Her er en oversikt over de enkelte kapitlene:
Del 01 - "Drømmejobb" konsertfotograf?
Del 02 - Juridiske spørsmål
Del 03 - Særtrekk ved konsertfotografering
Del 04 - Oppførsel i "graven"
Del 05 - Passende utstyr for konsertfotografer
Del 06 - Tips og triks fra (konsertfotografi-) profesjonelle
Del 07 - Bildekomposisjon (Del 1)
Del 08 - Bildekomposisjon (Del 2)
Del 09 - Anbefalte kamerainnstillinger
Del 10 - Etterarbeid
I konsertfotografering er vi fotografer - av hensyn til pressefriheten, rapporteringen, markedsføring osv. - bare "tolerert". Vi er ikke populære hos noen: verken hos musikerne, deres ledelse, arrangøren, sikkerhetspersonalet eller fansen i publikum. Det er forståelig ved nærmere undersøkelse:
Musikerne er ikke spesielt begeistret når vi opererer i graven i umiddelbar nærhet til dem (ofte er musikerne "i nærheten"). Forestill deg å måtte holde en tale for publikum eller spille et konsert og rett foran deg har du flere fotografer som surre rundt. Det er forstyrrende, det distraherer!
Ledelsen liker oss heller ikke (med mindre de trenger aktuelle bilder av sine "beskyttede personer"). Vi kan muligens ta bilder (og publisere!) som ikke godkjennes av ledelsen (ufordelaktige poseringer av artistene, synlige svettemerker, et surt ansiktsuttrykk osv.). Ledelsen vil helst ha full kontroll for å forhindre negativ rapportering (som også inkluderer ufordelaktige bilder). Dette er imidlertid ikke mulig med pressen, og dermed betrakter de oss som nødvendig onde og ikke som støttespillere i markedsføringen av artistene de har kontrakt med.
Også arrangørene ville vært glade hvis vi ikke eksisterte, fordi vi skaper "arbeid" (relatert til organisatoriske oppgaver). På grunn av oss fotografer må henvendelser behandles og vurderes, akkrediteringer deles ut, pressegraven-lisenser skrives ut og distribueres, og mye annet.
Og også sikkerhetspersonalet i graven ser på oss som bråkmakere. Fordi vi gjør deres oppgave med å sørge for sikkerhet litt mer komplisert.
Og sist, men ikke minst, forstyrrer vi - ufrivillig - også konsertopplevelsen til mange tilskuere, i det minste de i de første radene, som vi blokkerer utsikten for. Og selv om vi ikke blokkerer utsikten for noen, for eksempel fordi scenen er hevet, distraherer vi gjennom våre bevegelser osv. fra det som faktisk skjer på scenen.
Figur 4.1: Culcha Candela den 20. august 2011 ved Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten. Her er det tydelig å se pressegraven, der noen fotografer fortsatt er langt borte i den andre enden, mens vi andre allerede har blitt ført ut av sikkerheten (ofte ville det passet bedre å si "skubbet ut"). Jeg tok bildet så å si med "siste blikk tilbake", som siste sjanse til et bilde av scenen. Og umiddelbart etterpå ble de andre fotografene også "ledet ut" fra graven.
Noen ganger er det tillatt at fotografene kan forbli i publikum etter de første tre sangene (hvor fotografiering er tillatt) for resten av konserten. Dette er imidlertid alltid med krav om å ha kameraet pakket ned i fotovesken. Nikon D3S med 4,0/24-120 mm-mikro-Nikkor, ved bruk av brennvidde på 24 mm. 1/60 sekund, blender 4,0, ISO 3200.
(Bilde © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Figur 4.2: Hvis scenen er bare litt høyere enn pressegraven, er perspektivet mer fordelaktig for oss fotografer fordi vi ikke trenger å ta alle bilder så sterkt nedenifra. Men samtidig blokkerer vi naturlig nok utsikten til artistene for fansen i de første radene mye mer. H-Blockx den 31. august 2010. Nikon D3S med 2,8/24-70 mm-mikro-Nikkor, ved bruk av brennvidde på 24 mm. 1/200 sekund, blender 2,8, ISO 5000.
