Her er en oversikt over de forskjellige kapitlene:
Del 01 - "Drømmejobb" konsertfotograf?
Del 02 - Juridiske spørsmål
Del 03 - Særegenheter ved konsertfotografering
Del 04 - Oppførsel i "grøften"
Del 05 - Det passende utstyret for konsertfotografer
Del 06 - Tips og triks fra (konsertfotografi-) proffer
Del 07 - Bildekomposisjon (del 1)
Del 08 - Bildekomposisjon (del 2)
Del 09 - Anbefalte kamerainnstillinger
Del 10 - Etterbehandling
Figur 6.1: For å kunne ta stemningsfulle, ekstraordinære konsertbilder trenger man, i tillegg til egnet fotoutstyr, også litt erfaring - eller i det minste noen gode tips fra erfarne fotografer. Selvfølgelig spiller også litt flaks en rolle. Imidlertid, som det heter: "Lykken følger de flittige!" Derfor bør du ikke bare stole på lykken din alene, for da vil du sjelden ta med deg spesielle bilder hjem fra en konsert. Her kunne fotograf Sven Darmer avbilde sangeren fra Depeche Mode, Dave Gahan, foran en effektfull scenetilbakegrunn (konsert 9. juni 2013 på Olympiastadion i Berlin). Canon EOS-1D X med EF 2,8/70-200mm ved bruk av brennvidde 142mm. 1/250 sekund, blender 7,1, ISO 3.200.
(Bilde © 2013: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
6.1 Passende eksponeringsmetoder
Følgende eksponeringsmetoder er mulig med de fleste moderne kameraer:
• (midt-dominant) Integrert måling
• Spotmåling
• Områdemåling
Figur 6.2: Musiker, som alle artister, er ofte kledd helt i svart - en omstendighet som ikke akkurat gjør eksponeringsmålingen lettere for oss fotografer. Hvis musikeren opprettholder posisjonen sin over en viss tid, kan imidlertid også spotmålingen noen ganger brukes fornuftig.
Da vil man måle på ansiktet til artisten og man kan dermed finne en verdi som er uavhengig av motlyset fra scenelyset. På denne måten sørger man for at personen blir godt avbildet på bildene og kan gjenkjennes. Nikon D800 med 2,8/70-200-mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 120mm. 1/1000 sekund, blender 5,6, ISO 1000.
(Bilde © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Ved integrert måling tas de enkelte lysverdiene i hele bildet med i betraktning. Den er for eksempel ideell for typiske feriebilder eller bilder av store grupper under relativt normale lysforhold (ved ikke altfor store kontraster). Ved midt-dominant integrert måling blir området i midten av bildet vektet sterkere enn sidene (på Nikon D4 er det en sirkel i midten av bildet med en diameter på 12mm, som veier 75%).
Kamerakonstruktørene går ut fra at de viktige motivdelene vanligvis er plassert midt i bildet (for eksempel ved gruppebilder).
Figur 6.3: Peter Maffay under konserten på Waldbühne i Berlin (28. mai 2011). Hvis motivet består av like mange mørke områder (her: gitarreim, bukse) og lyse områder (her: deler av gitar) og resten av nøytralt lyse områder (her: grå bakgrunn), oppnår man beste resultater med integrert måling. (Her ble midt-dominant integrert måling brukt). Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/70-200mm ved bruk av brennvidde 165mm. 1/250 sekund, blender 4,5, ISO 1.000.
(Bilde © 2011: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
Spotmåling er en eksponeringsmetode for erfarne fotografer; bare med god håndtering av den får man fornuftige (riktige) resultater. Ved spotmåling brukes en veldig liten del av bildet (måleområdet er vanligvis midt) for å måle lysstyrken målrettet på en liten del av motivet. Dette vil være det området som anses som viktigst og som absolutt skal eksponeres riktig. I konsertfotografering er dette ofte artistens/sangerens ansikt. Imidlertid møter følgende punkter ofte fotografene vanskeligheter: for det første størrelsen på måleområdet, som for min Nikon D4 for eksempel bare har en sirkeldiameter på 4mm (som tilsvarer ca. bare 1,5% av hele bildet).
