Mine nerver har vært på bristepunktet i flere dager. Noen oppdragsgivere la press på. De ønsket å fremskynde produksjonene, siden de ble "overrasket" av sommeren. Han, sommeren, kom også i år bare slik, for noen tilsynelatende uventet, ja man kan nesten si helt overraskende og ikke planlagt. I tillegg var det den kommende utendørs-messen i Friedrichshafen. Kataloger, bannere, trykkfrister, akkurat den vanlige galskapen. Midt mellom dem: fjell- og friluftsfotografene. Men værmeldingene var misfornøyde, ingenting skjedde og jeg satt på glødende kull. Til slutt var det imidlertid min kones oppfordring om å "være så snill å feste en hylle til veggen", som fikk begeret til å renne over. Jeg måtte ut, helst til Karwendel, uten oppdrag, uten mål, bare for meg selv, ta bilder av blomster. Selvfølgelig ikke uten å først feste hyllen kjærlig til veggen ...
Neste morgen var jeg på vei i Rohntal, med en stor fotoryggsekk. Jeg har elsket dette hjørnet av jorden siden jeg var ung. En vid kjele, overskygget av de mektige nordveggene til Østlige Karwendelspitze og Vogelkarspitze. Midt i to fantastiske alper og rundt dem tusenvis av blomster.
Seintoppen fra Rohntal. Fotografert med 100 mm makroobjektiv (Zeiss f2,8 100 mm makro, Contax RTS III) og med en liten lysreflektor (gull/sølv-zebra) for opplysning. Bevisst har jeg latt en gul blomst være uskarp i forgrunnen for å sette en fargekontrast. Karwendel-området, Østerrike.
Et hav av vår, en følelse av verdens ende, min personlige reinkarnasjon som fjell- og naturfotograf. Etter det tredje Seintopp-motivet hadde jeg glemt alle avtaler, alle kunder, de feilaktige værmeldingene, akkurat den daglige "fjasen" (som bayeren sier). I det minste for noen timer dykket jeg hud og hår inn i nærområdet.
Disse delikate krystallene har jeg fotografert ca. 50 meter under overflaten på Vernagtferner. Bildeutsnittet er ca. 4 x 6 centimeter stort. På grunn av totalt mørke dypt inne i denne isbreen har jeg belyst dem med to LED-lys. Canon EOS 5D, Zeiss f3,5-4,5 28-70 mm med mellomring. Ötztaler Alpene, Østerrike.
Hvor nær er nær, og hvor nær er bra?
"Hvis et bilde ikke er bra, var man ikke nær nok" - sa Robert Capa allerede. I moderne fjell- og friluftsfotografering gjelder denne setningen mer enn noensinne. I nærheten åpner det seg helt nye og varierte muligheter for oss. Det handler ikke bare om de vanlige blomstene og detaljene i naturen, men også om sporten og handlingene i fjellene. Uansett om det er tau, stegjern eller kompass, alt som illustrerer aktivitet eller visualiserer og tematiserer begivenheten for betrakteren, er velkommen som forgrunn eller hovedmotiv. Naturligvis fører de nærbildene automatisk til at skjæring av ting og personer igjen blir et tema.
En betydelig fordel med nærheten ligger også i uavhengigheten fra "godt lys". Uansett om det er blomster eller stegjern, iskrystaller eller karabiner - vi kan teoretisk sett fotografere disse tingene i enhver belysning og i ethvert vær. Tvert imot: I godt vær, det vil si med blå himmel og direkte, sterkt sollys, er kontrastene ofte for store for det kreative nærområdet. Spesielt detaljene er mye mer imponerende og betydningsfulle i jevnt lys, det vil si overskyet himmel, men også i dramatisk vær. De får mer uttrykkskraft, nettopp fordi det vakre lyset eller den dominerende drømmefjellene ikke distraherer.
Dårlig vær, dårlig lys, da kom de gule skiltene godt med for å tilføre litt liv og farge til bildet. Canon EOS 5D, EF f4 24-105 mm L IS, oppstigning til Piz Kesch, Albula-Alpene, Sveits.
