjerner som er usynlige for det blotte øyet hvis himmelen er opplyst av kunstig lys.

Det er også betydelige forskjeller i utstrekningen av stjernebildene, dvs. i hvilken størrelse de vises og hvilket område de dekker. Stjernebildet Slangen strekker seg fra hodet til halen over nesten 100 graders vinkel. På bare seks graders tilsynelatende utstrekning ligger imidlertid stjernebildet Delfinen.

Teknisk sett er det ikke noen stor utfordring å ta fotografier av stjernebildene. Imidlertid må forutsetningene være på plass eller skapes:

Bestemme himmelretningene

Første trinn for å orientere seg på stjernehimmelen er å kjenne himmelretningene. I del 2 av opplæringen ("Stjernesporfotografering") ble det gitt en veiledning som du kan lese der om nødvendig.

Gjenkjenne stjernebildene

For de som ønsker å fotografere stjernebilder, må de selvfølgelig være i stand til å gjenkjenne dem og finne dem. Det er en viss likhet med å orientere seg i en fremmed by; det tar også en stund å finne veien. I motsetning til på stjernekartene kan ikke tilknytningslinjene eller figurene på himmelen sees! Sammenlign ganske enkelt følgende bilde med tittelen på denne opplæringen:



Løvens stjernebilde slik det ser ut på himmelen. Uten hjelpelinjene er det mye vanskeligere å identifisere det.



I virkeligheten kommer det som en utfordring at den tilsynelatende størrelsen på et stjernebilde på himmelen bare er vanskelig å anslå for en nybegynner, og det er selvfølgelig flere stjerner i umiddelbar nærhet som avleder oppmerksomheten fra det søkte mønsteret. Den gode nyheten er at når et stjernebilde først er funnet og tydelig identifisert, vil det ikke glemmes så raskt, slik at det kan finnes igjen på kort tid en annen natt, selv om det står på en helt annen del av himmelen.

Stjernenes årlige løp

Mange stjernebilder er bare synlige på bestemte årstider, fordi jorden går rundt solen. Med andre ord, fra jorden ser solen ut til å vandre gjennom stjernebildene i Dyrekretsen i løpet av et år. Hvis solen for eksempel står i stjernebildet Tyren, er dette stjernebildet ikke lenger synlig på nattehimmelen, fordi det da står - sammen med solen - på daghimmelen. I stedet kan det nøyaktig motsatte stjernebildet, Skorpionen, observeres godt på samme tid.

På grunn av at rytmen gjentar seg årlig, finnes det faktiske vår-, sommer-, høst- og vinterstjernebilder. Skorpionen er et klassisk sommerstjernebilde, løven tilhører vårhimmelen og Tyren tilhører vinterhimmelen.

Men denne differensieringen er ikke helt streng, for denne inndelingen gjelder bare hvis du alltid observerer på kveldshimmelen rundt 22:00. Hvis du ser på stjernehimmelen tidligere, vil du se stjernebildene fra den forrige årstiden på himmelen, som deretter går ned i vest i løpet av de kommende timene. Og ved å være utholdende til langt ut på andre halvdel av natten, får du en "forhåndsvisning" av stjernehimmelen for den kommende årstiden.

Det avgjørende spørsmålet er derfor hvilke stjernebilder som er synlige på himmelen til enhver tid. Et veldig nyttig verktøy for å klargjøre dette spørsmålet er en "roterende stjernekart". Den kan justeres for å se hvilket dato og klokkeslett som observeres, slik at du kan se hvilke stjernebilder som er synlige i hvilken himmelretning på det tidspunktet



Den roterende stjernekartet viser himmelen som er synlig i det lyse ovale området, etter at dato og klokkeslett er justert.

Observasjonssted

Det beste stedet er et sted borte fra forstyrrende lyskilder (gatebelysning, flomlys, reklameskilt) med god oversikt minst mot øst, sør og vest. Det valgte stedet bør være lett tilgjengelig og innen rimelig tid, slik at man kan reagere på en plutselig klar himmel. For å identifisere og fotografere stjernebildene er en månefri natt (altså dagene rundt nymånen) ideell.