For det andre må det sikres at området i motivet som blir målt, lysstyrkemessig tilsvarer omtrent 18% grått. Fordi kameraene er kalibrert etter dette for belyst eksponering; refleksjonen av 18% grått er derfor referanseverdien, og hvis området i motivet som måles fra refleksjonen avviker fra dette, resulterer det i feil eksponering. Så bare motiver der målt område reflekterer lyset som 18% grått egner seg for eksponerings-spotmåling. (Å holde opp en referansegråkort foran sangerens ansikt for å få riktig eksponering, er under konserten - tror jeg - ganske upraktisk...) Det som også kan forvirre noen fotografer er at eksponeringsmålingen ofte skjer i midten av det aktive fokuseringsområdet.
Dette fører lett til forvirring med at begge funksjonene kan være "beslektet". Men når det gjelder kamerakontrollen og logikken deler ikke eksponeringsmåling og autofokus noe. Eksponeringsmåling brukes for å opprette et bilde som ikke blir for lyst eller for mørkt (med mindre man har valgt høyt eller lavt nøkkelbilde). Autofokus derimot er nødvendig for å lage et skarpt bilde.
Figur 6.4: Et motiv (med mange mørke områder) som er egnet for å bestemme riktig kombinasjon av lukkertid, blender og ISO-følsomhet for å få et korrekt eksponert bilde ved hjelp av spotmåling. Det er viktig ved bruk av spotmåling at det er en konstant (her: dagslys-)belysning over en tilstrekkelig lang periode mens man har tid til å utføre eksponeringsmåling.
Også må artisten på scenen ikke bevege seg for raskt, slik at eksponeringsmålingen kan gjøres. På grunn av den mørke bakgrunnen og den svarte klesdrakten til musikeren ville en annen eksponeringsmålingsmetode ha resultert i et altfor overeksponert resultat der klærne ville se grå ut, og ansiktet ville være altfor lyst gjengitt. (Med mindre man hadde brukt integrert måling eller matriksmåling i kombinasjon med manuell eksponeringskompensasjon, også kalt pluss-minus-korreksjon). Nikon D800 med 2,8/70-200-mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 175mm. 1/640 sekund, blender 4,0, ISO 1.000.
(Bilde © 2013: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Ved den multi-feltmålemetoden (også kalt matrisemåling) deles bildet inn i flere områder (for eksempel fem: et felt i midten og alle fire hjørneområdene tilstøtende). Hvert felt måles (automatisk) av kameraet, og deretter dannes et gjennomsnitt av dette.
Denne eksponeringsmålemetoden anbefales når for eksempel kontrastrike motiver skal fotograferes. Ideen er at alle delene av bildet bør tas i betraktning, og en tid-blender-ISO-kombinasjon blir bestemt som en kompromiss fra alle områder (for å unngå hvite utbrente områder i bildet eller dype svarte områder uten tegning).
Selv om det fra produsentene finnes videreutviklinger av denne eksponeringsmålemetoden (for eksempel fargematrisemåling, som også tar hensyn til fargene i motivet under lysstyrkevurderingen; eller 3D-fargematrisemåling, som i tillegg tar hensyn til avstandene mellom motivområdene under beregningen), lider alle eksponeringsmålemetoder alltid av en dilemma:
Hvis lysstyrkeforskjellene i motivet er for store (= stort kontrastomfang), er det umulig å få et tilfredsstillende eksponert bilde med bare ett bilde. Da er kontrastomfanget i motivet større enn kameraets dynamikkomfang, slik at det uunngåelig vil vises områder i bildet som er svarte uten detaljer eller utbrente hvite. Løsningen ville vært HDR; men for konsertfotografering er dette på grunn av stativforbudet i orkestergraven og musikernes bevegelse på scenen helt upassende.
Figur 6.5: Ikke enkelt å håndtere lysforholdene er normale i konsertfotografering, i det minste ved rock- og popkonserter. Spesielt hvis en scenelys stråler som (stemningsskapende) motlys inn i objektivet, kan det skje at personene (sanger/dansere) på scenen blir for mørke på bildet. Imidlertid kan en eventuell feileksponering på grunn av motlyset muligens utjevnes igjen, for eksempel som på dette bildet, der den mørke (hovedsakelig svarte) klesdrakten til guttegruppen i eksponeringsmålingen i praksis kompenserer for dette. Dermed jevner de to ekstreme (motlys til den ene; mørke klær hos aktørene til den andre) seg ut igjen. Resultatet er en stemningsfull konsertfoto, der også sangerens ansikter fortsatt kommer godt til syne. US5 på konsert den 24. november 2007 i Berlin.
