Her er en oversikt over de ulike kapitlene:
Del 01 - "Drømmejobb" konsertfotograf?
Del 02 - Juridiske spørsmål
Del 03 - Spesielle trekk ved konsertfotografering
Del 04 - Oppførselen i "grøften"
Del 05 - Nyttig utstyr for konsertfotografer
Del 06 - Tips og triks fra (konsertfotografi-) proffer
Del 07 - Bildekomposisjon (Del 1)
Del 08 - Bildekomposisjon (Del 2)
Del 09 - Anbefalte kamerainnstillinger
Del 10 - Etterarbeid
Figur 8.1: Spektakulære, men også rørende øyeblikk må fanges i konsertfotografiet. Hvis man også bevisst utformer bildene sine, vil man få imponerende bilder av store artister. Her ble den fantastiske klarinettisten Giora Feidman feiret under konserten sin i Berliner Philharmonie i anledning 75-årsdagen, noe han tydelig ble rørt av. Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/24-70mm med brennvidde 38mm. 1/160 sekund, blender 3,2, ISO 1.000. Lukkerprioritet (blenderautomatikk).
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
8.1 Fang stemningen blant publikum
Dersom man vil vise med bildene hvor vellykket konserten var, bør man ikke bare fotografere musikerne på scenen, men også menneskene i publikum. Her viser seg gjennom strålende lykkelige (eller i verste fall også skuffede) ansikter om konserten var en suksess eller ikke.
Å fotografere publikummet (eller deler av det) er vanligvis uproblematisk fra et juridisk synspunkt. Men vær oppmerksom på at dere ikke tar enkeltportretter og deretter kommersialiserer disse bildene i en annen sammenheng. Dette dekkes heller ikke av fotografitillatelsen fra arrangøren.
Dere kan imidlertid trygt fotografere deler av publikummet og bruke disse bildene til å rapportere om konserten.
Figur 8.2: Publikum jubler, stemningen er flott: Fans på Sunrise Avenue-konserten 27. august 2012. Slike bilder bør heller ikke mangle i rapporteringen om en konsert. Nikon D4 med 2,8/14-24mm Nikkor med brennvidde 14mm. 1/100 sekund, blender 2,8, ISO 4000.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.3: Sangeren BOSSE under konserten sin i C-Halle i Berlin 4. mai 2013. Hvis man kan fotografere musikeren midt blant publikum, kan stemningen på konserten selvfølgelig vises mye bedre. Man slår med andre ord to fluer i ett smekk (musikerportrett og publikumsstemningsbilde). Imidlertid har "badet i mengden" blitt stadig sjeldnere de siste årene, også av sikkerhetsmessige hensyn. Og dessverre er det ekstremt usannsynlig at dette skjer under de tre første sangene. Canon EOS-1D X med EF 2,8/24-70mm med brennvidde 24mm. 1/160 sekund, blender 3,2, ISO 2.500.
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Figur 8.4: Her har jeg valgt et kamerastandpunkt lenger unna: Fra publikum kunne jeg dermed fange de ivrige fansenes utstrakte armer i forgrunnen som bevis på den fantastiske stemningen på konserten, mens H-Blockx arbeidet i bakgrunnen. Men vær oppmerksom på at slike bilder kun tas med uttrykkelig tillatelse fra konsertarrangøren (og senere publiseres). Bildet viser H-Blockx under konserten deres 31. august 2010 ved ZFR i Bochum/Witten. Nikon D3S med 2,8/24-70mm Nikkor med brennvidde 50mm. 1/250 sekund, blender 2,8, ISO 6.400.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
8.2 Søk etter uvanlige posisjoner
Noen bilder er spesielt spektakulære fordi de er tatt fra en uvanlig posisjon. En forutsetning for dette er imidlertid at fotografen også har muligheten til å innta ikke bare de vanlige plassene i pressegraven. Den som ønsker å komme nærmere artistene eller bruke en annen eksklusiv posisjon (for eksempel fra miksepulten eller fra publikum) for bildene sine, trenger en spesialtillatelse fra arrangøren.
Vær oppmerksom på at tredjeparter (for eksempel bandmedlemmer eller lys- eller lydteknikere) ikke har myndighet til å gi deg spesielle fotoposisjoner; det er alltid arrangørens oppgave å tillate eller nekte dette. Hvis sikkerhetspersonalet tildeler deg en spesielt interessant plass, kan du imidlertid anta at dette er godkjent av arrangøren. Sikkerhetspersonell er arrangørens håndtak; de samarbeider tett og sikkerhetsfolkene vet vanligvis nøyaktig hva de har lov til, hvilke fotoplasser som er tillatt for fotografer – og hvilke som ikke er det.
