Bildeutforming (Del 1)
Den bevisste konstruksjonen av bildeoppsett kan man – etter min mening – ikke lære utenat. "Den gyldne snitt" og andre regler for bildeutforming er forsøk på å forklare hvorfor noen bilder skiller seg ut fra mengden; men som veiledning bør de ikke forstås som å konstruere alle bilder etter disse reglene.
Alle fotokunstnere jeg kjenner, understreker alltid at de utfører bildeutformingen sin mer eller mindre ubevisst. Akkurat "fra magen". Den som derimot må tenke lenge under fotografien, går glipp av de beste øyeblikkene (spesielt innen konsertfotografering).
Likevel bør man fra tid til annen tenke over noen spørsmål om design. Og også ved bildevalg bør dere stadig spørre dere selv hvilke av bildene deres som skiller seg ut – fordi de er litt bedre enn de andre – og hvorfor: Hva er den lille, men avgjørende forskjellen? Den som regelmessig stiller seg disse spørsmålene, vil også få en følelse for effektiv bildeutforming og over tid bli bedre. Den som vet om visse effekter, vil i den avgjørende øyeblikket også ta bedre bilder (ubevisst, stolende på instinktet).
Figur 7.1: 80-talls-ska-bandet Madness (mest kjente sang: Our House) under konserten deres i C-Halle i Berlin den 24. oktober 2012. Det er ikke nok å bare fotografere kjente musikkpersonligheter. Kunstartistisk utforming med bildeoppsett, eksponeringskontroll og fokus er en del av det hvis man vil bli en vellykket konsertfotograf. Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/16-35mm ved bruk av brennvidde 35mm. 1/50 sekund, blender 4,0, ISO 1.000.
(Bilde © 2012: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
7.1 Ikke klipp av gitarrhalsen
I konsertfotografi oppstår det stadig noen typiske designutfordringer. Å avbilde gitaristen med gitaren riktig hører med til dette. Hvilket bildeformat vil best rettferdiggjøre dette motivet? Stående format med mye plass på siden der gitarrhalsen krever tynn plass? Eller liggende format der man ikke avbilder artistens ben? Og av og til viser også det kvadratiske formatet seg som ideelt, spesielt når bildet for eksempel er tatt litt skrått. Men man bør unngå å beskjære bildene slik at det oppstår "un-formater"; det vil si formater som tydelig avviker fra de vanlige formatene (3:4, 2:3, 1:1). Ved vurdering av slike bilder vil bildeskueren vanligvis føle seg ukomfortabel; de er rett og slett "uenige" fordi de er uvanlige (og samsvarer heller ikke med menneskers vanlige syn og deres behov for visuell harmoni).
Figur 7.2: Når gitarrhalsen er avkuttet på bildet (til høyre), ser det på en måte "dumt" ut. Det er bedre å fotografere hele den, som det er gjort på bildet til venstre. Alternativt kunne man også ha laget et kvadratisk bilde av motivet. Nikon D3S med 2,8/24-70-mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 32 mm (venstre bilde) og 52 mm (høyre bilde). 1/250 sekund, blender 2,8, ISO 5.000.
(Bilde © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 7.3: Jeg liker å bruke det kvadratiske bildeformatet for musikerportretter (spesielt for gitarister og trommeslagere), fordi jeg kan klippe bort unødvendig plass (bakgrunn på scenen), som ofte virker forstyrrende. Nikon D800 med 2,8/70-200-mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 185mm. 1/250 sekund, blender 4,5, ISO 1.000.
(Bilde © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
7.2 Det irriterende mikrofonen
Mikrofonen med mikrofonstativet er gjenstander som – avhengig av opptakssted og håndholdning – enten (av og til store) deler av sangerens ansikt dekker til eller kaster mørke skygger på det. Begge deler ser ikke pent ut på bilder, og oppgaven til konsertfotografen er derfor også å velge et synspunkt som forhindrer eller i det minste demper dette.
Siden vi vanligvis fotograferer ovenfra og ned, fra presserommet, opp (mot artistene på scenen), er det klart at problemet med mikrofonen forsterkes.
