Solen er på ingen måte feilfri, slik man forventet seg av en "guddommelig stjerne" i oldtiden og middelalderen. Tvert imot vises det solflekker på overflaten. 
Del 6: Vær forsiktig med bilder av solen
+++ OBS! +++ ADVARSEL! +++ OBS! +++ ADVARSEL! +++
Så snart du retter en optisk enhet mot solen, er det en generell fare for at enheten blir ødelagt av strålingens intensitet eller at synet ditt blir uopprettelig skadet! Følg absolutt alle forsiktighetsregler som er inkludert i denne veiledningen, FØR du tar egne solbilder. Takk.
+++ OBS! +++ ADVARSEL! +++ OBS! +++ ADVARSEL! +++
Solen
Solen spiller også en stor rolle for de menneskene som ikke er interessert i hva som skjer i verdensrommet og på himmelen, for den gir lys og varme som er nødvendig for liv på jorden. Selv humøret til mange samtidige avhenger av om solen skinner lyst på en vennlig, skyfri dag eller om skyene hindrer oss i å se solen.
Når vi betrakter solen som et astronomisk objekt, er det først og fremst dens spesielle posisjon i sentrum av solsystemet vårt som må nevnes. Både i diameter og masse overgår den klart planetene. I motsetning til planetene, lyser solen selv, for inne i sin gasskropp skjer kjernefusjonen ved en temperatur på 15 millioner grader, hvor hydrogen omdannes til helium og frigjør enorme mengder energi. I tråd med Einsteins kjente ligning E=mc² (energi = masse multiplisert med lyshastigheten kvadrert) blir masse omgjort til energi i denne prosessen. Dermed mister solen 4.000.000 tonn masse hvert eneste sekund! Til tross for mengden er dette heldigvis bare en liten brøkdel av sin totale masse, fordi den har produsert denne energien i nesten fem milliarder år og er bare halvveis i sitt liv.
Stjerner av denne størrelsesordenen er på ingen måte sjeldne i universet: Alle stjernene som er synlige på nattehimmelen, er objekter som er bygget opp på lignende måte som solen. Dette betyr på sin side at solen er en stjerne, som for oss bare tar en spesiell rolle på grunn av sin relativt korte avstand fra jorden. I absolutt forstand er solen på mange måter en gjennomsnittsstjerne, som sammen med hundre milliarder andre stjerner danner et spiralsystem som vi kaller Melkeveien. I dag er det stor antall andre Melkevei-systemer, som også kalles galakser, kjent.
Solens diameter er rundt 1,4 millioner kilometer, og man må plassere 109 jordkuler i rekke for å lage denne strekningen. Jorden går i en elliptisk bane rundt solen i løpet av et år. Gjennomsnittlig avstand er rundt 150 millioner kilometer - en avstand som ofte sammenlignes med andre astronomiske avstander og derfor også kalles "astronomisk enhet". Lyset trenger hele 8 minutter og 20 sekunder for å tilbakelegge denne strekningen. Jorden når sitt nærmeste punkt på sin bane rundt solen tidlig i januar, og det fjerneste punktet tidlig i juli. Dette betyr at årstidene ikke kommer fra den variable avstanden jorden har til solen. Dette skyldes i stedet jordens skråstilte rotasjonsakse som er ansvarlig for at den ene delen av jorden er vendt mot solen med 23,5 grader en halvdel av året senere.
At solen står opp i øst og går ned i vest, er nøyaktig bare på to dager i året, nemlig ved begynnelsen av våren og høsten. Etter starten av våren flyttes opp- og nedgangspunktene mot nordøst og nordvest med et maksimum på dagen for sommersolverv (sommerens begynnelse). Etter begynnelsen av høsten flyttes soloppgangene derimot mot sørøst og solnedgangene mot sørvest, mens ekstremposisjonen nås dagen for vintersolverv. Om sommeren er den "daglige bue", altså solens synlige bane over horisonten i løpet av en dag, større enn om vinteren, noe som direkte påvirker dagslengden, som alle er klar over.