Teknisk utstyr

Du trenger ikke astronomisk utstyr for å lage din egen katalog over stjernebildene. Du er best rustet med et digitalt speilreflekskamera og et utvalg av brennvidder fra vidvinkel til teleobjektiv, slik at du kan ta bilder av de forskjellige store stjernebildene. Objektiver med fast brennvidde er fordelaktig sammenlignet med de vanligvis svakere zoomene.

Det du også bør ha:

• Stødig stativ



For skarpe bilder uten uskarphet er et godt stativ og en stativhode viktig, i det avbildede eksempelet en kulehode.



• Fjernutløser/Tidsur

Fjernutløsere gjør det mulig å ta bilder uten berøring for å unngå uskarphet. Trådløse fjernutløsere er også tilgjengelige.

• Motlys-/sollysbeskytter

Tar bort sidelys og forhindrer mulig duggdannelse på frontlinsen i fuktige netter.



For hvert objektiv finnes det en tilhørende motlysbeskytter.



• Softfilter

Hvis du noen gang har tatt stjernebevegelsesbilder (se del 2 av denne opplæringen), har du lagt merke til at mange stjerner sender ut et oransje, rødt lys, mens andre sender ut blått lys.

Stjerner er ekstremt små lydprikker. Hvis du skarpt fokuserer et godt objektiv på en stjerne, vil lyset fra en stjerne bli samlet på noen få piksler på bildesensoren. I dette området av bildet oppstår det raskt full metning i alle tre fargekanaler (rød, grønn og blå) for lyse stjerner. Stjernen ser da hvit ut og en eventuell egenfarge forsvinner.

Enda mer problematisk er det at selv svakere stjerner når dette nivået hvis de eksponeres lenge nok. Da vil de sterkeste stjernene se ut som mindre lyse stjerner på bildet, slik at det blir vanskelig å identifisere det stjernebildet du ønsker å fotografere.

Begge problemene løses med et egnet softfilter foran objektivet. Det sørger for at selv om det oppstår et skarpt kjernebilde, blir dette overlagt av et uskarpt bilde. Det betyr at en del av lyset fra en stjerne blir distribuert til tilstøtende piksler. På denne måten mettes ikke pikslene i området rundt stjernen, dvs. egenfargen til stjernen forblir intakt. I tillegg vil de lyse stjernene vises større på bildet enn de mindre lyse, som samsvarer med den visuelle effekten. Faktisk er dagens stjernekart laget på denne måten: Lyse stjerner vises med en stor, svake med en liten diameter.

Softfilter tilbys i ulike varianter for portrettfotografering. Men ikke alle typer passer til formålet på nattehimmelen. For bilder av stjernebilder har filtre fra produsenten "Cokin" vist seg å være best egnet, nemlig filtrene med betegnelsene "P820", "P830" og "P840" med økende softfilter-effekt. Spesielt anbefales "P830".





Softfilteret Cokin P830 er egentlig ment for portrettfotografering, men gjør også en god jobb ved fotografering av stjernehimmelen.

Kamera med Cokin-filterholder og innstilt softfilter Cokin P830.

Stjernebildet Orion uten (venstre) og med softfilter Cokin P830 (høyre). De to bildene viser nøyaktig samme utsnitt av himmelen og ble tatt rett etter hverandre.

Fremgangsmåte

Det beste er å vente på en klar, månelys natt. Månefasene kan du finne i nesten alle kalendere; det anbefales å velge tiden rundt nymåne.

Deretter avhenger det av årstiden hvilke stjernebilder som er aktuelle som motiv. Den følgende tabellen inneholder alle stjernebilder som kan fotograferes fra Tyskland, oppført i alfabetisk rekkefølge. Kolonnen "M" gir informasjon om i hvilke måneder fra 1 (januar) til 12 (desember) et stjernebilde er best synlig i første halvdel av natten rett etter at total mørke har falt på.