Figur 7.4: Her hadde jeg uflaks: På grunn av en frontal spotlampe gir opptakspunktet foran (med en sidelengs utsikt mot ansiktet til musikeren) ingen tilfredsstillende bilder, fordi skyggen på munn- og hakepartiet hindret at portrettet kan bli beskrevet som vellykket (skyggen "deformerer" ansiktet til artisten).
Jan Delay under konserten sin den 20. august 2010 på Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten. Nikon D3S med 2,8/24-70-mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 36mm. 1/2500 sekund, blender 3,5, ISO 5.000.
(Bilde © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 7.5: Mikrofonen med mikrofonstativet skaper stadig problemer for oss konsertfotografer. Ofte dekker den for store deler av ansiktet eller kaster stygge skygger på hake og hals til artisten. Men hvis fotografen (som på dette bildet) plasserer seg litt skrått foran sangeren, oppstår det færreste problemer. Men står man direkte foran, dekker mikrofonen altfor mye av ansiktet. (For bedre forståelse, forestill deg med det indre øyet ditt at kamerastandpunktet på dette bildet ville vært litt lenger til venstre, slik at fotografen ville ha stått rett foran sangeren ... Frontal syn sammen med perspektivet nedenfra, fra graven, ville ikke ha ført til et brukbart resultat). Patrice & Shashamani Band under konserten den 17. november 2005 i Berlin.
(Bilde © 2005: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Det er bedre å da endre opptaksstedet og fotografere sangeren(e) mer sidelengs, men fortsatt forfra.
Notat: Når sangere holder mikrofonen med høyre hånd, er det mest fordelaktig å fotografere dem skrått fra venstre foran (sett fra sangerens synspunkt). Hvis man fotograferer dem skrått fra høyre foran (igjen fra kunstnerens synspunkt), vil ikke bare mikrofonen, men også kunstnerens hånd dekke (eller hennes) ansikt. Det samme gjelder for venstrehendte sangere, bare motsatt.
Figur 7.6: For høyrehendte sangere er det ikke så optimalt å ha kamerastanden skrått fra venstre foran, fordi både mikrofonen og hånden til sangeren vil dekke deler av ansiktet (se venstre bilde). En posisjon til høyre for sangeren er da mer fordelaktig. På det høyre bildet sto jeg tydelig til høyre for sangeren, slik at jeg kunne ta et profilbilde der mikrofonen heller ikke forstyrret. Tim Bendzko på konsert den 24. august 2012. Nikon D4 med 1,4/85mm-Nikkor. 1/400 sekund, blender 3.2, ISO 3,200.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Notat: Hvis man oppdager at opptakspunktet ikke gir optimale resultater, bør man endre det, selv om det fører til tap av verdifull tid. Det er bedre å ta færre bilder, men av bedre kvalitet (med tanke på bildesammensetningen), enn å bare ta middelmådige bilder.
7.3 Ta også bilder av detaljer
Konsertfotografer fokuserer vanligvis bare på å fotografere (de mest kjente) stjernene. I beste fall vil bandet som helhet også bli fotografert. Begge deler er også helt riktig med tanke på kommersiell og redaksjonell bruk av bildene. Redaksjonene etterspør ikke den andre eller tredje rekken av artistene, men bare de mest kjente aktørene innen musikkbransjen.
Likevel kan man utvide salgsmulighetene enormt ved å også ta stemningsfulle bilder av hendelsene på og bak scenen og fra konsertsalen.
Særlig detaljbilder, for eksempel av instrumenter, egner seg til å bli publisert på en eller annen (nøytral) måte. Enten som visualisering av konserter generelt, som CD-cover eller generelt som et symbol for (musikkinstrumentet avbildet) musikken. For eksempel representerer en el-gitar det verdenskjente symbolet for rockemusikk.
Figur 7.7: Detaljer kan noen ganger si mer enn "hele". I tillegg er de ofte mye lettere å "selge" fordi de er mer allsidige og kan brukes mer universelt enn musikerportretter (dog ikke i redaksjonell sammenheng; der er musikerportretter selvfølgelig mer etterspurte enn abstrakte detaljbilder). Nikon D3S med 1,4/85mm-Nikkor. 1/160 sekund, blender 2.2, ISO 1250.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
7.4 Fang kunstnernes mimikk
Konsertfotografi er actionfotografi. Bilder av en fengslende show og akrobatiske danseinnslag er like etterspurte som stemningsfulle bilder med flotte lysfatter i bakgrunnen. Likevel bør gode fotografer også være oppmerksomme på å fange mimikken til de involverte aktørene, for den forteller ofte mer enn tusen ord.