Den som vet breddegraden til sitt observasjonssted, kan gjennom enkle formler i det minste beregne hvor høyt solen maksimalt står i sør ved lunsjtid på begynnelsen av hvert årstid. Hvis phi er den geografiske breddegraden i grader (f.eks. 50° for Frankfurt/M.), gjelder følgende:
Solens høyeste punkt 21.3. og 23.9. = 90° -phi (f.eks. Frankfurt/M.: 40°)
Solens høyeste punkt 21.6. = 90° -phi + 23,5° (f.eks. Frankfurt/M.: 63,5°)
Solens høyeste punkt 21.12. = 90° -phi - 23,5° (f.eks. Frankfurt/M.: 16,5°)
Fotografering av solen
For de som ønsker å observere eller fotografere solen, er det nødvendig å ta visse forholdsregler og sørge for at synet og utstyret som brukes ikke skades. Hvis lyset og energien fra solen brytes gjennom bruk av en optisk enhet i et brennpunkt, kan det oppstå høye temperaturer som kan ha en katastrofal effekt på øynene og enhetene. Det er nok med et raskt blikk på solen gjennom et lite kikkert eller teleobjektiv for å gjøre øynene uopprettelig skadet. Ingen bilde er verdt å ta en slik risiko. Derfor gjelder:
Solobservasjon KUN med egnede solbeskyttelsesfiltre!
"Egnede" filtre er generelt bare de som tilbys spesielt for solobservasjon og solfotografering. Det anbefales generelt å holde seg unna andre løsninger, spesielt bruken av ulike "hjemmeløsninger". Aldri bruk til solobservasjon:
• Sotbelagte glass
• Stykker fra fremkalt, svart film
• "Gull redningsfolie" fra biltilbehørsbutikken
• To polariseringsfiltre vridd mot hverandre
• Svart utseende infrarøde passfilter (for IR-fotografering)
• Okularfilter (små filtre som skrus inn i okularet på et teleskop)
• Skadede solbeskyttelsesfiltre
• Solfilterfolier med knekk, hull eller rifter
Anbefalt er kun følgende beskyttelsesfiltre:
• Spesielle solfiltre FØR linsen på optiske enheter. På denne måten trenger ikke energien inn i enheten og kan dermed heller ikke forårsake skade.
• Spesiell filterfolie beregnet for solobservasjon. Et godt alternativ er for eksempel produktet "AstroSolar", som kan kjøpes fra Baader-Planetarium (http://www.baader.planetarium.de eller http://www.baader-planetarium.de/sektion/s46/s46.htm) for kun EUR 20 per A4-ark. Arket kan brukes til å lage flere små filtre for ulike objektiver selv. En monteringsanvisning følger med filteret. Velg filteret med en nøytralitet på ND 5.0 for visuelle formål. ND 5.0 betyr en "Nøytral Densitet" på 105= 100.000, noe som tilsvarer en lysdemping på 16,6 blendertrinn!
• Solbeskyttelsesfiltre av glass for innløpsåpningen til et teleskop. Et godt solfilter av denne typen kan - avhengig av den nødvendige diameteren - være svært kostbart hvis det er av høy kvalitet.
Ved montering og bruk av disse filtrene må følgende punkter tas i betraktning:
• Informer evt. tilstedeværende personer om farene for å hindre at noen fjerner filteret "for moro" under observasjonen.
• Vær spesielt oppmerksom og følg med på barn til enhver tid!
• Solbeskyttelsesfiltre må være festet sikkert og kan ikke falle ned på grunn av en vindkast eller en mekanisk rystelse. Stol ikke på en flere ganger brukt teipstripe!
• Flytt et instrument for solobservasjon eller solfotografering til en annen himmelregion etter bruk eller i en observasjonspause.
• Husk også å dekke til søkerkikkerter osv.
Mitt første solfilter laget av "Astro-Solar"-folie ser ikke veldig profesjonelt ut ennå. Men folien ble glattere når den ble satt på teleskopåpningen. En moderat folderedusering forverrer forresten bildet bare marginalt, mens det bør unngås å strekke folien.
Også dette filteret for et fotolinse inneholder "Astro-Solar"-filterfolie, men som er optimalt innrammet i en fast innfatning.