(Bilde © 2010: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
4.1 Handle diskret
Av de ovennevnte grunnene er det selvfølgelig tilrådelig å handle så diskret som mulig i pressegraven! Vi ønsker tross alt ikke å forstyrre noen. Man må alltid huske at vi er "privilegerte" på den måten, fordi vi, i det minste en kort tid, kan være til stede på arrangementet gratis. Og det til og med i en eksklusiv posisjon, rett ved siden av musikerne, rett foran scenen.
"Stjernene" er imidlertid musikerne, det bør fotografene aldri glemme! Jeg har dessverre opplevd fotografer ("selvoppdiktere") som - i euforien, feststemningen - har "feiret" seg selv i pressegraven ved å snu seg mot publikum, ta selfie i seiersposisjon (med musikerne på scenen i bakgrunnen) og deretter umiddelbart poste disse selvportrettene på facebook eller andre "sosiale" nettverk. Egnet pinlig slikt ...!
Etablerte, erfarne konsertfotografer ville aldri gjøre noe slikt. For dem handler det om å lage eksepsjonelle, kvalitativt gode bilder fra konserten. Og være en pålitelig forretningspartner for musikkbransjen, som utfører jobben sin diskret, effektivt og godt. Et hyggelig (og i pressegraven også "diskret") samarbeid er forutsetningen for at neste anmodning om akkreditering ved kommende konsertarrangementer igjen vil bli positivt besvart. En fotograf derimot som har oppført seg ubehagelig og forstyrrende, vil ikke få akkreditering igjen så raskt, særlig siden en slik oppførsel også vil bli kjent innenfor musikkmiljøet og dermed vil andre arrangører bli informert om "de svarte fårene" blant fotografkollegene.
Figur 4.3: Jan Delay med band (og flere konsertfotografer) den 20. august 2010 ved Zeltfestival Ruhr. En artist under konserten trenger øyekontakt med publikum for å se reaksjonene (om de "fester med" eller om gnisten fortsatt ikke har hoppet over). Dette er veldig viktig for å kunne handle deretter og levere en profesjonell forestilling. Fotografer som oppfører seg for påtrengende ville bare distrahere, eventuelt gjøre artisten nervøs og dermed til slutt påvirke konsertens kvalitet. Nikon D3S med 2,8/24-70 mm-mikro-Nikkor, ved bruk av brennvidde på 24 mm. 1/250 sekund, blender 3,5, ISO 5000.
(Bilde © 2010: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Bilde 4.4: Mange entusiastiske (betalende!) fans (her på Culcha Candela-konserten 20. august 2011) står bak oss konsertfotografer. De ser frem til opptredenen med sine idoler, vil nyte konserten så uforstyrret som mulig. Da er det selvfølgelig forståelig at vi fotografer handler så ubemerket som mulig i grøften!
Dette betyr for eksempel å ikke unødvendig sperre utsikten mot scenen og å endre posisjonen oftere, slik at man ikke står foran de samme publikummerne hele tiden (og begrenser deres syn - i det minste delvis). Nikon D3S med 4,0/24-120mm-Nikkor, med brennvidde 24mm. 1/320 sekund, blender 4,0, ISO 3200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Konklusjon: Egnetlig selvforklarende, og likevel er det av og til fotografer å observere som er så frekke og ikke overholder dette: Når de fotograferer i pressgrøften, bør konsertfotografene opptre så diskret som mulig. Det gjelder å ikke påvirke showen som foregår på scenen (og ikke foran). For de profesjonelle musikerne (og deres management og konsertarrangører) handler det om å tjene sin inntekt til livets opphold på denne måten. For at showet skal gå så problemfritt som mulig. Fotografer som er forstyrrende, hindrer proffene i å tjene sine penger - og det er forståelig at de ikke synes det er morsomt, tror jeg.
Publikum derimot vil også se en flott show. De vil tilbringe noen fine timer og har (dyrt) betalt for det. De vil oppleve sine idoler live på scenen - og ikke selvopptatt fotografer.
4.2 Kollegial oppførsel
Siden det vanligvis er relativt lite plass for fotografene i pressgrøften (og ikke sjelden nok "snublefeller" ligger rundt på opplyst gulv), lyset er så ekstremt vanskelig og uforutsigbart (se forrige opplæring, kapittel 3.3) og i tillegg er fotograferingstiden så begrenset (vanligvis til de første tre sangene) (- tidspress!), føler de fleste konsertfotografer seg totalt "jaget", for det gjelder å få til noen vellykkede bilder innen den korte tiden og til tross for de vanskelige rammene.