Figur 8.5: Dieter Thomas Kuhn under konserten sin i Berliner Waldbühne 6. august 2011. Dette bildet nyter også godt av samspillet mellom musikeren og fansen. Den uvanlige synsvinkelen var mulig fordi fotografen herfra pressegraven kunne lene seg mot den delen av scenen som var en liten catwalk mot publikum. Slik var det mulig med denne baksiden av artisten, uten at det var nødvendig å forlate graven. Canon EOS-1D Mark III med EF 2,8/16-35mm med brennvidde 16mm. 1/200 sekund, blender 5,0, ISO 1.000.
(Foto © 2011: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Figur 8.6: Dette bildet skiller seg ut både på grunn av sin uvanlige kameraposisjon (det ble tatt fra orkesterrekken) og det kritiske, nesten onde blikket til dirigenten Christian Thielemann, som på det aktuelle tidspunktet (bilde tatt 22. mai 2008 i Berliner Admiralspalast) fortsatt var generalmusikkdirektør for Münchener Philharmoniker. Siden 2012 har den tidligere assistenten til Herbert von Karajan vært sjefdirigent for Sächsische Staatskapelle Dresden og siden 2013 også kunstnerisk leder for Salzburger Osterfestspiele.
(Foto © 2008: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
8.3 Spektakulære sceneoppsett og -bilder viser
Noen - ofte mer kjente - band bruker i tillegg til avansert lys-teknologi, omfattende sceneoppsett og -bilder. Her gjelder tommelfingerregelen: Fotografer! Vi fotografer drar stor nytte av slike spesielle elementer. Prøv likevel å avbilde musikerne passende i forhold til det spektakulære bakteppet, fordi bare oppsettene eller scenebildene i seg selv er uinteressante. Det bør alltid være en sammenheng mellom konserten eller musikerne gjennom fotografisk utforming.
Figur 8.7: Roger Waters under The Wall-konserten den 15. juni 2011 i Berlin (foran symbolet: rød sirkel med svart overvåkningskamera). Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/24-70mm med brennvidde på 34mm. 1/125 sekund, blender 2,8, ISO 1.250. Lukkerprioritet (blenderautomatikk) med spotmålingsmetode for eksponering.
(Foto © 2011: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
Figur 8.8: Muse under konserten på Waldbühne i Berlin den 14. juli 2013. Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/70-200mm med brennvidde på 70mm. Slike uvanlige og politiske bilder av sceneoppsettet bør selvfølgelig ikke mangle i konsertdekningen. 1/160 sekund, blender 5,6, ISO 1.000. Manuell justering av eksponeringsparametre.
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
8.4 Også ta skrå bilder
Mange fotografier - ikke bare innen konsertfotografering - virker fordi de (med vilje!) ble tatt litt skrått av hensyn til komposisjonelle grunner. Pass imidlertid på at kameraet ikke holdes for skjevt. Hvis horisonten plutselig går mellom to motstående sider (eller enda skråere), ser det sjelden bra ut. Ideelt sett, sett fra et bildekomposisjonelt synspunkt, er vinkler mellom 10 grader og maksimalt 40 grader. Slike helling oppfattes av bildet betrakteren som dynamiske, men ikke forstyrrende.
Merk at slike generelle anbefalinger skal tas med forsiktighet. Det avhenger nemlig alltid av motivet om (og hvor mye) kameraet skal holdes skjevt under fotografering - eller ikke.
Figur 8.9: Culcha Candela under konserten deres den 20. august 2011 på Zeltfestival Ruhr i Bochum/Witten. Bandet var hele tiden i (rask) bevegelse. Jeg bestemte meg for å ta mange bilder av denne konserten skrått, fordi det etter min mening passet bedre til musikken og den spektakulære showet (sangerne var hele tiden i svettende bevegelse). Nikon D3S med 4,0/24-120mm Nikkor med brennvidde på 24mm. 1/400 sekund, blender 4,0, ISO 3.200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.10: Jamie Cullum under konserten på Heimathafen i Berlin den 17. april 2013. Skråtatt bilder virker ofte mer moderne og dynamiske. Canon EOS-1D X med EF 2,8/70-200mm med brennvidde på 80mm. 1/160 sekund, blender 2,8, ISO 5.000. Lukkerprioritet (blenderautomatikk) med spotmålingsmetode for eksponering.
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
8.5 Abstrakte holdte bilder
Første mål blant konsertfotografer er egentlig alltid at artisten eller artistene på scenen skal kunne gjenkjennes best mulig på bildene. Bare slik kan resultatene selges til redaksjonene, for fansen vil gjenkjenne idolene sine på bildene.
Imidlertid har mer abstrakte bilder noen ganger sin sjarm; for eksempel når det gjelder å ikke bruke bildene til redaksjonell dekning av en bestemt konsert.