(Foto © 2007: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Til syvende og sist handler det derfor om at fotografen må bestemme hvilken (bildeavgjørende) del av motivet som skal eksponeres riktig. Det er fullstendig irrelevant om han eller hun bruker spot-, integrert- eller multi-feltmålemetoden. Det avgjørende er om han eller hun oppnår det ønskede resultatet med den angitte metoden.
Imidlertid bør ikke kameraets forhåndsinnstilling (som betraktes som en "anbefaling" til fotografen) følges "blindt". Siden vi kameramessig har tre parametere (eksponeringstid, blender, ISO-følsomhet) for å oppnå en spesifikk eksponering (bildehøyhet), kan vi også endre disse tre parametrene på en måte som opprettholder eksponeringen (og dermed bildets lysstyrke) samtidig, men med en annen tids-, blender-ISO-kombinasjon som passer bedre for våre formål. Som et eksempel: Hvis kameraets eksponeringsautomatikk (uansett hvilken) gir oss følgende verdier: Eksponeringstid = 1/250 sekund, blenderåpning = 8, ISO = 800, kan vi endre disse slik at vi for eksempel får en kortere eksponeringstid med samme ISO-innstilling og mer åpen blenderåpning (og dermed en tydeligere skarphet-uskarphet grad).
I konsertfotografering brukes leken med skarphet-uskarphet grad ofte for å skille musikeren som er fotografert fra (ofte forstyrrende) scenenbakgrunnen. Hvis bakgrunnen er lite attraktiv, kan bruk av lite dybdeskarphet (ofte bare noen få centimeter eller til og med millimeter) gjøre den nesten ugjenkjennelig. Målet er alltid at betrakterens øyne ledes mot elementene i bildet som fotografen anser som viktige. I konsertfotografering vil det vanligvis være artistenes ansikter, eller ved mer abstrakte opptak også bare instrumentene (eller de spillende hendene).
6.2 Eksponeringsautomatikk kontra manuell kontroll
Mange fotografer (spesielt nybegynnere med stor ambisjon) ønsker å fotografere med manuell kamerainnstilling. De mener at de skal unngå eksponeringsautomatikkene og manuelt justere lukkertid, blender og ISO-følsomhet.
Jeg mener av flere grunner at dette er feil vei å gå: For det første kan svingninger i belysningen (som er ganske vanlig og rask i konsertfotografering) føre til at vi stadig må justere tid-blender-ISO-kombinasjonen. Imidlertid oppfatter vi ikke alltid disse svingningene (selv med godt øye og en effektiv hjerne); feileksponeringer er uunngåelige. For det andre, det er ganske - vel, la oss si: modig, når fotografer mener at de kan anslå lysstyrken på motivet på en slik måte at de frivillig kan justere tid, blender og ISO-verdi manuelt. Øyet vårt tilpasser seg (veldig raskt!) til skiftende lysforhold, slik at vi ikke spesielt registrerer forskjellene; eller først da, når de er veldig store og plutselige.
Det vanlige for manuelle innstillinger er derfor også å orientere seg etter verdiene som blir foreslått av kameraet (-eksponeringsautomatikk). Disse verdiene er igjen basert på målingen av kameraets interne eksponeringsmåling; noe som betyr at forskjellen mellom manuell justering av parametrene tid, blender og ISO og fotografering med en av de tre (profesjonelle) eksponeringsautomatikkene (program-, blender- og tidsprioritet; det anbefales sterkt å unngå bruk av ISO-automatikk!) bare består i at i førstnevnte tilfelle blir verdiene justert av fotografen (men etter kameraets retningslinjer) og i sistnevnte tilfelle er det kameraet som justerer parameterne selv (fordi en av eksponeringsautomatikkene er valgt).
Figur 6.7: På klassiske konserter (eller også ved jazz, country, folkemusikk, schlager, osv.) er det vanligvis ikke å forvente sterkt svingende belysning. Heller vil det bli brukt mindre eller til og med ingen fargeeffekter ("lysshow"); konsertfotografer kan derfor regne med konstant, naturlig (hvit) lys, noe som selvfølgelig gjør manuell eksponeringskontroll betydelig enklere. Her ble Montserrat Caballé fotografert under konserten sin i Berliner Filharmoni den 31. januar 2011. Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/300mm. 1/160 sekund, blender 2,8, ISO 1.000.