For de som allerede har samlet relevant erfaring med solobservasjon, kan følgende hjelpemidler også være aktuelle:
• Fotografisk filterfolie (f.eks. "AstroSolar") med en dempefaktor på ND 3,8. Denne folien lar mye mer sollys passere med en faktor på 12,6 blendersteg enn den visuelle folien med ND-faktor 5,0 (ovenfor). Dermed kan eksponeringstiden styres slik at den er kort nok til å unngå uskarpheter forårsaket av luftturbulens, ved å bruke tilsvarende gråfiltre. Det er avgjørende å bruke en ekstra infrarød-/UV-sperring!
• Herschel-prisme, også kjent som Herschel-keil. Dette optiske instrumentet kan kun brukes med et linseteleskop (refraktor) og muliggjør solobservasjoner på et høyt kvalitetsnivå. Ulempen er at den festes i okularenden av teleskopet, slik at den ubehandlede solenergien samles i tubusen. Herschel-prismet leder 95,4 % av det innfallende lyset ut av enheten, mens de gjenværende 4,6 % kan reduseres til ønsket restlysstyrke med ekstra gråfiltre. Det anbefales sterkt å bruke Herschel-prismet fra Baader-Planetarium (http://www.baader-planetarium.de/sektion/s37/s37.htm#herschel), som ikke lar den ubrukte strålingen slippe ut, men eliminerer den gjennom en avansert konstruert "lysfelle".
Ved bruk av begge metodene må det tas i betraktning at restlyset fra solen uten bruk av ekstra gråfiltre fortsatt er så sterkt at øyet kan ta skade.
Hva kan man se på solen?
Dette kurset handler utelukkende om solen som et astronomisk motiv. Unntatt er alle de opptakene der solen kun fungerer som dekorasjon eller "stemningselement", og der gjengivelse av detaljer på solen ikke står i førersetet. Dette gjelder for eksempel nesten alle bilder av soloppganger og solnedganger.
Dersom man ser på solen gjennom passende filtre som demper lysintensiteten betydelig i alle spektraldeler, vil man først legge merke til de såkalte solflekkene. De fremstår enkeltvis eller i grupper, deres hyppighet er spesielt stor i en rundt elleveårig syklus, mens den er spesielt lav mellom disse periodene. Ved utgivelsestidspunktet for dette kurset (desember 2008) har vi akkurat passert et solflekkminimum (2008), mens det neste solflekkmaksimumet først forventes i 2013. Allerede i mange uker, ja måneder, har solflekkene vært helt fraværende. Imidlertid kan man forvente en økning i flekkhyppigheten i nær fremtid med starten på den nye syklusen.
Størrelsesforhold: Solen venstre med 400 mm, høyre med 1500 mm brennvidde skutt. En speilreflekskamera med en sensor på 15x22 mm (1,6x crop) ble brukt. Begge bildene ble ikke beskåret:
Hvis et objektiv med ønsket lang brennvidde ikke er tilgjengelig, kan et astronomisk teleskop være et alternativ. Hvis en frontfiltre brukes, egner både speil- og linseteleskoper seg av alle typer, mens bare et linseteleskop er kompatibelt med Herschel-prismet. En speilreflekskamera kan kobles til hvis teleskopet har en okulartilkobling med to tommer diameter. Da trenger du bare en såkalt T2-adapter og en 2-tommers tilkoblingshylse. Begge delene er rent mekaniske, inneholder ingen optikk og er derfor også tilgjengelig til rimelige priser.
Kameraet er montert på teleskopet i stedet for et okular, mens teleskopets optikk fungerer som opptikk.
Ganz links der T2-Adapter mit Canon-EOS-Bajonett, in der Mitte die 2-Zoll-Anschlusshülse:
Et digitalt speilreflekskamera med montert T2-adapter og påskrudd 2-tommers tilkoblingshylse. Begge deler inneholder ingen linser.
2-tommers tilkoblingshylsen passer perfekt inn i okularuttrekket på de fleste teleskoper:
Alt møter nytt: En 30 år gammel Unitron-Refraktor uten motorisert fokusering med egenbygget solfilter (foran) og tilkoblet digital speilreflekskamera. Et bilde tatt med denne utstyret kan du finne i slutten av opplæringen under "Eksempler på opptak".