Figur 7.8: "Oj, har jeg akkurat spilt feil?" synes gitaristen å tenke under Bochum Total-Festival. Å fange kunstnernes mimikk gjør konsertfotografien variert og interessant. Det ville vært forferdelig og kjedelig hvis alle musikere bare sto kjølig og uinteressert på scenen under konsertene sine. Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor. 1/500 sekund, blender 4.5, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Å virkelig glede seg og være entusiastisk over fansens hilsen, fokusert gitarspill, et lettet ansiktsuttrykk eller entusiastisk engasjement i musikken er øyeblikk som er verdt å fange fotografisk.
Figur 7.9: Med hvilken iver Cecilia Bartoli (her under konserten med Philharmonie i Berlin den 17. november 2007) gjennomfører opptredenene sine, kan man ganske godt se på dette snapshotet.
(Foto © 2007: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Notat: Konsertfotografi lever ikke bare av en fantastisk koreografi, avanserte scenet bygget, et gjennomtenkt lysshow eller fengslende danseinnslag. Spesielt artistportretter er det som bildeseerne liker å se mest på.
Hvis stjernene på scenen ikke bare viser sine profesjonelt øvde bevegelser og ansiktet sitt som en stiv "offisiell" (vanligvis alltid smilende) maske, men også viser ærlige, ikke sceniske reaksjoner, kan konsertfotografen med rette være stolt av å ha fanget et spesielt ("intimt") øyeblikk.
Til slutt ønsker musikkinteresserte og fans også å se/kjenne den sanne "menneskelige" personen bak fasaden.
Figur 7.10: Sunrise Avenue på konsert under ZFR i Bochum den 27. august 2012. Gitarristens konsentrerte og anstrengte ansiktsuttrykk avslører hvilken lidenskap som ligger bak musikken som lages her. Nikon D4 med 1,4/85mm-Nikkor. 1/1000 sekund, blender 2.5, ISO 2500. Blenderprioritet (tidsautomatikk).
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 7.11: Å spille trommer er hardt og svettende arbeid. Spesielt hvis man sitter rett foran en (varm) spotlight. Det at musikerne likevel spiller med full innsats, viser ofte i mimikken. Den viser lidenskapen som artistene legger i musikken sin. Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor på brennvidden 180mm. 1/400 sekund, blender 4.0, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
7.5 Opprettholde øyekontakt med artisten
Portrettfotografier (dette gjelder spesielt for bilder av kjente personer som for eksempel musikere) virker mest intenst når personen på bildet ser direkte inn i kameraet. For betrakteren vil det virke som om musikeren ser rett på ham. Det direkte øyekontakten med kameraet er derfor en lykkelig tilfeldighet som enhver konsertfotograf gleder seg over, selv om det kan være hektisk (slik øyekontakt varer sjelden lenger enn et brøkdels sekund).
Det er imidlertid viktig å unngå å aktivt kreve direkte øyekontakt, for eksempel ved å vinke til artisten på scenen eller gjøre andre ting for å vekke oppmerksomhet, fordi slikt forstyrrer og distraherer musikerne. Hvis dette midlertid fører til at gjennomføringen av konserten midlertidig avbrytes eller på annen måte forstyrres, vil fotografen få problemer med sikkerhetsvaktene (hvis forstyrrelsen oppdages).
Bilde 7.12: Det er alltid en høydepunkt når enkelte musikere ser rett inn i kameraet mitt. Denne øyekontakten har en personlig touch, og til slutt ser musikeren direkte inn i øynene til betrakteren av bildet. Det overraskende-gledede ansiktsuttrykket til denne artisten skyldes derfor at jeg brukte mitt kunstferdig lakkerte Nikon D4-kamera med et tilsvarende matchende lakkert objektiv for denne konserten (bildene kan sees på www.pimpyourcam.de). Nikon D4 med 1,4/85mm Nikkor. 1/1600 sekund, blender 2,0, ISO 2500.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Bilde 7.13: Sangeren Roger Hudgson under konserten på Admiralspalast i Berlin den 14. mai 2013. Musikere på scenen må stadig ta direkte øyekontakt med publikum for å se reaksjonene. Det kan skje at blikket deres tilfeldigvis treffer enkelte fotografer. Canon EOS-1D X med EF 2,8/400mm. 1/250 sekund, blender 2,8, ISO 2.500.