(Foto © 2011: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
Figur 6.8: RUNRIG den 29. august 2012. Når belysningen på musikerne (i det minste for en "heldig", men ubestemt varighet) er konstant, kan man jobbe godt med manuell eksponeringsinnstilling. Da spiller det heller ingen rolle om scenelysene lyser opp bakgrunnen, fordi førgrunnen, musikerne, forblir korrekt belyst.
(Mellom disse to bildene ble det tatt 18 flere av meg med identisk innstilling for eksponering). Nikon D4 med 1,4/85 mm-Nikkor. 1/250 sekund, blender 2,5, ISO 2.500.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Konklusjon
Den som - av hvilken grunn det enn måtte være - foretrekker å fotografere manuelt, kan selvfølgelig gjøre det. I profesjonell konsertfotografering teller imidlertid, som i andre områder av fotografering, bare resultatet. Så man bør ikke tenke så mye på veien, men heller sørge for at resultatet blir vellykket. Veien dit spiller ingen rolle. (Et bilde blir ikke bedre bare fordi fotografen har jobbet med manuelle innstillinger).
Den som velger manuell justering av lukkertid, blender og ISO-følsomhet bør være oppmerksom på at skiftende lysforhold krever tilpasning av eksponeringsparametrene. Så vær alltid oppmerksom på om eksponeringsinnstillingene fører til ønsket resultat eller om en korreksjon er nødvendig.
6.3 Bruke kameraets seriefunksjon
I løpet av brøkdelen av et sekund lyser spotlights opp og slukker igjen. På grunn av ofte raske bevegelser til musikerne på scenen, dekker de til et (mot-) lys eller lar det skinne inn i objektivene våre. Tiendedeler av et sekund avgjør om artisten blinker akkurat når portrettet blir tatt eller trekker en ulykkelig (ufotogen) grimase.
Konsertfotografering er action-fotografering, derfor er det lurt å sette kameraet til seriebildetaking. Imidlertid er det ingen vits i å ta regelmessig dusinvis av nesten identiske bilder etter hverandre; det er imidlertid tilrådelig å alltid ta 2-4 korte "skytninger" mens du fotograferer. På denne måten kan fotografen målrettet og med omhu fotografere motivene og unngå likevel risikoen for at det aktuelle bildet blir ubrukelig på grunn av et kort øyeblikk (for eksempel fordi en spotlight lyser direkte og dermed forstyrrende inn i kameraet i løpet av en kort brøkdel av et sekund).
Vi trenger ikke å begrense oss selv som konsertfotografer; på grunn av den korte tiden vi har til rådighet (vanligvis bare tre sanger) trenger vi ikke å være redde for at minnekortet blir fullt før vi blir ført ut av graven. Og kamerabatteriet vil mest sannsynlig vare 3-4 konserter etter hverandre før batteriindikatoren ber oss om å lade. Så ikke spar på bildene, men "hold avtrekkeren inne"!
Figur 6.9: Mange rockestjerner har typiske poseringer. Hvis man klarer å fange disse, øker det salget av bildet enormt. Billy Idol (her den 27. november 2005 i Berlin) er selvfølgelig en profesjonell med full lidenskap og også en mester i selvportrett. Seriefunksjonen på kameraet hjelper deg å velge det optimale resultatet fra lignende bilder. Det der poseringen passer perfekt, utsnittet og eksponeringen er riktige, og også de mange små tingene (posisjonering av spotlights, ansiktsuttrykk, personer og utstyr i bakgrunnen, osv.) harmonerer på en ideell måte.
(Foto © 2005: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
6.4 Bracketing – kritisk betraktet
Jeg har faktisk aldri forstått meningen med bracketing skikkelig. Det virker litt som å skyte spurver med kanoner. Og i den digitale tidsalderen, der vi fotograferer i RAW-format og (iallfall lett) redigerer alle bildene våre, er bracketing unødvendig som en strupeblemme.