Dette presset er forresten enda større når inntekten kommer fra fotograferingen og fotografen kan ikke tillate seg å ikke komme med brukbare ("utskriftbare") resultater til redaksjonen.
Dette presset fører ofte til at den ellers så vennlige og tilbakeholdne, noen ganger til og med beskjedne fotografen plutselig, når han/hun kommer inn i pressgrøften, forvandles til et "rasende beist", som forsvarer sin lovende posisjon med albuebruk og under konserten tar nye posisjoner ved kanten av scenen uten hensyn til andre fotografer som allerede tar bilder der.
Men som så ofte i livet: En vennlig, kollegial oppførsel fører til slutt mer enn "ensom ulv"-taktikken. Man møter hverandre mange ganger i livet (dette gjelder spesielt innen konsertfotografering), og når man treffer kolleger ved konsertstart som man er vennlig knyttet til, er det garantert hyggeligere enn å bli dårlig sett på grunn av skubber under forrige konsert og frykte at man selv nå er den som ikke kan forvente hensyn fra andre fotografer.
Konklusjon
Så: Oppfør deg kollegialt, til slutt kommer du lenger med det enn med hensynsløs oppførsel! Og hvis man (som meg også har opplevd) får et smertefullt slag i hodet fra nabomannens objektiv, så anta ikke automatisk at dette skjedde med vilje. Det kan også være at fotografen var så fordypet i bildekomponering at andrekameraet ved et uhell har laget for stor en bue under panorering eller objektivbytte.
Bilde 4.5: Dette bildet ble tatt under en opptreden av Sunrise Avenue 27. august 2012. I forkant er de to fotografene eksempelige som lar nok plass være, slik at hver av dem kan ta bilder uforstyrret. Ikke alltid er fotograferingsforholdene i grøften like "komfortable" som her: Det er ofte tett og ubehagelig trengsel. Sikkert har enhver konsertfotograf noen gang fått albuer i siden eller et objektiv mot hodet ... Uheldigvis selvfølgelig, men derfor ikke mindre smertefullt. Da gjelder det imidlertid å være rolig og ta seg av fotograferingen resten av den tilgjengelige tiden; hodeskaden kan fortsatt behandles noen minutter senere. For når man kommer med vellykkede, ekstraordinære bilder fra konserten, gjør ikke såret på hodet like vondt! Nikon D4 med 2,8/14-24mm-Nikkor med brennvidde 14mm. 1/500 sekund, blender 2,8, ISO 4000.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
4.3 (Sikkerhets-) Forskrifter å følge
Ved akkrediteringen får fotografene vanligvis et informasjonsark eller i det minste muntlig innføring i hva som er tillatt og hva som ikke er under fotograferingen under konserten. Hold deg til det!
Typiske (Sikkerhets-) Forskrifter inkluderer for eksempel:
Når blir fotografene sluppet inn i pressgrøften (vanligvis bare noen få sekunder før konsertstart). Hvor lenge (3 sanger?) får fotografene fotografere? Bruken av blitslys under konserten er forbudt. Er bare bestemte posisjoner tillatt eller kan fotografene bevege seg fritt i pressgrøften? Bruken av scenekanten for å støtte kameraet mens man tar bilder er forbudt. Saker (jakker, fotoryggsekker osv.) kan ikke legges på scenekanten eller på bokser.
Sikkerhetsvaktene har myndighet og kan - ved behov, for eksempel i nødsituasjoner eller av sikkerhetsmessige årsaker - begrense fotografenes rettigheter som ble gitt før konserten i enkelttilfeller. Fotovesker kan heller ikke settes på bakken (snublefare for andre fotografer!). Lommelykter i pressgrøften kan ikke brukes. Etter fotograferingen må alle fotografene forlate arrangementsrommet samlet. Hvis de leverer fra seg kameraene, kan de deretter gratis være til stede resten av konserten (men ikke lenger i pressgrøften, bare blant publikummet). Osv. (Det er mange retningslinjer og sikkerhetsforskrifter; her har jeg bare listet opp noen typiske). Hvis det er begrensninger, skyldes det ofte at sikkerhetsaspekter må overholdes eller at artistene henholdsvis deres management har gitt strenge retningslinjer til arrangøren om hva fotografene kan og kan ikke gjøre. I det første tilfellet, når det handler om sikkerheten og en problemfri gjennomføring av konserten, er det selvfølgelig at disse forskriftene må følges. Ingen vil sannsynligvis være ansvarlig for at redningsmannskaper blir hindret i redningsarbeidet på grunn av ens egen skyld for eksempel.