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Merk: Hvis en av musikerne ser rett inn i kameraet deres, sørg for å fange dette øyeblikket, selv om ikke alle "ingrediensene" i bildet er perfekte. Bedre en ikke helt vellykket bildevinkel eller en suboptimal eksponering enn å gå glipp av sjansen til å få et bilde der stjernen ser rett inn i kameraet deres.
7.6 Fotografering under bruk av tåke
Tåke og belysning hører uunngåelig sammen på konserter. Det er viktig å forstå: Lys i et støv- og tåkefritt rom er ikke synlig (før lyset treffer et objekt). De fotogene lysstrålene som er så typiske på konserter, ville ikke være der uten at tåkemaskinene gjør jobben sin. Først da kommer lyset skikkelig til sin rett! I praksis betyr dette at vi fotografer er avhengige av tåken (for å ha effektfullt opplyste scener), men samtidig må vi passe på at tåken ikke trekker foran musikerne og hindrer oss i å se klart.
Bilde 7.14: Blackmail under konserten den 12. juli 2013. Portrett av sangeren i siste liten: Når tåken inntreffer og sprer seg foran bandmedlemmene, er det bare å vente - til tåkeskyene igjen forsvinner. Her klarte jeg akkurat å ta noen bilder før tåken også sperret min klare sikt. Vanligvis medfører bytte av sanger i en band at de sliter med akseptproblemer blant fansen. Annerledes med Blackmail: Sangeren Mathias Reetz har vært med siden 2010, og bandet («Tysklands mest kjente indie-rock-hemmelighet»; grunnlagt i 1994) er mer levende enn noen gang, som de viste under den vellykkede Bochum Total-friluftsfestivalen sommeren 2013! Nikon D800 med 2,8/70-200mm Nikkor med brennvidde på 200mm. 1/320 sekund, blender 5,6, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
7.7 Vise opphavet til lyskjeglene
Som nevnt ville ikke lysshowet på en konsert ha så stor betydning i koreografien hvis ikke bruken av tåke samtidig gjorde det mulig å se lyskjeglene. Bilder der lyskjeglene er synlige, men hvor ikke opphavet til lyset vises, virker "uferdige" og "upassende".
Betrakteren forventer (ubevisst) å se lamper som opprinnelsesstedet til lyskjeglene på bildene. Så vær oppmerksom på dette når du komponerer bildene dine!
Bilde 7.15: Det ser ikke pent ut når lyskjeglene ikke er avbildet fra deres opprinnelse (lyskilden). Når de er delvis kuttet av bildet, ser de på en måte "forstyrrende" ut. Selvfølgelig kan man aldri avbilde alle lamper som opprinnelse til lyskjeglene; men i det minste bør man prøve å få med de viktigste (sterkeste). Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor med brennvidde på 28mm. 1/500 sekund, blender 2,8, ISO 5.000. Blenderprioritet (tidsautomatikk) med spotmåling for eksponering.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
7.8 Orientering av bildekomposisjonen (også) etter lyset
For de som ikke bare vil dokumentere konserten, men også være kreative, er det viktig å vurdere hvor enkelte bandmedlemmer for eksempel bør fotograferes. Det er ikke alltid nødvendig å forlate sin egen posisjon. Ofte kan en liten endring av opptaks vinkelen være nok til å plassere artisten foran en av lyskjeglene.
Disse små endringene i perspektivet (ofte er det nok med en liten sidebevegelse av øvre del av kroppen, mens posisjonen forblir den samme) er desto mer effektive jo nærmere musikeren som skal fotograferes er på scenen foran oss.
Hvis personen som skal fotograferes er lenger unna, er det imidlertid nødvendig med endringer i vår egen posisjon.
