Eksperimentell fotografering av frustrasjon og kjedsomhet. Kameraet og objektivet (og selvfølgelig fotografen) befant seg rett over bakken. Til tross for den korte lukkertiden på 1/500 sekund, vises iskrystallene allerede som en kort linje. Canon EOS 5D Mark II, EF f2.8, 14 mm L II ved blender 22!!! og ISO 640. Grubigstein, Lechtal-Alpene, Østerrike.
Grubigstein, Lechtal-Alpene, desember 2008. Föhnstormen presset meg gjentatte ganger ned på bakken på toppryggen. Iskrystaller maltrakterte huden min som nåler. Is og snø trengte inn overalt, inn i hver eneste åpning i klærne mine, men også inn i hver eneste lille sprekk i kameraet og objektivet mitt. På Zugspitze overfor ble det den ettermiddagen målt kuling på opptil 180 kilometer i timen, med en lufttemperatur på minus 16 grader. Tjukt pakket inn i anorakk og overtrekksbukse, iført balaklava og skibriller, ventet jeg på at ting skulle skje. Jeg lå i snøen og bare "spilte død", i hvert fall når vindkastene feide over meg. De meldte seg som regel med en akustisk blanding av torden og et buldrende ekspresstog. Jeg lå som sagt ikke i snøen på Mount Everest, ikke engang på Mont Blanc, men på den 2232 meter høye Grubigstein. Målet mitt var å fotografere den mektige vestveggen av Zugspitze i kveldslyset. Lyset var godt, motivet var vakkert, men det var umulig å ta et bilde. Jeg klarte ikke å sette opp stativet, og jeg klarte heller ikke å ta meg tid til å komponere et bilde. Det eneste jeg fikk til, var noen få selvportretter og detaljer av snødriver i stormen. Men etter bare noen få bilder var kameraet og objektivet helt nediset og dermed ubrukelig ...
Hva var det som gikk galt? Kunne jeg ha gjort noe bedre?
Selvportrett i storm. På grunn av den relativt "langsomme" lukkertiden på 1/80 sekund vises de svært raske iskrystallene allerede som en lengre linje. Canon EOS 5D Mark II, EF f2.8, 14 mm L II ved blender 22!!! og ISO 640. Grubigstein, Lechtal-Alpene, Østerrike.
Først og fremst: Denne veiledningen handler ikke om teknologi eller forståelige tekniske tips. Jeg kan og vil bare videreformidle min erfaring med dette problemet. Kanskje kan en og annen fotografisk "værfadese" unngås.
Visuelt et "godt værbilde". Forholdene var imidlertid ubehagelige: veldig kaldt og storm i stor høyde. Canon EOS 5D, EF f4.0 17-40 mm L ved blender 8 og ISO 320, lukkertid 1/1250 sekund. Wassertalkogel, Ötztal-Alpene, Østerrike.
Kulde og storm - snø og is
Det er mange faktorer som kan gjøre det vanskelig å fotografere i høyfjellet og i vinternaturen generelt. De tykke, klumpete klærne gjør oss tungvint, kulden lammer bevegelsene våre, pluss ofte klumpete hansker som ikke akkurat gjør det lettere å betjene små "musekinoer" på kameraene. Etter min mening er hansker med nedfellbar mansjett (Mammut, Salewa) ideelle. Med et enkelt håndleddsgrep har jeg fingertuppene frie til å jobbe uten begrensninger. Hvis fingrene er kalde, kan mansjetten settes på igjen, og etter en rask armsirkel er alt som regel "varmt" igjen. De små knappene gjør det likevel vanskelig å betjene kameraet. I det minste med moderne speilreflekskameraer i mellom- og øvre prisklasse er ratt og knapper endelig forseglet til en viss grad. Sensoren har heller ingen problemer med kulde. Tvert imot: lave temperaturer betyr mindre støy!
På slutten av en to ukers vinterkryssing av Spitsbergen ble det siste passet før Longyearbyen kortvarig revet opp av en storm. Temperatur minus 28 grader, vindhastighet ca. 80 km/t. Men til tross for de ekstreme forholdene hadde jeg overraskende nok ingen problemer med verken kameraet eller filmene. Canon F1N, FD f3,5 20-35 mm L, Fujichrom 100, Spitsbergen.
Strømproblemet: Dagens litium-ion-batterier som brukes i kameraer, er i utgangspunktet egnet for kalde temperaturer - men bare når de er nye. Etter bare ett år med et gjennomsnittlig antall ladesykluser reduseres ytelsen. Etter to år med intensiv fotografering er de like "tomme" som de fleste mobiltelefonbatterier etter denne tiden.