For å forlenge den effektive brennvidden, kan telekonverterbrukes med objektiver eller "Barlow-linser" med teleskoper.
Teknisk utstyr
Bortsett fra et digitalt speilreflekskamera, en langbrennvide opptikk og et sikkert solfilter, består utstyret av følgende komponenter:
• Stabilt stativ
Jo lengre brennvidde som brukes, desto høyere er kravene til stabiliteten på stativet for å unngå uskarphet. Også astronomiske teleskoper bør hvile på en stabil montering og et fast stativ. Spesielt rimelige teleskoper som kjøpes som komplette sett, viser ofte sin største svakhet når det gjelder stabilitet.
• Kablerutløser / Timer
Kablerutløsere muliggjør berøringsfri utløsning av kameraet for å unngå uskarphet, noe som er uunnværlig når du jobber med lange brennvidder. Trådløse fjernutløsere oppfyller også denne funksjonen.
Fremgangsmåte
Nedenfor vil jeg beskrive hvordan du kan fotografere solen med flekker så detaljert som mulig hvis du jobber med et digitalt speilreflekskamera og et teleobjektiv med lang brennvidde.
1. Grunderinnstillinger
Som grunneinnstillinger for kameraet bør du foretrekke:
• Filformat
RAW-formatet gir de beste forutsetningene for etterbehandling av bildet, samtidig som JPG-filer bør også tas opp. JPG-filene letter senere leting etter det skarpeste bildet fra en serie med opptak.
Innstilling av bildekvalitet på en Canon EOS 40D: Her er RAW-formatet valgt, mens bildene også lagres i den beste kvaliteten for JPG-formatet ("L" for "Large").
• ISO-verdi
For den beste bildekvaliteten med minst elektronisk støy, bør den laveste ISO-verdien stilles inn (ISO 100).
Innstilling av ISO-verdi 100 på en Canon EOS 450D.
• White balance
Det anbefales å manuelt stille inn på en fast verdi, f.eks. Dagslys (Symbol: Sol). Avhengig av egenfargen til det brukte solfilteret, kan imidlertid en fargetone oppstå som enkelt kan fjernes under senere bildebehandling.
Innstilling av hvitbalanse på en Canon EOS 450D til Dagslys (5200 Kelvin).
• Exposedingsprogram
I stedet for manuell innstilling (M) kan du også bruke tidsautomatikken (Av) eller (A) på kameraet ved tilstrekkelig stor avbildning av solen. Spotmåling anbefales som målemetode, samt en eksponeringskompensasjon på +1,5 til +2 trinn:
Innstilling av tidsautomatikk ("Av") på hjulene til en Canon EOS 450D.
• Measure method
Med Spotmåling (hvis ikke tilgjengelig: Selektivmåling )som målemetode kan du måle solskiven på en pålitelig måte i bildets sentrum.
Valg av målingsmetode "Spotmåling" på en Canon EOS 450D.
• Lyskompensasjon
En lysjustering på +1,5 eller +2 trinn (sammenlignet med automatisk verdi) er nødvendig for å unngå undereksponering ved spotmåling.
Lysjustering med pluss en og en halv trinn (EOS 450D).
• Blender
Det er ikke en dårlig idé å lukke blenderåpningen på objektivet med ett eller to trinn, startende med den største blenderåpningen (altså det laveste blendernummeret). Årsaken til en lett lukking er at de fleste objektiver oppnår sin maksimale bildekvalitet i denne tilstanden. I tillegg øker dybdeskarpheten noe og gjør det litt lettere å finne den beste fokuspunktet.
Canon EOS 450D's skjerm: Pilen peker på blenderinnstillingen 1:8,0. Selv om det brukte objektivet har en "lysstyrke" (laveste justerbare blenderverdi) på 1:4,5, ble den lukket to trinn for å forbedre bildekvaliteten.