Hvilket tilbehør gir mening?
Med dette vesentlige spørsmålet følger uunngåelig et annet spørsmål: Hvor nær vil eller må vi være motivet vårt? Fram til åttitallet kunne man grovt sett avlede nærgrensen til de fleste objektiver fra brennvidden deres. For eksempel kunne man med et 100 mm teleobjektiv fokusere skarpt på omtrent en meter, mens med et 50 mm objektiv kunne man fokusere på omtrent 50 centimeter osv. Et A4-ark eller et ansikt kunne dermed fylles med bilder med dette.
Dette ca. 40 x 60 centimeter store utsnittet av et gammelt tre skulle la seg fotografere med ethvert objektiv uten spesialutstyr. Contax RTS III, Zeiss f3,5-4,5 28-70 mm, Munt Baselgia, Sveits nasjonalpark, Sveits.
Den som ville komme nærmere, måtte enten sette inn en mellomring mellom kamera og objektiv (= ren forlengelse av utspring uten glass) eller skru inn en såkalt nærlinse i filtringen på objektivet for å komme nærmere motivet sitt (denne bør være av høy kvalitet, for eksempel Canon 500 D). Begge veiene er "overkommelige" (ca. Euro 50.- til Euro 150.-) og fremdeles veldig godt egnet for bruk i fjellet eller i friluftslivet, siden de er små og lette.
Afhengig av tykkelsen (mellomring) eller styrken (nærlinse) kan vi dermed fotografere selv de minste detaljene formatfylt. Jeg ser på mellomringen som enda mer fleksibel, da den kan brukes med alle objektiver. Nærlinsen kan imidlertid bare brukes på objektiver med samme filtdiameter (begrenset utvidbar med en reduksjonsring). Jeg vil anbefale lette til middels tunge teleobjektiver.
Den andre ekstremen er de rene makroobjektivene. De bygges og tilbys vanligvis i brennviddene 50 mm, 100 mm og 180 mm. De er ikke bare betydelig større og tyngre enn sammenlignbare faste brennvidder, men også betydelig dyrere. Priser mellom Euro 500.- og Euro 1000.- er vanlige her. Fordelen deres er en enorm nærsgrense som tillater at motiver kan fotograferes formatfylt og uten ekstra tilbehør opp til forstørrelsesgraden 1: 1, det vil si 24x36 mm (relatert til film eller fullformatssensorer).
Men med den raske utviklingen innen objektivkonstruksjon har nærgrensen for alle objektiver blitt betydelig redusert. Spesielt med dagens zoomobjektiver kommer vi allerede veldig nær motivet vårt. Noen retningslinjer: For et telezoom med brennvidde på 70-200 mm er for eksempel en nærgrense på en meter veldig bra og helt egnet for nærfotografering. For standardzoomer som f.eks. et 24-105 mm objektiv bør den allerede ligge på 0,5 meter. I begge tilfeller er den veldig god for den lengste brennvidden (tele), men moderat for den korteste. Til sammenligning: Et godt vidvinkel fastobjektiv med 24 mm kan fokuseres helt ned til 20 centimeter, det vil si at vi kommer mye nærmere motivet vårt enn med nevnte zoom - med samme brennvidde, vel å merke!! Min tilnærming er som følger: På rene makro-turer (se ovenfor Karwendel) tar jeg i tillegg med meg 100 mm makroobjektivet, på alle andre turer har jeg mellomringer og nærlinse i ryggsekken. Nyttig er en liten blits inkludert en blitzfot, for å delvis lyse opp forgrunnen.
En detalj fra en klatresti på Aschaffenburger-Höhenweg, fotografert med en vidvinkelzoom med 17 mm brennvidde med blender f4 for å holde bakgrunnen uskarp. Zillertaler Alpen, Østerrike. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 17-40 mm L.
Den svake blitsen rettet jeg bare mot forgrunnen. Om dette bildet virkelig er interessant? Jeg vet ikke. Det ble tatt som en del av en reportasje for et magasin, som alltid vil ha "veldig mange nærbilder".
