Så før dere begynner å tenke på innstillingene for de tre eksponeringsparametrene lukkertid, blenderåpning og ISO-innstilling under konsertforberedelsene, bør dere prøve å finne ut hvordan lysforholdene vil være i konsertsalen. Hvis det ikke er mulig, blir dere nødt til å justere dem like før dere begynner å fotografere, helt i begynnelsen av konserten nede i pressegrøften.
9.1 Hvitbalanse
Skjæringer i fargen på eller fargene til de dominerende lyskasterne er en ønsket effekt på konsertbilder. Faktisk kan man hevde av denne grunnen at hvitbalansen ikke spiller noen rolle. Men det ville ikke være helt korrekt.
Selv om de fleste konsertbilder i hovedsak lever av å være fargerike eller i det minste ganske fargerike, kan feil fargeskala i ansiktet til artistene under visse forhold være ganske forstyrrende.
Figur 9.1: Ved klassiske og schlagerkonserter er en sterkt farget lyssetting vanligvis uønsket. Her er lysforholdene for oss konsertfotografer betydelig mer behagelige, spesielt siden belysningen ikke skifter så raskt. Her er et bilde av en tydelig utmattet Udo Jürgens under konserten sin 23. oktober 2006 i Max-Schmeling-Halle i Berlin.
(Foto © 2006: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Egentlig burde regelen for lys-teknikere som er ansvarlige for lyssettingen under en konsert være å bruke flerfargede lyskastere fra baksiden, fra baksiden av scenen, og derimot bruke bare hvitt nøytralt lys for å belyse artistene foran. På denne måten ville det vært sikret at musikerne også ser bra ut og blir "gode" på alle bilder.
Likevel bryr de fleste lydteknikere seg ikke om hva fotografer ønsker og hvordan fargen på lyskasterne som lyser opp musikernes ansikter vil påvirke bildene. Det er sikkert annerledes i viktige TV-opptak av store livekonserter; for flertallet av konsertene derimot må vi som fotografer være forberedt på alt – i det minste med hensyn til lysforholdene.
Figur 9.2: Ved de fleste livekonserter spiller en så fargerik lyssetting en viktig rolle. Bandmedlemmene kan også få farget lys ganske raskt. Dette trenger ikke alltid være forstyrrende, som her på dette bildet. Når det gjelder nærbilder av artistene, ønsker vi fotograferne imidlertid vanligvis noe "nøytralt", hvitt lys; i det minste i ansiktene til de medvirkende. Bildet viser trommeslageren Iain Bayne i aksjon. RUNRIG-konsert 29. august 2012 i Bochum/Witten, som en del av Zeltfestival Ruhr. Nikon D4 med 1,4/85 mm-Nikkor. 1/250 sekund, blender 2,2, ISO 2 500. Eksponeringsautomatikk prioritering av blender (tidsprioritering).
(Foto © 2012: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Mange konsertfotografer kunne gå videre og sette hvitbalansen på automatisk
Bestem deg deretter for en bestemt hvitbalanse; enten kunstig lys eller dagslys eller til og med en manuell fast innstilling. Selv om dette ikke alltid er riktig og automatikken ofte ville gi bedre resultater. Slik har du imidlertid fordelen av at hvis flere bilder (med de samme trinnene) skal redigeres etterpå, kan du utføre de samme trinnene for fargejustering identisk.
Hvis alle bildene fra en konsert er fotografert med samme hvitbalanse, kan bilderedigeringen også i stor grad automatiseres (lagre kommandoer i Photoshop under Aksjoner!). Hvis derimot alle bildene blir fotografert i automatikken, vil bildene være forskjellige, noe som ville gjøre en redigering med faste kommandoer umulig.
Figur 9.3: Culcha Candela under konserten 20. august 2011. Hvis lyset er for farget for portrettopptak, bør du lete etter alternative muligheter. Her har jeg bestemt meg for å fotografere mer av hele scenen, det vil si å ta bilde av gruppen som helhet, sammen med scenelyset. Fotografer må være fleksible. Rammebetingelsene er ikke alltid ideelle. Ikke alltid kan det fotografiseres det som var planlagt på forhånd.
Men hvis man tilpasser seg til de forholdene som er uforanderlige under et livekonsert for oss fotografer, "gjør det beste ut av det", da kan man også ta med seg flotte, stemningsfulle bilder hjem.
Ikke hold fast ved noe som er umulig under de gjeldende forholdene. Vær fleksibel, tilpass deg, og da vil du også lykkes. Nikon D3S med 4,0/24-120 mm-Nikkor ved brennvidde på 24 mm. 1/500 sekund, blender 5,6, ISO 3.200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
9.2 Automatisk bildegjengivelse
Mange fotografer utnytter ikke eller i det minste altfor sjelden fordelen med digitalteknikken: muligheten til å raskt og enkelt kontrollere bildene tatt direkte under fotografering (for eksempel for riktig eksponering, skarphet, utsnitt, ansiktsuttrykket til den portretterte artisten osv.).