• Speillås
Dette innstillingen er for å forhindre rystelser forårsaket av kameradommen. Bruk alltid denne innstillingen når du bruker lange brennvidder! Første trykk på utløseren får bare speilet til å klappe opp. Vent deretter noen sekunder, og etter rystelsene har dabbet av, kan du ta eksponeringen med et andre trykk på (kabel)utløseren.
Aktivert speillås (EOS 40D).
• Bildestabilisator
Deaktiver en eventuell bildestabiliseringsmekanisme når du bruker et stativ.
Deaktivert bildestabilisator.
2. Ta bilder
Prosessen med å ta bilder og deretter redigere dem er i hovedsak den samme som for månebilder. Opplæring nummer 5 ("Fotografering av månen") i serien "Astro- og himmelfotografering" går mer i detalj og kan tas i betraktning ved behov. Her vil jeg fokusere på hovedpoengene.
Presis fokusering på "uendelig" er en viktig forutsetning for vellykkede solfotografier. Ved bruk av et fotobjektiv bør autofokus være brukbar, da solkanten eller en markant gruppe av flekker gir tilstrekkelig kontrast. Hvis autofokusen ikke fungerer, for eksempel fordi du bruker et teleskop, må du fokusere manuelt. Gå nøye til verks i denne prosessen.
Den beste og sikreste metoden for manuell fokusering er å bruke "Live-View"-funksjonen som enkelte speilreflekskameraer har. For modeller uten Live-View er det kun en serie med prøvebilder, som må vurderes kritisk individuelt på kameraskjermen med maksimal forstørrelse.
Neste steg handler om riktig eksponering, altså valget av passende eksponeringstid. Regel her er:
Så generøs som mulig, men uten å overeksponere solsenteret.
Om mulig konfigurer kameraet ditt slik at overeksponerte områder markeres ved å blinke under gjennomgangen.
Overeksponeringsadvarsel på EOS 40D lar fullstendig mettede bildedeler blinkes svart under gjennomgangen.
Eksponeringen kan sjekkes ved hjelp av histogrammet. "Databjelken" som representerer solen, bør være plassert så langt til høyre som mulig, men uten å treffe høyre kant. Ved undereksponering vil datastrålene være forskjøvet til venstre, ved overeksponering til høyre.
Eksempel på et undereksponert solbilde. Histogrammene er forskjøvet til venstre og slutter (nedre pil) allerede langt før høyre kant (øvre pil). Bildet kan bli lyst opp ved bildebehandling, men da økes også bildestøyen.
Eksempel på et overeksponert solbilde. Her treffer "databjelkene" høyre kant (røde piler til høyre), i tillegg blinker det fullt mettede bildet (solsenteret) svart (venstre pil). Overeksponering må absolutt unngås.
Dette riktig eksponerte bildet viser at "databjelkene" strekker seg langt til høyre, men uten å nå de maksimale metningsverdiene - alle områder av soloverflaten viser da strukturer. Peak på den ytterste venstre siden av histogrammene representerer den svarte himmelen.
Hvis skarphet og eksponering stemmer, ta en hel serie bilder. Det er stor fare for å fange et øyeblikk med dårlig luftstabilitet i et enkeltbilde, som derfor ikke har optimal skarphet. Allerede i søkeren kan dårlig luftstabilitet av og til oppdages hvis solkanten ser ut som om den koker. Jo lengre brennvidden er, desto større er risikoen for at opptak kan ødelegges av dårlig luftstabilitet. Spesielt i løpet av dagen er det ofte store luftforstyrrelser, men disse er underlagt svingninger i løpet av dagen. To til tre timer før og etter middagstid er ofte de beste tidspunktene for skarpe solbilder.
Bildebehandling
Først må det skarpeste bildet velges fra opptaksserien. Bruk helst JPG-filene, da disse lar seg åpne og sammenligne raskere. Se på hver fil individuelt i Photoshop, der du alltid må vurdere skarpheten i 100% visning (kommando Vis>Faktisk størrelse, tastekombinasjon Ctrl+Alt+0).
Begrens ikke bedømmelsen av skarpheten til en liten del av bildet. På grunn av lufturoligheten (Seeing) kan det nemlig oppstå delvis uskarpheter, spesielt ved lange brennvidder. Du må derfor finne det ene bildet der skarpheten er best over hele bildeområdet.