I det andre tilfellet krever det rettferdighet at vi holder oss til retningslinjene for å ikke sette arrangement av artister og deres management, som er mellomleddet mellom fotografer og artister, i fare. Til slutt er han ansvarlig overfor artistene og deres managere, og hvis fotografene ikke overholder reglene, vil artistene eller managementet anklage arrangøren for kontraktsbrudd (og eventuelt kreve erstatning eller be om en tidligere avtalt kontraktsstraff).
Siden fotografene har en kontraktsmessig forhold til konsertarrangøren, for det er det akkrediteringen under vilkår betyr, kan bare han sørge for at det handles i samsvar med avtalen i pressgrøften (eller på hele konsertområdet). Artistene og managementet derimot vil anklage konsertarrangøren for kontraktsbrudd hvis for eksempel fotografene opptrer annerledes enn det som var avtalt mellom artist/management og konsertarrangør, fordi han er ansvarlig for hva som skjer under konsertarrangementet:
Vanlig kontraktsforhold:
Musiker/Management <-> Konsertarrangør <-> Konsertfotografer
Tenk derfor på at konsertarrangørene bare implementerer de strenge retningslinjene fra musikerne eller deres management. Eller at de kan gi fotografene ytterligere forskrifter av organisatoriske eller sikkerhetsmessige årsaker. Ved brudd kan ikke fotografene ta ansvaret på egenhånd, men de skader direkte konsertarrangøren. Og dermed den som en gang igjen arrangerer konserter og der vi fotografer igjen må be om (gratis) akkreditering …
Figur 4.6: Tokio Hotel med sanger Bill Kaulitz den 5. april 2007 i Warszawa. Ordet "fan" kommer fra "fanatisk" og dermed er det klart at musikerne ofte passer på at publikum ikke kommer for nært, for begeistrede fans har tidligere klatret opp på scenen for å berøre sitt idol, overlevere en plysjbamse personlig eller for å omfavne ham eller henne. Dette kan distrahere artisten og avbryte den detaljerte planlagte showen. For å unngå dette må konsertarrangøren ta hensyn til å forhindre slike farer i sikkerhetskonseptet sitt (og følge det til praksis). Vi fotografer må også følge dette, for sikkerheten og den smidige avviklingen av showet kommer først!
(Foto © 2007: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Figur 4.7: H-Blockx (med sanger Henning Wehland ved mikrofonen rett foran pressefotografene) under konserten den 31. august 2010 på Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten. Når kontakten mellom musikerne på scenen og fotografene i pressegraven er så tett, er det forståelig at fotografene må følge strengt med på sikkerhetsinstruksjonene som blir gitt av arrangøren ved akkreditering. For eksempel ville det være utenkelig om en fotograf på denne konserten hadde lagt kameravesken sin på scenekanten for å kunne gjøre objektivbytte raskere og mer komfortabelt ... Nikon D3S med 2,8/24-70mm-mikro-Nikkor, med brennvidde på 26mm. 1/320 sekund, blender 2,8, ISO 5000.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
4.4 Følg sikkerhetsinstruksjonene
Selv om konsertarrangørene prøver å gi så mye informasjon og instruksjoner som mulig til fotografene på forhånd om deres oppførsel under konserten, kan de likevel ikke forutsi og detaljplanlegge alle hendelser som kan oppstå under konserten.
For å kunne reagere fleksibelt på uventede hendelser (for eksempel panikk blant noen fans i publikum, besvimelser, røykutvikling, kasting av gjenstander fra publikum, storming av scenen osv.) og imøtekomme (sikkerhets)interessene til konsertarrangørene, blir det tydeliggjort ved akkreditering at sikkerhetspersonellet, som overvåker hendelsesforløpet gjennom hele konserten, har absolutt myndighet til å gi instruksjoner og at alle fotografer må følge disse strengt.
