Innføringen i yrkesfotografi
Hva er riktig vei til selvstendighet? Vel, det kan ikke gis et allment gyldig svar på dette spørsmålet. Prøv å finne ut hvilken vei som er riktig for dere, hvilken løsning som tilfredsstiller deres individuelle behov. Nyttig for beslutningen er også å spørre dere selv hvor deres styrker ligger. Hvis dere føler lyst til å utforske mer enn bare en av de 5 veiene som blir presentert nedenfor for å starte yrket som fotograf, er det selvfølgelig også mulig.
Praksisplasser og assistanser
For å få en liten innsikt i arbeidslivet til en yrkesfotograf, anbefales det å ha en praksisplass i flere uker, som bør vare minst to til tre uker.
I løpet av en praksisperiode eller som assistent lærer dere ikke bare hvordan man bruker opplysnings- og skyggelagingsverktøyene riktig. Dere lærer også mye om fotografens hverdag. På den måten kan dere uforpliktende finne ut om dette er det rette yrket for dere.
Hvis dere finner ut at fokuset til praksisplassen virkelig ikke samsvarer med deres forventninger, har denne (relativt korte) praksisperioden likevel vært verdt det: Fordi før dere investerer mer enn bare tid eller forplikter dere til en utdanning, har dere kunnet finne ut om den valgte veien var riktig for dere!
Noen ganger oppdager man under en praksisperiode at veivalget er riktig, men at den faglige tyngden må endres. Jeg gjennomførte en praksisperiode hos en industri- og reklamefotograf i 12. klasse. I løpet av disse 2 ukene husker jeg spesielt fotograferingen av flere mannskor. Men jeg foretrekker å fotografere rockegrupper på konserten enn mannskor på øvelsen. Det følgende bildet viser H-Blockx på Zeltfestival Ruhr sommeren 2010.
Assistanser er, som praksisplasser, egnet til å finne ut hvilken vei man vil følge senere som selvstendig fotograf. Derfor gir det absolutt mening, eller det er til og med svært tilrådelig, å jobbe med ulike fotografer (samtidig eller etter hverandre, avhengig av arbeidsmengden); forutsatt at dere har råd til det økonomisk, for assistenter får ofte ingen eller bare sporadisk betaling, for eksempel ved viktige oppdrag.
Hvis praksisplasser i hovedsak brukes til å orientere seg i yrkeslivet, er assistanser med mest mulig anerkjente fotografer spesielt viktig for ens fremgang. Her lærer dere ikke bare mye om fotografering, men også hvordan en vellykket virksomhet fungerer i praksis.
Oppsett av fotostudio, kundekontakt, markedsføring (= alle tiltak for å vinne kunder), kontorarbeid, skatter, bildebehandling, vedlikehold av utstyr, arkivering, prosjekthåndtering, fakturering og inkasso, strategisk styring, osv. er bare noen av punktene som er interessante og betydningsfulle for en nybegynner!
Spesielt for nybegynnere er assistanse (her velger jeg med vilje å ikke kalle det en assistent"posisjon"!) også moralsk viktig, siden en velvillig "mentor" gir en nykommer i dette yrket en viss trygghet. Frykten for selvstendighet, "et sprang ut i det kalde vannet," blir betydelig mildnet gjennom en foto-assistanser. Men pass på at dere ikke stoler fullstendig på den "gamle ringreven" når det gjelder viktige beslutninger! Ikke fordi han eller hun kunne ta feil - men det kan skje at dere føler dere avhengige av mentoren deres etter noen måneder og får angst for det endelige steget til selvstendighet (etter avslutningen av assistansen).
Spesielt når man jobber som assistent hos en veldig god, suksessrik og/eller kjent fotograf, kan det virke som om man er langt unna å kunne være selvstendig og jobbe som fotograf alene. Det finnes mange assistenter som ikke klarer å ta spranget inn i selvstendighet i årevis, og jeg tror angsten for å en dag mestre yrkeslivet som en enkeltkriger, altså alene, er i de fleste tilfeller skyld i det!
Planlegg bestemt hvor lenge dere vil jobbe som løs eller fast assistent hos en eller helst flere fotografer; for eksempel to år. Og deretter, som planlagt, starter dere "riktig" som selvstendig ved å tilby fotografitjenestene deres ansvarlig på markedet. Entreprenørmot hører også til egenskapene man må "ta med seg," hvis man en dag vil være en vellykket fotograf!