Hvis man trenger bilder som kun skal symbolisere begrepene "konsert", "live-musikk", eller mer generelt "musikk", er abstrakte bilder det beste valget. De er på en måte "nøytrale". (Annerledes vil det være hvis man f.eks. skulle gjenkjenne kjente musikere eller band som Udo Lindenberg, The Rolling Stones, AC/DC eller Rihanna på bildene: Da vil betrakteren umiddelbart assosiere en bestemt musikk- eller stilretning, noe som ikke er ønskelig i en tekst om live-musikk generelt).
Figur 8.11: Milow den 1. september 2011. Selv om sangeren er helt i skyggen av den stemningsfulle motlyset, kan han likevel (for de innvidde) gjenkjennes på grunn av hans typiske kroppsholdning og gitarspill og hodeform. På grunn av den intense rødfargen og den abstrakte grafiske effekten liker jeg fortsatt veldig godt dette bildet. Nikon D3S med 4,0/24-120mm Nikkor med brennvidde på 24mm. 1/200 sekund, blender 4,0, ISO 1.600. Manuell justering av eksponeringsparametre. (Foto © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.12: Også et abstrakt bilde, her fra en trommeslager under live-konserten. Lyset og tåken, sammen med de få gjenkjennbare bildeelementene (omrisset av trommeslageren og instrumentet hans), gjør bildet til et uvanlig, men effektivt dokument av en stemningsfull live-konsert. Nikon D3S med 4,0/24-120mm Nikkor med brennvidde på 120mm. 1/200 sekund, blender 4,0, ISO 2.500. Manuell justering av eksponeringsparametre.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
8.6 Målrettet fokusering
Mange nybegynnerfotografer bruker ikke autofokusen målrettet (for eksempel ved å bruke bare ett autofokusmålepunkt), men har aktivert hele autofokustområdet. De vet derfor til syvende og sist ikke hvilket autofokuspunkt kameraet velger hver gang.
Dette kan resultere i mange feilfokuserte bilder. Siden kameraene fokuserer på objektet som er nærmest fotografen (i mange tilfeller for eksempel mikrofonstativet), vil flere bilder ikke vise det mest bilderelevante elementet (vanligvis musikerens ansikt) skarpt fokusert som ønsket.
Det er derfor bedre å jobbe målrettet med autofokusen. Jeg foretrekker å bruke det midterste autofokuspunktet (fordi det er det mest kraftige på de fleste kameraer). Ved å trykke på utløseren lagres avstandsverdien (sammen med spotmåling også eksponeringsverdien) og etter å ha raskt svingt kameraet slik at bildet samsvarer med mine ønsker, trenger jeg bare å trykke utløseren helt ned.
I mange tilfeller er det imidlertid fornuftig å bruke et autofokuspunkt som ikke er i midten av søkeren, men for eksempel høyere oppe i loddrett stilling. På denne måten kan man unngå den korte kamerabevegelsen.
Denne metoden er fornuftig når det tas mange bilder på rad, der avstanden til det mest bilderelevante elementet er omtrent det samme. Dette er ofte tilfelle med musikerportretter, der artisten ikke beveger seg for mye (for eksempel fordi de står ved mikrofonstativet).
Figur 8.13: Her fotograferte jeg BAP-gitaristen under konserten den 24. august 2011. Kunstnerens lykkelig-fornøyde ansiktsuttrykk ble fremhevet på dette bildet av meg, fordi jeg brukte en veldig åpen blender (og dermed bare en liten dybdeskarphet). Slik blir verken forgrunnen eller bakgrunnen distraherte fra ansiktet. Nikon D3S med 1,4/85mm Nikkor. 1/400 sekund, blender 2,2, ISO 1.250.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.14: Fordi gitaristens ansikt fra RUNRIG (konsert den 29. august 2012) konstant var hovedsakelig i skyggen, bestemte jeg meg for å fokusere på gitarhalsen på dette bildet. Uklarheten i gitaristens ansikt plager ikke videre, fordi skyggen allerede gir anonymiteten til kunstneren. Resultatet er et (nøytralt) musikerbilde som generelt kan brukes til temaet (live) musikk. Nikon D4 med 1,4/85mm Nikkor. 1/1600 sekund, blender 2,2, ISO 2.500.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
8.7 Liggende eller stående format?
Siden de fleste profesjonelle systemkameraer har stående formatgreb, blir stående format nesten like ofte valgt som liggende format som skapende alternativ. Kameraene ligger, utstyrt med stående formatgrep, like komfortabelt i hånden som tidligere bare med liggende format. I noen områder av fotografering kan man trygt si at hovedsakelig stående bilder tas (for eksempel innen mote-fotografering).
I konsertfotografering er begge formater like vanlige. Det finnes nok motiver som fungerer perfekt i stående format, og andre som nærmest "krever" liggende format.