Obs
"Som nevnt, er sikkerhetspersonalet forlengede armen til arrangøren, som har husretten. Derfor er sikkerhetspersonalets ord loven, uansett om det passer deg eller ikke.
Avt praktiske grunner er det vanligvis ikke mulig eller meningsfullt at sikkerhetspersonalet forklarer instruksjonene sine. Derfor virker det ofte som om beslutningene er vilkårlige. Men hver konsertfotograf må være klar over at sikkerhetspersonellets viktigste oppgave er å opprettholde eller gjenopprette sikkerheten for alle involverte (...)".
(Fra: Konsertfotografering; Brüggemann, Becher, Meister, Darmer, Lippert; mitp forlag 2012; 186 sider; 24,95 euro).
Figur 4.8: Den (ennå) tomme pressegraven noen minutter før konsertstart. Fotografene får fortsatt ikke gå inn i graven; de må vente til sikkerhetspersonalet (en imponerende representant er synlig til venstre på bildet) gir tegn og åpner avsperringene for de akkrediterte fotografene. Og da starter det som regel også innen svært kort tid!
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Ved hjelp av moderne kommunikasjonsmetoder ("ørepropp") er medlemmene av sikkerhetspersonalet godt knyttet sammen. Slik kan hver enkelt av dem raskt få informasjon om hendelser som skjer utenfor synsfeltet hans, for eksempel i den andre enden av konsertsalen, fordi sikkerhetspersonalet ideelt sett er spredt over hele konsertområdet. Derfor vet de enkelte medlemmene ofte om potensielle faresituasjoner selv om de er lokalisert et annet sted.
Dette betyr for oss konsertfotografer at vi absolutt og umiddelbart må følge sikkerhetspersonalets instruksjoner. Fordi på grunn av innsidertips som sikkerhetspersonalet har, men ikke vi har, er det ofte ikke klart for oss hvilken grunn visse instruksjoner har. Det viktige er imidlertid at sikkerhetspersonalet har en informasjonsfordel overfor oss fotografer og at de også har rett til å gi oss instruksjoner. Disse vil vanligvis ikke være vilkårlige, men tjenstlig for å ivareta sikkerheten til alle involverte og sørge for en smidig konsertgjennomføring.
Figur 4.9: Culcha Candela under konserten den 20. august 2011. Når svært begeistrede fans i publikum hyperventilerer ved synet av sine idoler eller til og med besvimer, er det viktig med rask innsats fra helsepersonell. Sikkerhetspersonalet må da sikre en smidig redningsaksjon, noe som noen ganger betyr at fotografene må evakuere pressegraven raskt for å muliggjøre at helsepersonellet kan komme raskt frem og redde den bevisstløse personen. Nikon D3S med 4,0/24-120mm-mikro-Nikkor, ved brennvidde på 24mm. 1/100 sekund, blender 5,0, ISO 2000.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Konklusjon om emnet
Når sikkerheten gir instruksjoner, bør dere følge dem så raskt som mulig og uten å diskutere. På grunn av den telekommunikative nettverket til medlemmene har sikkerheten mer informasjon enn dere, slik at instruksjonene vanligvis også har en (sikkerhetsrelatert) bakgrunn.
Hvis man er en god partner i mediegrøften, vil sikkerheten også være velvillig innstilt overfor fotografen og ha forståelse for våre behov.
En kort hilsen med øyekontakt og nikk ved inngangen til grøften skaper en avslappet atmosfære og legger til rette for et godt samarbeid.
Hvis begge sider respekterer oppgaven/arbeidet til den andre siden og ikke hindrer den, men også støtter den ved behov for å håndtere det, vil det også oppstå et partnerskap, som begge sider vil kunne dra nytte av igjen ved neste konsert.
Derimot, hvis man oppfører seg ubehagelig i mediegrøften, ikke følger sikkerhetsinstruksjonene umiddelbart og deretter diskuterer, vil han definitivt aldri bli støttet og oppmuntret til å ta eksepsjonelle konsertbilder i arbeidet sitt.
4.5 Handle omsorgsfullt
Mediegrøften ved scenekanten er ofte fullpakket med arrangementsteknikk. Ikke bare høyttalere er å finne der, men også belysningsteknikk og selvfølgelig en mengde kabler. Ideelt sett er disse godt skjult, men jeg har også opplevd nok konserter hvor det har vært kabelkaos ved kanten av grøften, nær scenen. Slike snubletråder kan være farlige, spesielt fordi det vanligvis ikke er lys i grøften og bruk av lommelykter for fotografene vanligvis er forbudt.