Alternativt kan en kraftig power-LED-hodelykt (= dagslys!!) brukes. Den fungerer flott til å lyse opp, men helst med statiske motiver (blomster) og fotografering med stativ.
To delvis avkuttede rødalmer-blomster med kraftig overskyet himmel. Det "solrike" inntrykket ble skapt ved å bruke LED-lyset som motlys. Canon EOS 5D, Zeiss f2,8 100 mm makro med mellomring, Nasjonalpark Belluneser Dolomittene, Italia.
Også med en liten, sammenleggbar reflektor kan man, spesielt i sollys, veldig målrettet og dosert lyse opp. Et stabilt stativ, helst med en reversibel midtsøyle for å komme så lavt som mulig, er et absolutt must innen makrofotografering. En regulerbar vinkelstopp for å kunne bre støttebenene enda lenger i ujevnt terreng er veldig nyttig.
Hvilke muligheter har vi?
Det klassiske makroområdet er både standard og en utfordring. Når det gjelder blomster og mange andre detaljer i naturen, kan vi (bortsett fra våren og småkryp) bokstavelig talt løpe bort fra oss.
Lykke er når forberedelse møter anledning. Bildet var allerede satt opp, jeg hadde allerede tatt noen bilder da denne flua satte seg på det perfekte stedet i omtrent 2 sekunder. Jeg trengte bare å trykke på utløseren. Canon EOS 5D, Zeiss f4-5,6 100-300 mm med nærlinse Canon 500D, Nasjonalpark Gesäuse, Østerrike.
Vi har og trenger tid i massevis - hvis vi bare tar oss tid! For et godt bilde ligger man gjerne en time i enga. For eksempel kan man oppdage uendelig mange motiver ved å gå til fjells med et 100 mm makroobjektiv. Anbefalt for nærfotografering i naturen, som nevnt tidligere, er et stativ, hvis mulig med reversibel midtsøyle for å kunne fotografere også nært bakken. Det handler ikke bare om å unngå at bildet blir uskarpt (for det kan vi enkelt justere ISO-følsomhet til uendelig med moderne kameraer), jeg ønsker også å utforme bildet millimeterpresist. Ute i naturen er det her kreativiteten min skjer hovedsakelig og en perfekt bildekomposisjon er avgjørende, til tross for alle mulighetene i Photoshop!! Hvilken maler beskjærer lerretsbildet sitt med saks etter fullføring, bare fordi det finnes saks?
Større kontraster kan knapt være. Heldigvis lå motivet i skyggen. Jeg kunne selvfølgelig beskjære overalt, ta utsnitt, stående format, kvadratisk, osv., men hvorfor? Contax 645, 80 mm objektiv med mellomring. Londrangar, Island.
Raskere, mer spontant og også uten stativ kan de avkuttede detaljene av en hel scene realiseres. Her legger jeg vanligvis bare et (viktig, vakkert eller sprøtt) detalj i fokus og alt annet blir uskarpt.
Skrått, kuttet, personer uskarpe. Hvorfor ikke? Hvis det liker det. På grunn av den kraftige vidvinkelen (17 mm) er de to jentene fortsatt tydelige til tross for åpen blender (f 4) - ikke mer og ikke mindre. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 17-40 mm L, Ziegspitz, Bayerische Alpen, Tyskland.
Det er selvsagt mulig å snu denne bildestilen: I stedet for å fokusere på forgrunnen, kan man da fokusere på bakgrunnen. Mykt og abstrakt samtidig fører det uskarpe forgrunnen meg inn i bildet.
På dette bildet er de uskarpe områdene i forgrunnen relativt store. Men på grunn av det livlige, varme fargen på lavene føler jeg dem behagelige. Dybdeskarpheten er virkelig en smakssak og bør kontrolleres med blenderen på bilder av denne typen. Contax RTS III, Zeiss f4-5,6 100-300 mm, Hoher Göll, Berchtesgadener Alpen, Tyskland.