Når du har valgt et bestemt stjernebilde, er det viktig å velge riktig brennvidde, som avhenger av størrelsen på stjernebildet du vil ta bilde av. Kolonnen "f/VF" i tabellen oppgir den nødvendige brennvidden for å fylle rammen fullstendig når du bruker en "fullformatkamera", altså en med en sensor som er 24x36 millimeter stor. En annen kolonne "f/crop" refererer til den optimale brennvidden for et kamera med en sensor som er 1,6 ganger mindre, altså med rundt 15x22 millimeter kantlengde (f.eks. Canon EOS 1000D, 400D, 450D, 30D, 40D, ...).

Start med de mest attraktive stjernebildene før du går videre til de mindre iøynefallende. En fotograferingsvurdering "B" av attraktiviteten fra + (= veldig attraktivt) til o (= middels) til - (= ganske usynlig) er også en del av tabellen:

Forberedelse

Dra ut med alt utstyr, og pass på at batteriene er fulladet og minnekortene er tomme. Ikke glem å ta med en lommelykt som vil være til god nytte i totalt mørke.

Utfør grunninnstillinger

Kameraet skal konfigureres som følger:

Filformat

RAW-formatet er det beste valget for bilder av stjerner og anbefales sterkt. Derfor bør du sette kameraet ditt til "RAW" eller "RAW+JPG".



Innstilling av bildekvalitet på en Canon EOS 40D: Her er RAW-formatet valgt, mens bildene også lagres i JPG-format samtidig. JPG-filene er nyttige for rask forhåndsvisning av de beste opptakene.

ISO-verdi

Siden kameraet står stødig på et stativ og nødvendige eksponeringstider vil være flere sekunder, må du sette en høy ISO-verdi. Økende bildestøy må aksepteres. Derfor bør du sette ISO-verdien så høy som mulig der kameraet ditt fortsatt gir akseptable resultater.



Innstilling av ISO-verdi 1600 på en Canon EOS 40D. Kameraets bildestøy er akseptabel selv med en så høy verdi.

Hvitbalanse

Det beste er å manuelt stille inn på "Dagslys" (Symbol: "Solen").



Innstilling av hvitbalanse på en Canon EOS 40D til Dagslys (5200 Kelvin).

Støyredusering

Innstillingen Støyreduksjon for langtidseksponeringer bør slås på. Kameraet vil deretter lage et mørkt bilde med samme "eksponeringstid" etter hvert bilde med lang eksponeringstid (fra ett sekund). Dette betyr at etter en 5-sekunders eksponering vil kameraet være blokkert i ytterligere 5 sekunder.



Påslått støyreduksjon for langtidseksponeringer, her som eksempel på en Canon EOS 40D.

Jeg har ikke hatt gode erfaringer med innstillingen Støyreduksjon for høy ISO-verdi (nyere Canon EOS-modeller), derfor lar jeg den alltid være avslått.



Støyreduksjon for høy ISO-verdi er avslått.

Eksponeringsprogram

Bare manuell innstilling („M“) er aktuelt.



Innstilling av manuell eksponeringskontroll („M“) på innstillingshjulet til en Canon EOS 40D.

Blender

Alltid sett den størst mulige blenderåpningen (altså det laveste blendertallet). Objektiver med stor lysstyrke med en begynnelsesåpning på F/2,8 eller bedre er ideelle. En nedblending med en halv eller hel trinn vurderes kun hvis bildeytelsen på objektivet ved full blenderåpning er uakseptabel.



Nesten alle viktige innstillinger vises på skjermen til Canon EOS 40D. Pil peker på innstillingen av blenderen 1:1,2. Lysstyrken til et objektiv refererer til den minste justerbare blenderverdien. Bare noen få objektiver har blenderen 1:1,2.