Den klassiske, håndverksmessig påvirkede opplæringen
Det er nesten utelukkende unge mennesker som velger veien med en håndverksmessig påvirket opplæring til fotograf. Hvert år er det knapt over 2000 ungdommer som finner læreplass og starter en tilsvarende opplæring. Den håndverksmessige opplæringen domineres av unge kvinner (ca. to tredjedeler); helt annerledes enn i fotografi-miljøet generelt, hvis man for eksempel ser på kjønnssammensetningen i fotoklubber eller fotograforganisasjoner.
Familie-, bryllups- og portrettfoto er de viktigste temaene i den klassisk påvirkede håndverksmessige yrkesopplæringen. Å ta barnfoto hører dermed til hverdagen til lærlingene. Dessverre finnes det mange bedrifter der lærlingene i de to første læreårene hovedsakelig jobber med hjelpearbeid eller bare brukes i salg, slik at de senere mangler den praktiske treningen.
Imidlertid er frafallprosenten mye høyere i fotografilærling sammenlignet med andre yrkesutdanninger (ca. 20 prosent). Det virker som det er en stor kløft mellom forestilling og virkelighet i forhold til den håndverksmessige treårige fotografiske opplæringen (denne kan forkortes til to og et halvt år med gode karakterer, forutsatt at lærlingen har fullført Abitur eller Fachabitur):
• Mange bedrifter er sterkt spesialiserte. Dette kan bli altfor ensidig for lærlingene. Å bare ta biometriske pass- og jobbsøkerbilder i standardposisjoner blir kjedelig! Kreativiteten blir sterkt begrenset, noe som fører til misnøye.
• Siden mange etablerte fotografer enten jobber alene eller med bare én ansatt i sine studioer, er det sjelden at lærlingen får tilbud om fast ansettelse etter endt opplæring.
• På grunn av lave priser kan kunder ofte bare betjenes lønnsomt hvis de får en kort tidsperiode. Ofte blir blitsene i fotoblitsanlegget aldri flyttet etter at de er satt opp. Men tidspress og kreativitet er som ild og vann. De passer rett og slett ikke sammen! Den som alltid bare får lov til å ta bilder på samme standard måte vil raskt miste interessen i den egentlig kreative jobben.
• Lærlingene blir ofte brukt som billig arbeidskraft i bedrifter på grunn av størrelsen (gjennomsnittlig lønn er cirka 290 euro per måned), hovedsakelig for å utføre deltidsoppgaver som salg av minnekort og kameraer, rengjøring og betjening av laboratoriemaskiner/fotoprintere. Sjefen tar (de interessante) bildene. Dette er også en grunn til at mange gir opp etter kort tid!
• "Man skal gjøre seg fortjent til respekten i læreårene" – dette gjelder også for fotograferingsutdannelsen, for fotografi krever stor personlig innsats, men denne innsatsen blir ikke godt belønnet økonomisk. Dette skyldes delvis at det er nok av mennesker som brenner for denne yrkesutdannelsen, men også at etablerte fotografer har knapt tjent penger på grunn av konkurransesituasjonen i mange år.
Mange mennesker går ikke lenger til fotografen (unntatt for bryllupsbilder og biometriske passbilder) fordi de selv eier et digitalt kamera med fotoprinter. Og mange sidelinjepersoner som tilbyr fototjenester, registrerer seg som næringsdrivende (dessverre gjør mange det ikke!) og konkurrerer med de allerede etablerte fotografene på markedet. Det kan treffende sies at stadig flere leverandører konkurrerer om stadig færre jobber. Yrkesutsiktene etter utdannelsen er derfor alt annet enn rosenrøde. Lærlingene innser imidlertid dette først under utdannelsen, noe som får mange til å avslutte utdannelsen og søke en annen karriere.
Noen ganger skyldes den høye frafallprosenten også alderen til lærlingene. Det typiske med veien mot å bli fotograf gjennom utdannelse er nettopp den unge alderen til lærlingene. Og i ung alder er mange mennesker rett og slett ikke "modne" nok til å ta den endelige beslutningen om hvilket yrke deres interesser virkelig ligger i.
Men det er også noen fordeler med en håndverksmessig fotografilærling:
• Hvis man har valgt en god bedrift og viser seg motivert og engasjert, vil man få en god og solid opplæring som belønning.
• Sertifikatet er statlig anerkjent, noe som absolutt kan være et konkurransefortrinn overfor uutdannet konkurranse.