Bilde 7.16: H-Blockx (her med sanger og bandstifter Henning Wehland foran lyskjeglen) under konserten den 31. august 2010 på ZFR i Bochum/Witten. Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor med brennvidde på 70mm. 1/640 sekund, blender 2,8, ISO 6.400.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
7.9 Ikke glem bandets gruppebilde
Ikke helt enkelt å gjennomføre, men likevel nesten uunnværlig å få plass til alle bandmedlemmene på ett (gruppe)bilde.
Ofte blir bare "frontmenn" eller "frontkvinner" i band fotografert av pressefotografer. På dette stedet i fotogrøften, rett foran stjernen, er det alltid travelt og kamp om den beste posisjonen for å ta bilder.
Likevel har også bildene av hele bandet sin spesielle verdi; og det gjelder ikke bare ved utskiftninger. Prøv derfor å ta minst ett vellykket (helhetlig) bandbilde under hvert konsert!
Designmessig er det absolutt en utfordring, siden de enkelte musikerne ikke nødvendigvis opptrer artig i rekke og rad (unntak for eksempel: Kraftwerk; men også mange gutte- og jentegrupper, der den dansemessige koreografien krever en viss orden under opptredenen).
Figur 7.17: Mange grupper har 1 til 2 viktigste medlemmer, mens de andre musikerne stadig skifter (eksempel: BAP). Det er vanligvis tilstrekkelig å fotografere frontfiguren. Bilder av andre bandmedlemmer (eller gjestemusikere) kan vanligvis ikke selges til redaksjoner o.l. Det er imidlertid også band der man bør prøve å fotografere alle medlemmer; helst samlet på ett enkelt bilde. The Temptations (her under konserten i Berlin den 2. november 2007) er definitivt en av dem, selv om den opprinnelige besetningen fra grunnleggelsesåret 1960 lenge har vært oppløst. Under Europaturneen i 2007 var Otis Williams (som eneste grunnleggende medlem), Ron Tyson, Terry Weeks, Walter Herndon og Bruce Williamson med. The Temptations ble for øvrig innlemmet i Vocal Group Hall of Fame i 1999.
(Foto © 2007: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Figur 7.18: Når gruppemedlemmene beveger seg så raskt som med Culcha Candela (her under konserten sin den 20. august 2011 på Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten), er det ikke helt enkelt å ta et bilde der alle 6 bandmedlemmene er med (og helst ikke blir dekket av andre musikere/dansere). Deres nåværende besetning består av Johnny Strange, Itchyban, Larsito, Mr. Reedoo, Don Cali og DJ Chino (bak til høyre på bildet). Nikon D3S med 4,0/24-120-mm-Nikkor med brennvidde på 24mm. 1/400 sekund, blender 4,0, ISO 3.200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Merk: Ved mange konserter avslutter bandet mot slutten ved å koble seg sammen og stille seg opp foran publikum i en rekke. Et ideelt motiv for et bilde av hele bandet. Imidlertid vil det bare i unntakstilfeller være mulig å fotografere de siste sangene (for eksempel på "gratis og utendørs festivaler"). Standard praksis ved konserter er fortsatt at fotografer kun har lov til å fotografere i løpet av de første tre sangene.
7.10 Og ikke glem trommeslageren heller
Ett bandmedlem blir ofte glemt av fotografene: trommeslageren! Dette skyldes antageligvis at han hele tiden sitter bak sitt "trommehus" under konserten og i motsetning til de andre bandmedlemmene ikke har mulighet til å komme frem i forgrunnen på scenen. Trommeslagere utfører konsentrert og effektivt arbeid - vanligvis uten "show" (bortsett fra imponerende trommesoloer).
De fleste er fotogene - i full fysisk utfoldelse - uansett, så vær alltid oppmerksom på å fotografere også disse viktige bandmedlemmene under konserten.
Figur 7.19: Trommeslagerne er blant de minst fotograferte bandmedlemmene. Ikke rart, siden de nesten alltid gjemmer seg bakerst på scenen. Her kunne jeg fange trommeslageren Sami Osala fra Sunrise Avenue (finsk rockeband med også pop- og ballade-sanger i repertoaret) i full aksjon (konsert den 27. august 2012). Nikon D4 med 1,4/85-mm-Nikkor. 1/250 sekund, blender 2,2, ISO 3.200. Blenderprioritet (tidsautomatikk).
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