Speilopplåsning

Innstillingen brukes for å forhindre vibrasjoner fra kameraets speilbevegelser. Hvis stativet ditt ikke er stabilt nok til å absorbere vibrasjonene forårsaket av speilen, bør du bruke denne innstillingen.



Speilopplåsning er aktivert. Første trykk på utløseren løfter speilet. Vent deretter noen sekunder for å starte eksponeringen med et andre trykk på (fjern)utløseren.

Bildstabilisator

Det er veldig viktig å slå av en eventuell bildestabiliseringsmekanisme! Selv om elektronikken ifølge produsentens beskrivelser skal registrere bruk av stativ og automatisk deaktivere bildestabilisatoren, fungerer det ikke alltid pålitelig. Hvis bildestabilisatoren forblir aktiv, kan "rystede" stjerner oppstå til tross for stativet!



Bildstabilisatoren ("Image Stabilizer") bør slås av når kameraet står på stativ.

Hvis bildestabilisatoren forblir aktiv når du bruker et stativ og elektronikken ikke gjenkjenner denne situasjonen, kan det resultere i at "rystede" stjerner dannes av bildestabilisatoren.

Ta bilder

Den største utfordringen "på stedet" er å fokusere så nøyaktig som mulig på uendelig. Autofokus vil vanligvis svikte selv ved lyse stjerner, så bare manuell innstilling er aktuell, med mindre du finner et "erstatterobjekt" langt borte, for eksempel lysene fra en by.

Fokuser alltid uten soft focus-filteret på.

Bruk aldri Uendelig-stop på et autofokusobjektiv, siden de vanligvis kan dreies forbi uendelig.

Et uskarpt stjernebilde vil være resultatet hvis du dreier avstandsrøyen til et AF-objektiv til "Uendelig-stoppen".

Også uendelig-indeksen, som finnes på noen objektiver, er som regel ikke presis nok.

Markeringen for «uendelig» er ingen garanti for skarpe bilder av stjerner.





Kamera-modeller med "Live-View"-funksjon er ideelle for fokusering, hvor du kan sikte på en lys stjerne og deretter nøyaktig fokusere med høy forstørrelse på kameradisplayet.

Hvis kameraet ditt ikke har en slik Live-View-funksjon, rett det mot en veldig lys stjerne og juster først det beste fokuspunktet manuelt i søkeren. Deretter tar du testbilder med full blenderåpning og en eller to sekunders eksponeringstid. Vurder resultatet med maksimal forstørrelse på kameradisplayet.

På en stadig mindre skala kan du nærme deg det beste fokuspunktet. Vær ikke redd for å gå forbi det antatte optimale punktet, for så å korrigere i motsatt retning for å få en følelse av det optimale fokuspunktet.

Dette høres ut som en møysommelig og tidkrevende prosess. Likevel er det verdt innsatsen, for fokuseringen vil avgjøre suksess eller fiasko for opptaket. Husk at du ikke kan gjøre noe galt enn å fokusere feil nå.



Området rundt stjernen Vega i Løven. Til venstre vises resultatet av autofokus, i midten det beste fokuspunktet som var mulig med klassisk fokusering gjennom speilrefleksøkeren. Det høyre bildet viser den beste skarpheten etter bruk av «Live-View»-funksjonen.

Det forblir selvfølgelig mulig å bytte til manuell fokus med "MF" -knappen etter at fokuseringen er gjennomført.





Etter en stund, når temperaturen kanskje synker, kan det være nødvendig å kontrollere og eventuelt korrigere fokuset. Noen objektiver reagerer på temperaturforandringer ved å flytte fokuspunktet.

Sving kameraet mot stjernebildet du velger og legg forsiktig på en softfilter foran objektivet.