Jeg har alltid med meg et ekstra batteri på tur, som jeg holder så varmt som mulig på kroppen. På lengre turer (skiturer, fotturer osv.) uten mulighet for lading, har jeg med meg opptil fire ekstra batterier, alle nyladede, selvfølgelig.
Faktum er at kameraer av høy kvalitet også fungerer i temperaturer godt under minus 20 grader, og strømforsyningen kan garanteres, i det minste i noen dager. De virkelig lange reisene er vanskelige. I noen år nå har det endelig kommet mobile solcellepaneler av høy kvalitet fra firmaet Solarfocus (Krimmer Outdoor). Jeg har nå testet dem på flere turer, blant annet i Andesfjellene under svært kalde forhold. Min konklusjon: De fungerer veldig bra i varme strøk.
I kulde er det imidlertid nesten ingen ionestrøm, dvs. at det er vanskelig å lade litium-ion-batterier til tross for solen. Det finnes imidlertid noen triks for å minimere problemet: Jeg pakker laderen, bufferbatteriet, batteriet som skal lades og en drikkeflaske med varmt vann inn i soveposen og legger den på isolasjonsmatten i solen, med det åpne solcellepanelet ved siden av. Selv i 20 minusgrader holder ladeenheten seg varm nok til at den kan lades.
Og se og se ...
Vi kalte en ukelang fotoproduksjon i Lyngsalpene i Nord-Norge i midten av desember for "Trip into the Darkness". Den ekstreme kulden, stormen og det konstante mørket (med en kort periode med tussmørke rundt middagstid) var en stor fotografisk utfordring. Dessverre resulterte mange undereksponerte bilder i mye støy. Canon EOS 5D, EF f4.0 17-40 mm L ved f/4, 1/15 sekund, blits og ISO 250. Rundtinden, Lyngen, Norge.
Gode forberedelser betyr alt. Selv under virkelig ugunstige forhold finnes det noen triks for å ta så mange gode bilder som mulig så lenge som mulig. Standardinnstillingene på kameraet er viktige.
Under ekstreme forhold som de som er beskrevet ovenfor på Grubigstein, bestemmer jeg viktige parametere på forhånd (f.eks. i le av en klippe):
- 1. Høy ISO-følsomhet for å unngå at bildene blir så uskarpe som mulig (f.eks. ISO 400 eller 800).
- 2. Objektivet, helst et zoomobjektiv, for å få flere muligheter.
- 3. Bestem blenderåpningen, under normale lysforhold vanligvis en gjennomsnittsverdi rundt f/8.
- 4. Til slutt sørger jeg for at det er nok plass på minnekortet. Da må alt gå veldig raskt: Objektivdeksel ned - ramme inn bildet - utløse lukkeren flere ganger - sette på dekselet igjen.
Ved lunsjtid, til tross for kulde og uvær, kunne vi nyte dagens lyseste fase på Goalborri. Likevel, uten blitsen hadde det knapt vært noe å se av personen. Under slike forhold må jeg av og til "tvinge" meg selv til å være disiplinert i fotograferingen. Canon EOS 5D, EF f4.0 17-40 mm L ved f/4, 1/60 sekund, blits og ISO 250. Goalborri, Lyngen, Norge.
En verdifull beskyttelse for objektivet under snøstorm (men også sandstorm eller regn) er motlysblenden. Frontlinsen holder seg tørr og ren mye lenger med den, spesielt med de lange motlysblendene på teleobjektiver, enn uten motlysblender.
Hvis det er mulig, fotograferer jeg ikke mot vinden, men prøver å bruke motiver på siden av vinden eller med medvind. Veldig viktig: Når det er storm, dvs. snø og iskrystaller i luften, er det viktig å unngå å bytte objektiv utendørs for å beskytte sensoren. Selv den beste sensorrengjøring er nytteløs når iskrystaller "smelter" på sensoren.
Hvis et objektivbytte virkelig er nødvendig, snur jeg meg i slipstrømmen og skifter objektivet foran kroppen inne i anorakken. (Forsiktig: trangt med voksende mage!!!) Kameraet skal uansett holdes med bajonetten vendt nedover, slik at smusset/snøen faller ut i stedet for inn. Jeg rengjør det fuktige, til tider iskalde kamerautstyret kun i et tørt og beskyttet rom. Dette trenger ikke å være varmt! I oppvarmede rom ville kameraet og objektivene uansett dugget til og ikke kunne tørke i det hele tatt over lengre tid. Jeg pleier å la kameravesken stå uåpnet i rommet og vente til temperaturen har justert seg.