Figur 6.10: Bracketing gir bare mening hvis fotografen er usikker på hvilken eksponering som er optimal; han prøver på denne måten å få minst ett optimalt eksponert resultat med flere bilder med forskjellig eksponering. Imidlertid egner konsertfotografering med sine raskt skiftende lysforhold seg bare begrenset for bruk av bracketing. Som tidligere nevnt skifter belysningen av aktørene på scenen uansett stadig og veldig raskt. Så selv med samme eksponeringsinnstilling kan man få helt forskjellige resultater. Hvis man nå legger til denne usikkerheten, som skyldes lysshowen, en annen usikkerhetsfaktor, nemlig endringen av eksponeringsinnstillingene under en serie opptak, kommer to risikofaktorer sammen, slik at det (optimale) resultatet kan forutsies (oppnås) enda mindre. Med bracketing beveger man seg inn på et veldig usikkert territorium, slik at resultatene avhenger helt av ikke-forutsigbare faktorer. For eksempel: Kanskje den undereksponerte delen som hører til bracketing skjer akkurat i det øyeblikket en lyskaster lyser direkte inn i fotografens linse og derfor allerede ville resultert i en undereksponering? (Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
I mine øyne er det mye mer fornuftig å vie oppmerksomhet til den antatte riktige innstillingen på kameraet i stedet for å fotografere ulike eksponeringsvarianter. Selv om innstillingene ikke var helt optimale under opptaket, kan bildet i de fleste tilfeller "reddes" takket være RAW-utvikling i Photoshop eller Lightroom. Så fokuser heller på en unik bildekomposisjon, på å fange flotte scener fra showet, på å ta bilde av alle musikerne (selv om noen av dem fortsatt er ukjente). Og for å sjekke eksponeringsinnstillingene, er det bedre med en rask titt på kameradisplayet av og til for å oppdage og rette opp større feil.
6.5 Bruk fulle batterier
Man vet jo aldri ... I tråd med dette mottoet bør du alltid ha fulladete batterier i kameraet når du skal ta konsertbilder. Selvfølgelig er det ofte tilstrekkelig med en sjettekapasitet av et kraftig batteri, spesielt siden man vanligvis bare får ta bilder under de tre første sangene. Men man vet aldri hva som skjer, om det plutselig blir forlenget fototid på grunn av en impuls eller fordi en ny musiker skal promoteres. Og hvem vet om du ikke får muligheten til å ta flere bilder før eller etter konserten under en intervjuavtale (eller før lydprøven)? Så: Lad kamerabatteriet! (Eller ta med et ladet reservebatteri).
Figur 6.11: "Det er til å dra håret av seg av!" Når Woody Allen griper klarinetten på scenen (som her under konserten med hans New Orleans Jazz Band den 22. mars 2010 i Berlin), er uttrykksfulle konsertbilder garantert! Det ville vært mega-synd om man måtte slutte å fotografere tidlig fordi batteriet hadde for lite gjenstående kapasitet og nå er helt utladet.
(Foto © 2010: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
6.6 Fotografer i RAW-format
For mange fotograferingsområder er det helt unødvendig å fotografere i RAW-format. JPEG er absolutt tilstrekkelig kvalitetsmessig. Imidlertid er det virkelig å anbefale å fotografere i RAW-format i konsertfotografering, mer enn i noen annen type fotografering, for her har vi regelmessig å gjøre med sterke lyskontraster. Utkokte hvite områder der lyskastere skinner direkte inn i linsen, og mørkeste områder i bakgrunnen er ikke uvanlig. Også ansiktene forsvinner ofte; enten blir de for lyse fordi lyset er for sterkt for vår eksponeringsinnstilling, eller ansiktene er for mørke fordi motlyskastere har forfalsket målingen av vår eksponeringsautomatikk.
Når vi fotograferer i RAW-format, kan noen innstillinger enkelt endres senere (for eksempel hvitbalansen) og eksponeringen kan i det minste optimaliseres over noen blendertrinn.
Figur 6.12: ich & ich med sangeren Adel Tawil ved mikrofonen den 1. september 2010. Ved de fleste konserter kan forventes utfordrende til nesten umulige lyskontraster. Det er nyttig å fotografere i RAW-format slik at man senere på datamaskinen kan trekke ut detaljer både fra de lyse, overeksponerte områdene og de mørke, undereksponerte områdene. Nikon D3S med 2,8/24-70-mm-Nikkor med en brennvidde på 24mm. 1/1000 sekund, blender 3,2, ISO 3200.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
6.7 Regelmessig fotokontroll – med automatisk (og bildedekkende) visning
Den store fordelen med digitalfotografering er muligheten for umiddelbar bildekontroll (på kameradisplayet). Feil kan dermed umiddelbart oppdages (og selvfølgelig rettes opp). Men denne fordelen blir bare effektiv hvis fotografene faktisk gjennomfører bildekontrollen. Spesielt når man fotografere under konsert med tidspress, glemmer noen denne nødvendigheten. Eller man er for hektisk og tenker i det øyeblikket at de kan unnvære det. Men det er en feiloppfatning. Jeg har ofte sett fotografer som etter å ha forlatt foto-grøften full av spenning har sett på bildene sine og måttet konstatere at på grunn av feilaktige innstillinger hadde de ikke ett eneste brukbart bilde å ta med seg hjem ...