Fokuseinstillingen av disse to bildene av en solflekk er identisk! Til venstre ser vi et enkeltbilde som har blitt uskarpt på grunn av lufturoligheten. Det høyre bildet ble tatt under et øyeblikk med god "Seeing".
Etter bildevalget åpner du RAW-filen til det valgte solbildet i Photoshop:
Startskjermen til Adobe Camera Raw: En rødlig farge er umerkelig, noe som også kan ses på RGB-histogrammet (piler). Årsaken er den egne fargen på solfilteret som ble brukt.
RAW-formatet gir muligheten til å justere solens nøytrale farge uten tap av data. Trykk på pipetten (Hvitbalanse-verktøyet) øverst til venstre, og deretter på soloverflaten:
Ved å velge Hvitbalanse-verktøyet (øvre, venstre pil) og deretter klikke på et sted på soloverflaten (midt-pilen), sørger for en naturlig fargelag. Etter dette viser også Rød-, Grønn- og Blåkanalene i histogrammet et balansert resultat (øvre, høyre pil).
Den siste handlingen i RAW-konverteringen vil være å skjerpe bildet. Klikk på det tredje ikonet fra venstre på menyen som heter Detaljer:
Før du skjerper ved å justere "Mengde"- og "Radius"-skyverne (piler til høyre), zoome først inn til 100% visning (venstre pil) og flytt deretter bildedelen til et interessant område, her en gruppe solflekker.
Deretter åpner du bildet ved å trykke på knappen Åpne bilde.
Resultatet av RAW-konverteringen kan allerede overbevise.
Nå følger eventuelle mindre kosmetiske endringer som avhenger av kvaliteten på originalbildet. I mitt eksempel vil jeg øke kontrasten noe. For dette bøyer jeg gradasjonskurven (kommando Bilde>Justeringer>Gradasjonskurver…) på følgende måte:
Ved å bøye gradasjonskurven i form av bokstaven "S" øker kontrasten: De mørke tonene senkes (venstre pil) og de lyse tonene løftes litt (høyre pil).
Her er resultatet av kontrastøkningen:
På grunn av økt bildekontrast skiller solflekkene seg tydeligere ut, og også solens kantavdunkling er tydeligere synlig.
I det siste trinnet bestemte jeg meg for å fjerne den fortsatt tilstedeværende rødfargen, fordi fargen rød overhodet ikke passer til solen. I Photoshop brukte jeg kommandoen Bilde>Justeringer>Fargetone>Metning…:
Fotoet mitt har hatt nytte av en endring i fargetonen (øverste pil), der haken ved "Fargelegge" bør være satt.
Endelig resultat etter at bildet ble beskåret. Dette solbildet ble tatt den 28. mars 2008 med en Canon EOS 400D, koblet til et teleskop med 1650 millimeter effektiv brennvidde. Eksponeringstiden med blender 1:10 og ISO 100 var 1/1500 sekund. Et Herschelprisme ble brukt til lysdemping.
Spesialtilfelle H-Alpha-optak
En spesiell godbit er observasjon av solen i H-Alpha-lyset, altså kromosfæren. Astronomiforretninger tilbyr spesielle filtre for dette, som kan monteres på et eksisterende teleskop. Alternativt tilbys også komplette H-Alpha-teleskoper, som er spesielt sikre å bruke, siden nødvendige filtre er permanent innebygd.
Her er først et bilde av solen tatt den 28. mars 2008, gjennom en vanlig solfilter med synlig fotosfære:
Fotosfæren viser i tillegg til solflekkene og kantavdunklingen en antydning av granulasjon, som er en "kornete" struktur over hele soloverflaten.
Sammenlignet med dette, nøyaktig justert, et bilde gjennom en H-Alpha-filter. Bildet ble tatt bare en time senere:
De største solflekkene er også synlige på dette bildet, men kromosfæren har en helt annen struktur. Mens hovedstrukturen er mye grovere enn granulasjonen, skiller aktive områder, spesielt i området med flekker, seg ut som lyse områder. Dessverre var det bare en liten protuberanse ved solkanten den dagen (øverst til venstre, kl "11", hvis du ser på solskiven som et klokkeansikt). Øverst til høyre på bildet er det en tynn trådaktig gjenstand. Dette er en stor protuberanse sett ovenfra, også kalt et filament.