Alternativt, eller hvis det må gå raskt, kan du også legge kamera og objektiver (fortsatt i kulden) i en plastpose og ta dem inn i varmen for å justere, forseglet og med så lite luft som mulig i posen. Kondens vil nå dannes på posen og ikke på kameraet.
I en snøhule er det som regel mye varmere enn ute (i dette tilfellet minus 1 grad i stedet for minus 15 grader), men også mye fuktigere. Frontlinsen dugget litt til til tross for temperaturjustering. Canon EOS 5D, EF f4.0 17-40 mm L ved blender 4 og ISO 400, lukkertid 0,3 sekunder, stativ. Geißkopf, Zillertal-Alpene, Østerrike.
Hva annet er viktig for å ta gode bilder i snøstorm? Nerver av stål, ro og konsentrasjon. Det viktigste er imidlertid erfaring: ikke bare å ta bilder i det hele tatt, men også å pakke sammen kameraet igjen i god tid med sunn fornuft og disiplin. Tommelen og tærne mine, som har frosset flere ganger, har dessverre gjort denne faktoren smertelig klar for meg gang på gang. Hadde det ikke vært for den evige jakten på det perfekte bildet ...
Minus 25 grader og storm i høyden på toppryggen av Marmolada. Et perfekt tåkehav over dalene. Resultatet ble fire eksponerte filmer og to frosne tomler på grunn av film- og objektivbytter!!! Canon EOS 1V, EF 3,5-4,5 70-210 mm, Fuji Velvia. Marmolada, Dolomittene, Italia.
For dette bildet av en sanddyne i storm risikerte jeg å skade kameraet og objektivet (noe som var dumt). Den fine, virvlende sanden kommer dessverre overalt.
Det er nesten umulig å "beskytte" her. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 70-200 mm L IS, blender 8 på 1/250 sekund og ISO 320, stativ, Sossuvlei, Namib-ørkenen, Namibia.
Varme, sand og støv
Først og fremst: Jeg liker ikke varme, sand og støv. Men noen ganger kan man bare ikke unngå å reise til ørkenområder. Hatten av for alle fotografer som føler seg hjemme på slike steder og som også tar gode bilder.
Men problemene og vanskelighetene som vi "kjemper" mot der, har absolutt paralleller til de kalde områdene i verden. Mange av "kuldetipsene" er derfor også nyttige i ørkenen: å holde kameraet med bajonetten vendt nedover når du skifter objektiv, noe som selvfølgelig gjøres best i lukkede rom, kjøretøy, vesker!!! eller i det minste inne i en jakke i le.
Solskjermen er også viktig, ikke bare for å beskytte frontlinsen mot sandblåsing, men fremfor alt for å minimere strølys og reflekser (enten det er i snøen eller i ørkenen). En skikkelig tett kameraveske er enda viktigere i ørkenen enn på fjellet.
Den fine sanden fra en ørkenstorm trenger virkelig inn overalt. Mange kolleger transporterer utstyret sitt i Zarges-bokser (robuste, lekkasjesikre aluminiumsbokser) på lange ørkenturer for å beskytte det på best mulig måte. Men hva gjør jeg hvis jeg må bære alt utstyret mitt 100 meter opp en sanddyne?
Jeg foretrekker moderne fotoryggsekker med vanntette glidelåser og integrerte regntrekk i alle regioner og under alle klimatiske forhold på denne jorden, og klarer meg faktisk ganske bra med dem.
Men ørkenen kan også være vakker. Forutsatt at det er vindstille og behagelig varmt, som på dette bildet. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 70-200 mm L IS, blender 6,3 ved 1/80 sekund og ISO 320, stativ, Sossuvlei, Namib-ørkenen, Namibia.
Jeg vil gjerne anbefale et lite, men veldig viktig tilbehør på dette punktet: blåsebørsten. Ikke bare for å fjerne sand og støv fra kameraet og objektivet (hold alltid overflaten som skal rengjøres nedover), men også for å rengjøre sensoren (i en nødsituasjon!!!).
Ørkenen er i live. Men ikke bare i form av busker, gress og trær. To timer senere ville det ha vært dusinvis av kjøretøy og turister nede i dalen. Dette øde bildet var bare mulig en kort stund etter soloppgang. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 70-200 mm L IS, blender 13 ved 0,6 sekunder og ISO 50, stativ, Sossuvlei, Namib-ørkenen, Namibia.