• Etter endt utdannelse og bestått mesterbrev står fotografene fritt til å starte en fagskoleutdannelse, selv om de ikke har fullført videregående skole med generell studiekompetanse.
• Og sist, men ikke minst, har man fått et innblikk i en bedrift som eksisterer på markedet. Dette er verdifullt selv om man senere velger å fokusere på et annet område.
Den akademiske veien (fotografiutdanning)
Før du bestemmer deg for å satse på en fotografiutdanning (forutsetningen er at du har Abitur, mesterbrev eller generell studiekompetanse), bør du grundig undersøke de aktuelle høyskolene og opptakskravene deres. Men å besøke høyskolens offisielle nettside med generell informasjon om studieprogrammet er ikke tilstrekkelig i seg selv. Samtaler med lærere og studenter kan gi verdifull innsikt som kan sterkt påvirke beslutningen om å starte studiene (om i det hele tatt, og i så fall, om ved den aktuelle høyskolen). Spesielt studenter i høyere semester har inngående kjennskap til hvordan studieprogrammet ved den aktuelle utdanningsinstitusjonen fungerer, noe som gir mye nyttig informasjon (om studieinnhold, opptaksprosedyrer, realistisk studielengde, utstyr på høyskolen, økonomisk støtte (BAföG), stipendier, etc.) for interessenten.
Undersøk nøye hvilke faglige tyngdepunkter de aktuelle fakultetene legger i den fotografiske opplæringen før du starter et studium. Begynn kun et studium hvis du liker studieinnholdet og har tillit til at du senere vil kunne jobbe suksessfullt som fotograf med den kunnskapen du har tilegnet deg.
Husk at du legger opp store deler av livet ditt ved å starte et studium. En feilavgjørelse vil ha helt andre konsekvenser (i det minste tidsmessig) enn nesten alt annet du har gjort tidligere. Derfor må beslutningen om å starte en fotografiutdanning på en spesifikk høyskole være godt gjennomtenkt!
Når du har valgt en eller flere aktuelle institusjoner, starter den tidskrevende søknadsprosessen. Siden kun maksimalt én av ti interesserte får en studieplass innenfor fotografi, er de få tilgjengelige plassene svært ettertraktet, så det burde være åpenbart for alle at sammensetningen av søknadsdokumentene må gjøres nøye. På fotostudiene er fotomappen det avgjørende verktøyet for å overbevise de respektive foreleserne på høyskolene om ens talent og lidenskap for fotografi. Det finnes spesifikke "forberedelseskurs for portefølje" (som varer opptil ett år) og "porteføljekonsultasjoner" som tilbys av de ulike utdanningsinstitusjonene. Benytt også muligheten til å se på vellykkede mapper fra aksepterte søkere (altså fra studenter som allerede er tatt opp).
Ved presentasjonen av mappen må man dekke alle mulige områder. Vise ulike teknikker, bildebehandling, osv. Man bør presentere et bredt spekter av motiver. Og ofte får man et spesifikt emne oppgitt på forhånd av professoren som man må møte på best mulig måte. I Köln har man for eksempel et halvt år til dette. Hvis utvalgskomiteen av lærere liker arbeidene dine, blir du tatt opp. Vurderingen er derfor helt subjektiv.
I tillegg til mappen vil det være opptaksprøver som, avhengig av læringsinstitusjonen igjen, vil avgjøre om søkeren får en av de ettertraktede studieplassene. Etter mappesorteringen, som tilsvarer en grov utvelgelse, innkalles søkeren til en praktisk og muntlig prøve. Disse prøvene er for å se hvordan søkeren jobber kunstnerisk og kreativt under press; men også for å vurdere om vedkommende er egnet og – sist, men ikke minst - faktisk opphavsmannen til de innsendte fotografiene. Spesielt under den muntlige egnethetsprøven forsøker sensor (i tillegg til å bli kjent med søkeren) å finne ut av den personlige egnetheten; om kandidaten vil stå løpet ut med lidenskap for kunstnerisk studium og om vedkommende er i stand til å arbeide selvstendig med kunstnerisk-konseptuell tenkning.
Noen utdanningsinstitusjoner krever dessuten at søkeren må ha fullført et praksisopphold på minst seks uker i et medieorientert selskap før studiene begynner, noe som må dokumenteres gjennom en skriftlig bekreftelse fra bedriften.