Produksjonen av H-Alpha-filtre er ekstremt kostbar, derfor har de en høy anskaffelsespris. Inngangen til markedet tilbyr små kompakte teleskoper, som er tilgjengelige for omtrent 600 euro. I den øvre enden av skalaen slutter den først i femsifret område...
Linseteleskop med påsatt H-Alpha-frontfilter. Filteret består av to komponenter - et andre filter monteres okularsiden.
Oppgaven til et H-Alpha-filter er å selektivt slippe gjennom lyset av bare én bølgelengde. Det resulterende bildet er dypt rødt og strengt monokromatisk. Dette skaper store problemer for eksponeringsmålesystemet og fargesyntesen til digitale speilreflekskameraer, for de er ikke forberedt på slike ekstreme situasjoner. Eksponeringen må derfor bestemmes manuelt ved å prøve seg frem. Også fokuseringen gjennom søkeren er ingen enkel oppgave, fordi også øyet vårt blir overveldet.
Det har vist seg nyttig i bildebehandlingen å først lage et svart-hvitt-bilde fra det resulterende fotografiet, som deretter farges igjen i henhold til individuell smak. En veiledning til dette har jeg publisert på hjemmesiden min under:
http://www.astromeeting.de/halpha.htm
Eksempelbilder
For å ta dette bildet ble det brukt et 30 år gammelt refraktorteleskop med bare 75 millimeter åpning, men 1200 millimeter brennvidde. Foran var det montert en hjemmelaget solfilter laget av AstroSolar-filterfolie, bak en Canon EOS 20Da. Eksponeringen var 1/125 sekund ved ISO 100. Øverst til venstre vises silhuetten av teleskopet som ikke har noen motorisert sporingsfunksjon. Øverst til høyre er det en forstørret visning av solflekkgruppen med sin betegnelse:
Et lite, men moderne teleskop (Skywatcher ED 80) med 80 millimeter åpning og 600 millimeter brennvidde ble brukt til å ta dette bildet den 9. juli 2005. Et Herschel-prisme fungerte som solfiter, mens brennvidden ble fordoblet med en 2x Barlow-linse. Canon EOS 20D var satt til ISO 100, med en eksponeringstid på 1/350 sekund. I tillegg til de allerede kjente fenomenene, er det tydelige flammer (opphopninger) synlige på høyre side.
Dette er en forstørret visning av det siste bildet. Granulasjonen på solen er tydelig synlig, selv med et så lite instrument.
For dette detaljbildet av en stor flekkgruppe ble det brukt et stort linseteleskop med en åpning på 155 millimeter og en brennvidde som ble forlenget til 5 meter med en spesiallaget Barlow-linse. I tillegg ble det brukt et Herschel-prisme og en Canon 20D med ISO 100. Bildet ble tatt den 13. juli 2005, da den store solflekken "NOAA 786" var synlig for siste gang på den vestlige solkanten før den forsvant gjennom solens rotasjon. Flekken er betydelig større enn jorden. Den mørke kjernen av den mindre flekken som er synlig i høyre kant av bildet, har omtrent samme størrelse som jorden.
Det er ikke skyene som fascinerer meg med dette bildet, selv om de gir den nedgående solen et nesten menneskelig ansikt. Det er en stor solflekk som er synlig nær øvre kant av solen og som til og med var synlig med det blotte øye. Solens lysstyrke var redusert nok på grunn av sin horisontale stilling at man for en kort stund kunne se inn i den uten fare ved å bruke en filter. Dette bildet er en forstørret utsnittsversjon av et bilde tatt med et teleobjektiv med effektiv brennvidde på 600 millimeter.
Merknad fra redaksjonen: Alle bildene som brukes som eksempler ble tatt på den måten som beskrives i opplæringen.
Fortsett til del 7: "Fotografering av måneformørkelser".