Figur 4.10: Vær oppmerksom på snublefeller! Kablene mellom høyttalerne er tydelige her. Imidlertid ble opptaket tatt med høy lysfølsomhet på 3.200 ISO og på et tidspunkt da grøften igjen var nesten tom. I trengselen, når mange konsertfotografer er i grøften, kan hengende eller liggende kabler imidlertid lett overses. Spesielt fordi vi fotografer, på grunn av den korte tilgjengelige tiden, kun beveger oss med DSLR-en foran øynene med blikket mot scenen (og dermed klar til å ta bilder) i grøften. Vær derfor forsiktig, for en brukket ankel betyr ikke bare smerte, men også arbeidsfravær i flere uker eller til og med måneder!
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
I tillegg, spesielt når arrangementer finner sted utendørs eller i telt, kan det noen ganger være fordypninger i grøften der det igjen går strømkabler. Her kan man lett snuble, vri foten eller til og med brekke den.
Konklusjon: Så vær forsiktig i grøften! Pass på at du forlater arrangementet på en hel måte! Det beste er hvis du ved inngangen til grøften (kort tid før konserten begynner er det vanligvis fortsatt tilstrekkelig lyst i arrangementssalen) ser etter potensielle snublefeller. Ved tvil bør fotografene bevege seg litt saktere og mer forsiktig – selv i hektikken av den korte tiden for fotografering.
4.6 Ikke etterlate gjenstander i grøften
På grunn av trengselen og den uoversiktlige situasjonen i mediegrøften bør ikke fotografene etterlate noe, men ha alt (utstyr, klær osv.) på seg. Dette høres egentlig selvforklarende ut, men fristelsen er stor, for eksempel å sette fra seg fotoryggsekken for å kunne bevege seg bedre (friere). Også klær, vanligvis jakker, blir raskt tatt av, fordi det vanligvis er fuktig og varm luft i konsertsalen, slik at man selv i en T-skjorte begynner å svette, selv om det er minusgrader ute.
Det anbefales å ta med en så liten, flat fotoryggsekk som mulig til konserten og bære den på ryggen hele tiden. Den forstyrrer ikke så mye ved vendinger eller bytting av posisjoner.
Det beste ville være å klare seg uten ryggsekk eller fotoveske i det hele tatt. Men da må man jobbe med to kameraer utstyrt med forskjellige brennvidder, noe som også innebærer risikoen for at kameraet, som henger over skulderen, dingler og forstyrrer (eller risikerer å bli truffet og dermed skades).
Figur 4.11: Nesten ikke til å tro, men sant: Min solide, vanntette fotoveske "Ultralight" fra Rimowa er nesten 20 år gammel – og fortsatt i god stand. Jeg kjøpte den fordi jeg til og med kan stå på den – en omstendighet jeg har brukt mange ganger når jeg ikke hadde stige eller andre måter å få et forhøyet standpunkt på under opptak. Imidlertid, i konsertgrøften, mellom alle de hektisk agerende fotografene, er det å stå på fotovesken min for farlig, for en støt ville umiddelbart feie meg av vesken. Under konserter foretrekker jeg heller en av fotoryggsekkene mine, for de forstyrrer minst.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 4.12: U2 (her medgrunnleggeren og sangeren Bono) under konserten på Berlins Olympiastadion den 7. juli 2005. For å kunne bevege seg så fritt som mulig – hvis man i det hele tatt får lov – er det fornuftig å fotografere konserten med så minimalt utstyr som mulig. Det er ikke alltid nødvendig å ha med alle objektiver; noen ganger tar "materiellkampen" faktisk bort oppmerksomheten fra motivet.
Hvis man på forhånd kan finne ut om man vil stå veldig nær scenen eller lenger unna før konserten, kan man pakke passende objektiver. Med et vidvinkelzoom og et portrett-tele vil man i de fleste tilfeller være tilstrekkelig utstyrt og klar for nesten alle eventualiteter. På dette bildet er sikkerhetspersonalet tydelig i sine røde jakker, delvis vendt fra scenen (noe normale konsertdeltakere aldri ville gjort!).
(Foto © 2007: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