Siden valget av høyskole har stor innvirkning på deres fremtidige ferdigheter, deres fotografistil og dermed generelt på deres fremtidige vei som profesjonell fotograf, er det klokt å være svært forsiktig og informere seg grundig på forhånd.
Private fotofagskoler
Studiet ved en privat fotofagskole vil være interessant for alle som mangler opptakskravet for å studere ved en offentlig høyskole (generell universitetsopptak) og som likevel ikke vil avstå fra en slags "studium". (Unntak: design akademie Berlin krever blant annet dokumentasjon på generell eller faglig høyskoleopptak eller en tilsvarende anerkjent karakter).
Følgende private skoler ble nevnt i en aktuell rapport fra tidsskriftet PROFIFOTO (utgave 1-2/2011): design akademie Berlin, Lette-Verein Berlin, Neue Schule für Fotografie Berlin, Ostkreuzschule für Fotografie und Gestaltung Berlin, Photoacademy Urbschat Berlin, Best Sabel Bildungszentrum Berlin, Freie Akademie der bildenden Künste Essen, Lazi Akademie Esslingen, Fotoakademie Köln, Photo+Medienforum Kiel, Privatschule für Fotodesign Pforzheim. Det er påfallende at de fleste av disse skolene er lokalisert i Berlin. Kun 5 av de 11 nevnte private institusjonene som tilbyr opplæring til fotografer i form av studier, er ikke lokalisert i Berlin.
I hvilken grad opplæringen ved en privat institusjon er egnet til å være et godt alternativ til et studium, avhenger i stor grad av opplæringens innhold, lærernes engasjement, kunnskap og ferdigheter, men også av utstyrsnivået. Faktum er at mange private skoler ikke har lov til å tildele en statlig anerkjent grad. Kun Lazi Akademie i Esslingen, Best Sabel Bildungszentrum i Berlin, Photo+Medienforum Kiel og Lette-Verein tildeles graden som en statlig anerkjent eller statlig godkjent fotodesigner (Photo+Medienforum Kiel: statlig anerkjent fotograf; design akademie Berlin: Bachelor of Arts). De andre smykker sine kandidater med oppdiktede titler som "fotokunstner" eller et hvilket som helst sertifikat.
Men tittelen er ikke avgjørende, men hvor mye kandidatene har lært. Kvaliteten på undervisningen som garanti for yrkesmessig suksess er - som overalt - ikke umiddelbart åpenbar på forhånd. Erfaringsrapporter fra kandidater eller informasjonsdager fra den aktuelle institusjonen, hvis noe slikt tilbys, er nyttig her. 
Et eksempel er design akademie Berlin som jevnlig tilbyr informasjonsdager. Du finner menyvalget for dette direkte på nettstedets startside.
Når du først har bestemt deg for å studere ved en privat fotoskole, gjenstår spørsmålet om hvilken institusjon du bør velge. I tillegg til beliggenheten, spiller også økonomiske spørsmål ofte en avgjørende rolle, fordi "studieavgiftene" varierer mellom 85,- euro per måned pluss materialkostnader ved Lette-Verein Berlin og opptil 1.760,- euro ved Freie Akademie der Künste i Essen. Likevel gjelder også her: Ikke den billigste prisen er avgjørende, men pris-ytelsesforholdet!
I tillegg er det viktig å merke seg:
• Hva er opptakskravene? (Opptaksprøve? fullført praksis? mappevurdering? Søknadsintervju? Hjemmeoppgave?)
• Hvor store er klassene (antall elever)?
• Er det mulighet for prøveperiode? (design akademie Berlin tilbyr for eksempel en tre dagers prøvestudium for 160,- euro).
• Blir institusjonen støttet av føderale midler; kan jeg få stipend der?
• Er det stipendmuligheter? Stipender tildeles for eksempel ved Fotoakademie Köln og Freie Akademie der bildenden Künste Essen.
• Er opplæringen kun mulig på heltid eller også deltid (for eksempel ved Freie Akademie der bildenden Künste i Essen)?
• Tilbys det forberedende kurs for å utjevne manglende grunnkunnskaper?
• Blir fotografering praktisk anvendt i studiene?
• Er undervisningsinnholdet up-to-date (bildebehandling ved hjelp av Photoshop i stedet for laboratoriearbeid)?
• Hvilke forelesere er ansatt ved den private fotoskolen? Hva er deres referanser, hvilken billedstil representerer de?