Figur 8.15: Dette motivet egner seg perfekt for stående format: Siden gitaristen jublende holder hendene over hodet, bestemte han i praksisk formatet for meg. Nikon D800 med 2,8/70-200mm Nikkor ved bruk av brennvidde 155mm. 1/250 sekund, blender 4,0, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.16: BAP-konsert på Zeltfestival Ruhr i Bochum den 24. august 2011. På grunn av gitaristens skrå stilling passet han enda bedre inn i (stående) format. Nikon D3S med 1,4/85mm Nikkor. 1/320 sekund, blender 2,0, ISO 1.250. Blenderprioritet (Tidsautomatikk).
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.17: Kraftwerk under konserten deres på Berlin Tempodrom den 26. mars 2004. Den strengt rette bildedannelsen passer utmerket til konstruert musikk fra Kraftwerk (som for øvrig ble grunnlagt for over 44 år siden og hadde sin første store hit akkurat for 40 år siden: "Autobahn"; med mindre man betrakter sangen "Ruckzuck" fra 1971 som dette). Av de grunnleggende medlemmene er det bare Ralf Hütter som fortsatt er igjen. Florian Schneider, også grunnleggende medlem og først trakk seg fra Kraftwerk i 2008, var fortsatt aktiv i bandet på dette bildet fra 2004. 
(Foto © 2004: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
8.8 Kvadrat som alternativ
Det kvadratiske formatet er det mest uvanlige av de "typiske" bildeformatene. Det var mye mer utbredt tidligere på grunn av mellomformatkameraene på 6x6. Selv i dag finnes det selvfølgelig kvadratiske kameraformater; andelen har imidlertid blitt betydelig redusert.
Imidlertid har alle muligheten til å endre til det kvadratiske formatet i etterkant, ved bildebehandling. Det er tross alt et veldig spennende format, så avgjørelsen for dette bør ikke kun tas for å fjerne forstyrrende bildelementer (ved å beskjære en del av bildet).
Figur 8.18: Sunrise Avenue under konserten på ZFR i Bochum den 27. august 2012. Selv om gitaristen til venstre i bildet ble plassert av meg, er kvadratet i dette tilfellet det optimale formatet, fordi også trommesettet får plass i bildet. Nikon D4 med 2,8/24-70mm Nikkor ved bruk av brennvidde 24mm. 1/320 sekund, blender 2,8, ISO 3.200. Blenderprioritet (Tidsautomatikk).
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.19: Ingen fremstiller "den slemme gutten" så dyktig som Billy Idol (her et bilde fra konserten hans den 27. november 2005 i Berlin). Ansiktet, sammen med den løftede pekefingeren, passer optimalt inn i det kvadratiske bildeformatet.
(Foto © 2005: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Figur 8.20: På dette bildet ønsket jeg ikke å beskjære mikrofonstativet - og valgte derfor det kvadratiske bildformatet. Løsningen med stående format ville ha vist en mikrofon som stakk inn i bildet, som praktisk talt (på bildet) kom fra ingenting. Nikon D800 med 2,8/70-200mm Nikkor ved bruk av brennvidde 105mm. 1/500 sekund, blender 4,5, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 8.21: Wir sind Helden-konsert den 25. august 2011. Trommeslager Pola Roy i aksjon. Trommeslagere med deres instrument avbildes som regel best i det kvadratiske formatet. I det minste hvis man vil vise hele instrumentet (ikke beskåret). Dette skyldes oppbygningen av dette også kalt "skytebule" instrumentet. Nikon D3S med 1,4/85mm Nikkor. 1/250 sekund, blender 3,5, ISO 2.000. Manuell innstilling.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Varsel
De fleste konsertfotografer vil bruke profesjonelle systemkameraer (det vil si kameraer med utskiftbare objektiver) i et bildeforhold på 2:3 (DSLR fullformat = 24mm x 36mm). Dette gjør at det store flertallet av bildene allerede under komponeringen gjennom søkeren på kameraet blir "konstruert" enten i liggende eller stående format.
Likevel bør man - rent designmessig - ikke la seg bli "slave" av kameraformatet. Også andre formater har sin sjarm. Imidlertid bør man passe på at man ikke velger "uformater" som oppfattes som uharmoniske av betrakteren.
Den kvadratiske formen er et veldig "strengt" format, men får sin sjarm fra det faktum at det ikke sees altfor ofte. Dermed egner det seg godt for konsertfotografering, så lenge bildedetaljene fyller fotoet på en meningsfull måte.
Prøv gjerne under neste konsertfotosession å bevisst tilpasse bildedesignet til kvadratisk format allerede under fotograferingen. For å oppnå dette må man bare fjerne de siden rammene i det liggende formatet. Resultatet vil utvilsomt være konsertbilder som både er uvanlige og spennende på samme tid.