Ved ekstrem blending, dvs. lukking av blenderen til 22 eller til og med 32, kan man kombinere begge bildestilene og oppnå bilder der dybdeskarpheten strekker seg fra nært forgrunn til bakgrunn. Men vær forsiktig, her gjelder spesielt prinsippet "mindre er mer". Denne typen bilder virker ellers veldig raskt urolig og overlesset. I tillegg overskrider de de optiske grensene til de fleste objektiver. På grunn av såkalt diffraksjonsuskarphet reduseres maksimal skarphet igjen ved disse blenderverdiene.
De første blomstene i forgrunnen var bare ca. 5 centimeter fra frontlinsen til 15 mm fullformat fiskeøyeobjektivet. Med blending på 22, strakte dybdeskarpheten seg akkurat til horisonten. Canon EOS 5D, EF f2,8 15 mm, Barre des Ecrins, Dauphine, Frankrike.
Fremgangsmåte og teknikk
Ved fotografering med stativ:
Når jeg har oppdaget et motiv (ofte etter lang leting i nærheten), går jeg først rundt det, ser på det fra alle sider og setter opp stativet på det passende stedet til slutt. Deretter velger jeg brennvidden og utformer bildet. Deretter følger et testbilde for eksponeringskontroll og trykking på blenderknappen for å bestemme eller kontrollere dybdeskarpheten.
Hvor skal skarpheten være? Med slike motiver er beslutningen ofte vanskelig for meg. Canon EOS 5D, Zeiss f4-5,6 100-300mm med nærlinse Canon 500D. Nasjonalpark Kalkalpen, Østerrike.
Forresten, i makrofotografering unngår jeg nesten alltid autofokus. For det første vil jeg ikke stadig justere autofokuspunkter frem og tilbake, for det andre er Live View en genial hjelp når det gjelder punktvis finfokusering via skjermen. Til slutt kommer det faktiske bildet: Med aktivert speilforskyvningsløsning (for å unngå vibrasjoner fra speilslag) utløser jeg via selvutløseren med to sekunders forsinkelse. Når det er mulig, arbeider jeg med statiske motiver med ISO 50 eller ISO 100, bare ved "bevegelige" objekter (blomster i vinden) går jeg opp til ISO 800 for å oppnå en kortere lukkertid.
Takket være ISO 400 kunne jeg fryse ullgraset som lett beveget seg i vinden med 1/250 sekund. En fjellside belyst av den varme morgensolen speilet seg i sjøen og ga meg dermed en fargerik uvanlig bakgrunn. Canon EOS 5D, Zeiss f4-5,6 100-300mm. Lago Leita, Gran Paradiso nasjonalpark, Italia.
Vel, og når alle blomstene vugger lykkelig i vinden, leter jeg etter alternativer som er interessante farge- eller form- og strukturmessig.
Contax 645, 80mm-objektiv med mellomrings. Krystaller ved Schwarzsee, Hohe Tauern, Østerrike.
Ved nærbilder i sportsaction-området bruker jeg generelt høyere ISO-verdier, siden jeg nesten alltid jobber uten stativ her. Fotografering er her mer spontan, raskere og ofte også mer improvisert enn i naturfotografering. Jeg nærmer meg motivet med kikkertblikk gjennom søkeren på kameraet, ser hvor nært jeg kan gå (begrenset av objektivets nærgrense), ser samtidig på bakgrunnen og den totale bildoppbyggingen. Ofte er det da en "magebeslutning" om jeg bare skal avbilde forgrunnen skarpt eller om jeg skal utvide dybdeskarpheten ved å blende mot bakgrunnen.
Vi trenger ikke alltid fokusere på det "forventede". Hva er egentlig viktig i bildet? Her begynner frihet og kreativitet samtidig.
Canon EOS 5D, EF f1,4 50mm. Ved steinen, Zillertaler Alpene, Østerrike.
Akkurat dette bildet "ser" gjennom søkeren gir meg utrolig glede. Nærheten er virkelig en fotografisk oppdagelsesreise og definitivt bedre enn å henge opp hyller.
Min avsluttende tips: Dra til Karwendel og legg deg i en blomstereng før taket (eller en hylle) faller ned over deg …
Ha det gøy med nærfotografering!