Gjør det derfor til en vane å kontrollere bildene regelmessig, helst etter hvert 10-12 bilde. En rask titt på kameramonitoren er nok. For å spare tid, bør du aktivere kameraets automatisk bildeavspilling. Etter hvert bilde vises det på skjermen i noen sekunder. Et raskt trykk på kameraknappen vil også umiddelbart fjerne bildet.
Det er også nyttig å sjekke skarpheten med jevne mellomrom. Den raske korte titt er ikke nok; i dette tilfellet må du zoome inn på bildet. Denne kontrollen er imidlertid ikke nødvendig så ofte; en gang per sang bør være tilstrekkelig. (Med mindre du ofte har problemer med skarpheten på bildene; men det måtte jeg sjekke på forhånd).
Figur 6.13: Når fotografene tar bilder med stor entusiasme og under tidspress under konserten (som her med Tim Bendzko 24. august 2012), kan det skje at de glemmer å sjekke jevnlig på kameraskjermen for å kontrollere bildene med tanke på fokusering, riktig eksponeringsinnstilling, bildekomposisjon osv. Det hender stadig vekk at fotografer fotograferer gjennom alle de tre sangene med feil (eller upassende) innstilling, og først etter at de har forlatt pressegraven, når det er for sent å gripe inn og rette opp feilen, legger de merke til feilen sin. Nikon D4 med 2,8/14-24mm-Nikkor med brennvidde på 24mm. 1/80 sekund, blender 3,5, ISO 3.200.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
6.8 Også fotografere i svart-hvitt
Konsertfotografering lever egentlig i stor grad av de mange fargerike (lysene). Likevel kan svart-hvite bilder også være veldig fascinerende. Jeg anbefaler å allerede stille kameramodus til svart-hvitt før du tar bilder. På den måten kan du bedre vurdere effekten når du ser på skjermen. Hvis du fotograferer i RAW-format, mister du ikke fargeinformasjonen; du kan fortsatt "utvikle" bildene i farger.
Svart-hvitt-fotografering handler imidlertid ikke bare om å utelate farger. Det gjelder heller å kunne se motiver i svart-hvitt; en fotograf som behersker dette, kan også skille motiver som egner seg for svart-hvitt fra andre som ikke tjener på det, der fargene bare mangler.
Figur 6.14: Den spesielle uttrykkskraften til svart-hvite bilder (eller, i samme kategori, bilder i sepiatoner) gjør svart-hvitt-fotografering tidløs; det er fortsatt "inn". Også dette motivet av BAP-gitaristen (konsert 24. august 2011 under Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten) mister ingenting ved reduksjonen; tvert imot, det vinner (nostalgisk) sjarm og effekt. Nikon D3S med 1,4/85mm-Nikkor. 1/160 sekund, blender 2,5, ISO 1.250.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Tips
• Noen motiver "krever" nesten å bli fotografert i svart-hvitt.
• Andre virker like bra i svart-hvitt som i farger.
• Det finnes også motiver som kanskje ikke bør fotograferes i svart-hvitt, fordi de mister noe i prosessen.
Det er opp til fotografen å finne ut hvilken kategori motivet som skal fotograferes, tilhører. Hvis du har bestemt deg for å ta svart-hvite bilder, bør du fokusere på dette allerede under opptakene og justere bildeskjermen din i tråd med dette. Dette trener blikket ditt og hjelper deg å vurdere hvilke konsertbilder som virkelig fungerer i svart-hvitt og hvilke som ikke gjør det.
Figur 6.15: Ett av de få bildene som fungerer like bra i svart-hvitt som i farger. Til syvende og sist er det bruksområdet (redaksjonell bruk i en avis eller musikkmagasin, publisering på en fan-side osv.) og din egen smak som avgjør hvilken variant du velger. Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor med brennvidde på 125mm. 1/640 sekund, blender 5,0, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