Fuktighet og regn
Et mildt vårregn kan være berikende for fotografiet. Et tropisk monsunregn kombinert med igler, mygg, 100 % luftfuktighet og en temperatur på 38 grader Celsius kan drive en fotograf til vanvidd. Våttkatastrofen begynner med en fuktig kameraveske, fortsetter med mugne, muggne klær og ender med mugg mellom linsene. I en snøstorm i Alaska klarer jeg å holde meg rolig og konsentrere meg om å ta bilder, men en ekte tropisk jungel er, i hvert fall for meg, på grensen til en mental utfordring. Og da snakker jeg ikke om den fine tåkeskogen på La Gomera, men om regnskogene i Afrika eller Sør-Amerika.
Urskog for nybegynnere på La Gomera. Men den er helt riktig som en introduksjon og for å "leke" med fotografering. Tåke, duskregn og høy luftfuktighet sørger for et frodig grøntområde. Likevel kan en anorakk og paraply komme godt med. Canon EOS 1Ds MK III, Zeiss f2.8 21 mm, blender 11 ved 1/10 sekund og ISO 250, La Gomera, Spania.
Vi må være optimalt forberedt på disse forholdene. Hvilket utstyr trenger vi for å ta spennende bilder under slike forhold? En god, vanntett kameraveske/ryggsekk med et ekstra regntrekk bør være en selvfølge. Hvis du reiser til virkelig våte og regnfulle områder, trenger du etter min mening også et forseglet kamera av høy kvalitet og forseglede objektiver.
På båtturer, elvekryssinger og "oversvømmelser" av alle slag har jeg alltid en vanntett pose, f.eks. fra Ortlieb, med i bagasjen. I en nødsituasjon forsvinner hele fotoryggsekken ned i den i løpet av sekunder. Hvis du vil være på den sikre siden, kan du ta med deg et lite vanntett søkerkamera, f.eks. som backup for speilreflekskameraet.
Jeg ventet i bilen i over en time på at det tropiske monsunregnet skulle gi seg. Da det endelig gjorde det, løp jeg barbeint og i shorts ut i gjørmemyra, satte opp stativet og tok en rekke bilder. Paraplyen hadde jeg gjemt mellom nakken og hodet. Den lange lukkertiden i kombinasjon med polariseringsfilteret fikk den brune gjørmen til å "flyte" på en uttrykksfull måte. Canon F1N, FD f3,5 20-35 mm L, Fujichrom 100, polariseringsfilter, stativ. Baturaden, Java, Indonesia.
Under selve fotograferingen prøver jeg å jobbe under en paraply når det er mulig. Festet til bryst- og midjeremmen på ryggsekken kan du ta virkelig akseptable bilder under dens beskyttelse. Jeg tørker først oppdampe eller veldig våte kameraer og objektiver forsiktig med en lofri antistatisk klut. Deretter pakker jeg dem inn i en klut eller en tørr sokk sammen med noen pakker med fuktabsorberende silikagel.
Canon EOS 1V, EF f2.8 17-35 mm L, Fuji Velvia. Lehner-fossen, Ötztal-Alpene, Østerrike.
Dette bildet kostet meg nesten livet. Vi brukte et 100 meter langt statisk tau (11 mm) til å rappellere ned bak Lehner-fossen. Helt gjennomvåt tok jeg noen bilder av Andi og Roland. Jeg måtte alltid tørke frontlinsen etter hvert tredje eller fjerde bilde.
Det var sprut og vannstøv overalt. Da jeg klatret opp (oppstigning med oppstigningsseler) på det faste tauet, gned det seg gjennom den skarpe steinen bortsett fra noen få tråder.
Jeg var rett og slett heldig.
Selv om naturens strabaser kan være krevende for fotografer, kan bildene bli imponerende og meningsfulle. De viser elementenes urkraft, villmarkens skjønnhet og menneskenes eventyr. Ha det gøy og ta gode bilder!
Denne regnbuen dannet seg på den dystre kveldshimmelen i bare noen få minutter. Uværet og det nye regnet gjorde det vanskelig å fotografere. Kroppen min fungerte som vindbeskyttelse bak stativet. Canon EOS 5D, EF f4.0 17-40 mm L ved f/16 , 1,3 sekunder, ISO 50, stativ. Hafrafjell, Island.