Still inn eksponeringstiden på ønsket verdi (f.eks. 4" for 4 hele sekunder). Hvor lenge eksponeringstiden kan være maksimalt før stjerner ikke lenger vises som punkter, men som korte streker, ble diskutert i del 1 av dette opplæringsprogrammet ("Stemningsbilder i skumringen"). Jo lengre brennvidden er, desto kortere må eksponeringen være. Hold deg uansett - selv med et vidvinkelobjektiv - under 30 sekunder. Med teleobjektiver kan til og med fem sekunder være for lang tid.

Start med et første opptak og se resultatet med høyest forstørrelse på kameradisplayet. Hvis stjernene i bildesenteret fortsatt er punktformede, kan du prøve igjen med litt lengre eksponeringstid. Du kan godt se gjennom fingrene: Selv korte streker som blir synlige ved maksimal forstørrelse på kameradisplayet, vil ikke være synlige på senere utskrifter i normal størrelse.

Hvis du ikke har en kabel- eller trådløs fjernutløser, kan du bruke kamerans selvutløser for å utløse den fri for vibrasjoner.

Og titt gjennom søkeren fra tid til annen for å kontrollere bildesammensetningen. På grunn av jordens rotasjon beveger alle stjerner seg vestover. Før stjernebildet beveger seg ut av kamerabildet, må du vinkle kameraet på nytt.

Bildbehandling

De nødvendige prosesseringstrinnene avhenger veldig av egenskapene til startmaterialet. Derfor skal følgende forklaringer betraktes som mønstre og ikke som en "oppskrift". Hvis man overfører nøyaktig de samme trinnene med samme verdier til annet bilde, kan resultatet være skuffende.

Åpne først RAW-filen av stjernebildet ditt i Photoshop. Modulen Camera Raw vises, der bildet blir "utviklet". Allerede her bør det være mulig å oppnå vesentlige forbedringer. Aktiver Overeksponeringsvarsling ved å klikke på den lille svarte pilen øverst til høyre for histogrammet:



«Startskjermen» til «Camera Raw»-konvertereren fra Photoshop. Ved å flytte "Reparatur"-regulatoren (nederst pil) mot høyre, kan overeksponerte, lyse stjerner "reddes" fra total metning, om nødvendig. Byenes lyse utslipp forårsaker noen ganger en opplyst himmelbakgrunn, som ofte er skiftet mot det rødlige. Et blikk på bildet og det tilhørende histogrammet (øverst pil) viser dette tydelig.

I neste trinn skal fargestikket fjernes. Dette gjøres ved hjelp av regulatorene Temperatur og Fargetone:



For å fjerne rødskjær, ble reguleringsknappen «Temperatur» (øverste røde pil) flyttet mot venstre. Også reguleringsknappen «Farge» (nederste røde pil) ble lett justert mot venstre for å få en himmelbakgrunn med nøytral farge og samtidig få de «fargebergene» i de tre histogrammene for de røde, grønne og blå kanalene til å dekke over hverandre.

Nå klikker du på det tredje registeret i RAW-konvertereren, kalt Detaljer. Der justeres Bildeklarhet og Røykreduksjon:



For å sjekke effekten av innstillingene er det fornuftig å vise opptaket i "100%" størrelse. Klikk på feltet merket med den venstre røde pilen, og velg "100%" fra listen. De høyre pilene viser de endrede innstillingene.



Unngå skarping, derfor har jeg flyttet regulatoren Beløp (øverste pil) helt til venstre. Grunnen til dette er at skarping av bildet vil gjøre støyen tydeligere synlig. I røykreduksjonen derimot har jeg bekjempet både Luminans- og Fargerøyken ved å flytte regulatorene mot høyre. Avhengig av kameramodell, eksponeringstid og ISO-verdi bør du bestemme i forhåndsvisningsvinduet med blikket på bildet hvilke verdier som er passende.

Nå kan du åpne registeret Linsekorreksjoner hvis nødvendig. Jeg følte behov for dette fordi bildet mitt har mørke hjørner, altså vinjettering:



De to reglene “styrke” og “midtpunkt” (røde piler) under “Linse-vinjettering” kan justeres slik at de mørke bildekantene og/eller det opplyste bildesenteret vises med samme lysstyrke eller for at objektivets lysfalloppførsel i kanten i det minste dempes.