• Vises arbeidene til studentene og avgangsoppgaver, slik at man kan danne seg et bilde av kvaliteten på kandidatene? (Synd: de stemningsfulle bildene som vises i fotogalleriet til Privatschule für Fotodesign Pforzheim, kan ikke tilskrives. Opphavspersonen er ikke oppgitt, det er derfor ikke klart om bildene kommer fra en foreleser eller fra elever).
• Hvor lang er studietiden?
• Hvilke fagområder undervises det i? For eksempel er arbeid innen reklame/industri (1 bilde) og området arkitektur (5 bilder) knapt representert i presentasjonen til Photoacademy Urbschat, mens det er mange arbeider innen portrett eller mennesker (per januar 2011).
Hvis dere allerede før starten av opplæringen vet hvor den fotografiske reisen hovedsakelig skal gå, bør dere velge en institusjon som har relevant ekspertise.
Interessant og godt gjort er galleriet til Fotoakademie Köln. Her presenteres prosjektoppgaver fra lærlinger. Presentasjonen inkluderer navn, selv om det ikke er mulig å tildele fotografen - bildet tydelig når det er flere forfattere involvert.
En grundig undersøkelse av hvilken privat skole som tilfredsstiller ens egne krav, er derfor sterkt anbefalt! I tillegg til samtaler med elever og kandidater, er også egenpresentasjonen (for eksempel nettstedet) til private institusjoner ganske talende. Hvis for eksempel de viste fotoarbeidene ikke er tiltalende eller ikke gir et profesjonelt inntrykk, bør dere heller se etter en annen institusjon. Det kan også være lite tillitvekkende hvis skolens nettside ikke oppfyller kravene i telemedieloven (for eksempel vanskelig å finne opphavsrett).
Den autodidaktiske veien (Ukvalifisert opplæring)
Hvis dere verken ønsker å ta en lærlingplass eller å gå den lange veien med fotoutdanning innenfor rammen av et studium, eller hvis dere mener at dere vil være lykkeligere bare ved å gjøre deres egne ting og ikke ønsker å tilpasse deres fotografiske aktivitet etter smaken av instruktører eller forelesere, så er det å ta den ukvalifiserte veien som autodidakt akkurat riktig for dere.
Også ukvalifiserte må tilegne seg (praksisorientert) kunnskap for å kunne jobbe suksessfullt som fotograf. Innenfor selvstudiet kan en lære viktige tips og triks som vil være til nytte i den fotografiske hverdagen.
I mitt coaching-arbeid for nybegynnere har jeg møtt mange engasjerte kvinnelige fotografer og mannlige fotografer som har tatt dette modige steget mot selvstendighet med stor iver, og som helt sikkert vil kunne jobbe suksessfullt i denne bransjen på lang sikt. Jeg har imidlertid også møtt mennesker som kanskje har tatt dette skrittet modig, men likevel helt uforberedt og altfor tidlig, og som derfor sannsynligvis vil mislykkes. Hvor ligger forskjellen mellom de som vil lykkes og de som - med mindre de har tilstrekkelig økonomisk støtte eller nettverket - utvilsomt er dømt til å mislykkes?
Den vanligste feilen nybegynnere gjør her er å ønske å starte for seg selv altfor tidlig. Man bør allerede ha tilstrekkelig erfaring og fotografisk ferdighet før man tør å ta steget mot selvstendighet. Ellers vil man «falle på trynet». Å studere internettutorials, lese lærebøker og fagtidsskrifter hjelper med å lukke hull og få viktig kunnskap for en vellykket start.
Dere bør allerede være svært avanserte innen fototeknikk før dere våger å starte for dere selv. Moro med fotografering alene er ikke nok!
Bildet nedenfor ble tatt år før jeg startet som reklamefotograf for meg selv. Selv i dag liker jeg å se på det, for kvalitetsmessig står det ikke tilbake for mine nåværende arbeider.
Det anbefales sterkt å delta på fotoverksteder og seminarer (hvor for eksempel rettslige fotokunnskaper blir formidlet) og portfoliogjennomganger (for å få ærlig tilbakemelding fra en kyndig profesjonell).
I flere år har det ikke lenger vært påkrevd med "mesterbrev". Også ukvalifiserte kan nå starte for seg selv som fotografer. Enten som kunstnere eller billedjournalister, eller som håndverksfotografer. Man må bare være oppmerksom på de nødvendige varslingspliktene (se kapitlet "Gangs og papirarbeid" for mer informasjon) ved oppstart av virksomheten.