Ved å trykke på knappen Åpne bilde, fullfører du “Bildebehandling” og utfører de avsluttende korreksjonene i Photoshop.

Nå er det bare himmelen som er sterkt opplyst; derfor bør du ta en titt på histogrammet med Photoshop-kommandoen Bilde>Justeringer>Tonetning... Først ser du et kombinert histogram for alle tre fargekanalene:



RGB (pil) betyr en kombinasjon av fargekanalene rød, grønn og blå.



Siden en fotograf av nattehimmelen hovedsakelig består av mørk himmel, bør ikke histogrammets maksimumsverdi nå så langt til høyre som det gjør her. Derfor bør du nå beskjære histogrammene for alle tre fargekanalene på venstre side (svartpunkt) slik at den bratte stigningen i “databergen” ligger nær krysset, men ikke blir skåret.

Velg de enkelte fargekanalene etter tur og gjennomfør denne operasjonen i hver av de tre kanalene:



Etter valg av rødkanalen (øverste pil), flyttet jeg svartpunktet (svart markør under histogrammet, nederste pil) til verdien “72”, altså rett før den bratte stigningen.

For grønkanalen (øverste pil) var innstillingen av svartpunktet på verdien “70” passende.

Blåkanalen (øverste pil) ble endret til svartpunktet “65”.

Resultatet av denne beskjæringen av histogrammene er et fargebalansert bilde med mørk himmel og lyse stjerner. Eventuelt kan det være nødvendig med små justeringer for å oppnå det endelige resultatet. For eksempel en lett kontrastøkning med Photoshop-kommandoen Bilde>Justeringer>Gradientskurver...:



Ved en sigmoid (S-formet) bøyning av gradientkurven oppnås en kontrastøkning. De røde pilene markerer posisjonene hvor kurven ble flyttet nedover (venstre pil) og oppover (høyre pil).

Resultatet av innsatsen ser slik ut:



Ferdig redigert bilde, som ble beskåret (frigjort) ved kantene og rotert 180 grader i forhold til RAW-filen.



Ser du hvilket stjernebilde det er?

Her er svaret:



Ved å legge til linjer og tekst blir stjernetegnet lett gjenkjennelig. For å supplere et bilde med slike elementer, brukes Photoshop-verktøyene.



Første steg er tatt med ditt første stjernehimmelbilde. Nå er veien åpen for å lage din personlige stjernekatalog. God fornøyelse!

Eksempelbilder

Stjernebildet “Nordlige Krone”. Brukt var et 50mm-objektiv med blender 1:1,8 og eksponeringstid på 15 sekunder. Her vises bare en del av det komplette bildet.

Den store vogna (øverst til venstre) er en del av stjernebildet “Store Bjørn”, som ble fotografert her. Opptaket ble gjort med kit-objektivet 18-55mm, med en brennvidde på 30mm. På 20 sekunder eksponeringstid ble et stort antall stjerner synlige, fordi observasjonsforholdene var optimale.

10 sekunders eksponeringstid og et 35mm-objektiv med blender 1:2,0 var tilstrekkelig for å forevige stjernebildet Orion i all sin prakt. Det viste bildet er en forstørret utsnitt. Den blå himmelfargen skyldes at bildet ble tatt rett etter begynnelsen av morgengryet.

Stjernebildene “Store Bjørn” (venstre), “Lille Bjørn” (midt) og Kassiopeia (høyre) er synlige. To opptak med 35mm brennvidde ble satt sammen til dette panoramabildet. Hvert enkelt bilde ble eksponert i 15 sekunder med blender 1:2,0.





En liten kommentar:

Alle brukte bildeeksempler er ikke fotomontasjer, men ble tatt på den måten som beskrevet i opplæringen.

Unntaket er tittelsiden for stjernebildet “Løven” (se bildetekst).