Figur 9.4: Pete Doherty 7. august 2009 under konserten på Berlin Festival 2009. Ved hjelp av automatisk bildegjengivelse, som kan stilles inn i kameramenyen, kan det raskt vises det siste tatt bildet for en kort tid uten tidsavbrudd. På denne måten kan enhver konsertfotograf raskt sjekke om kamerainnstillingene han har gjort fører til optimale resultater, noe som er tilrådelig spesielt under vanskelige lysforhold (som også på dette bildet). Jeg anbefaler å se gjennom resultatene ca. hver tjue. opptak, eller i det minste annenhver minutt. Dette kan forhindre at samme feil gjentas i alle bilder som er tatt.
Merknad: Ikke la deg stresse på grunn av den korte tiden som er tilgjengelig! Behold roen, sjekk bildene du har tatt ved hjelp av automatisk bildegjengivelse (som kan settes opp i kameramenyen, slik at hvert bilde vises kort og helst i fullskjerm, altså uten meningsløse tillegg som histogram osv.).
Det er definitivt bedre å ta med hjem få, men bruksbare og så gode som mulige bilder fra konserten, enn mange dårlige eller helt ubrukelige!
Ikke gå i panikk hvis du midt under konserten ser at bildene du har tatt så langt er ubrukelige. Prøv å tenke rolig gjennom hva årsaken kan være, og juster deretter innstillingene. Det skjer fort at man ubevisst i kamerakrafsen kommer borti en knott som for eksempel stiller inn Lukkertid. Plutselig fotograferer man ikke lenger med den forhåndsinnstilte lukkertiden, men plutselig med en altfor lang, noe som kan føre til bevegelsesuskarphet og uskarphet grunnet risting (når denne er altfor lang for konsertbilder).
Eller ved et uhell blir bryteren fra autofokus til manuell fokusering satt, og alle opptakene blir uskarpe (noe man ville merke med normal- og telebrennvidder, men ikke nødvendigvis med vidvinkelfoto).
Det kan også hende at man for en bestemt lyssetting hadde satt eksponeringskompensasjonen for eksempel til +2, og så glemte å fjerne dette etter hvert når forholdene endret seg under konserten, noe som fører til at alle bildene er håpløst overeksponerte.
Det finnes mange feil mulige kamerainnstillinger, derfor er en rask sjekk på kameradisplayet hver gang noen minutter avgjørende for konsertfotografer! (Jeg har for øvrig flere ganger sett at fotografer i iveren under konserten har glemt dette og måtte forlate pressegraven med helt ubrukelige bilder).
Figur 9.5: Indie rockebandet Mega! Mega! med sanger og frontmann Antonino Tumminelli under konserten på Bochum Total den 12. juli 2013. Hvis jeg lar meg raskt og automatisk vise de tatt bildene uten å trykke på flere knapper, sparer jeg tid på bildekontrollen. Dette er spesielt viktig for konsertfotografer, siden man sjelden har tid til overs i disse situasjonene. En stor kameraskjerm med svært god oppløsning er derfor et viktig kjøpekriterium for konsertfotografer (også). Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor med en brennvidde på 125mm. 1/320 sekund, blender 3,5, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
9.3 Autofokusinnstillinger
Nesten utenkelig, men for ikke så lenge siden måtte fotografene fokusere manuelt. Først på begynnelsen av 1980-tallet ble autofokusen introdusert som en funksjon på 35mm speilreflekskameraer: i 1981 på Pentax ME F og 1983 på Nikon F3 AF (den med den klumpete autofokus-søkeren og selvfølgelig bare i kombinasjon med noen få spesielle autofokus-objektiver).
Nå til dags er vi vant til å la kameraet fokusere automatisk. Og også evnen til mange autofokussystemer til å fokusere raskt selv under svake lysforhold er imponerende og spesielt viktig for oss konsertfotografer. (Autofokusen på den Nikon D4 jeg bruker fungerer fortsatt helt ned til -2 LW). Likevel hjelper ikke det beste AF-modulen hvis den brukes feil av brukeren. For her gjelder regelen igjen at fotografen bør være fullt klar over hva kameraet gjør. Dessverre er ikke dette alltid tilfelle: Mange (konsert-) fotografer bruker ikke et spesifikt autofokusfelt, men overlater til kameraet å velge hvilket av de opptil 51 fokuspunktene som skal brukes til fokusering.
Spesielt når man fotograferer oppover fra pressgraven (mot scenen), kan dette være problematisk, da kameraet vil velge autofokspunktet som treffer motivet nærmest kameraet.
Med andre ord: Fokuset vil være på det nærmeste punktet. På grunn av den lavere perspektivet fra graven er dette ofte (avhengig av bildeutsnittet naturligvis) artistens lår, gitarkroppen eller en høyttalerboks som står ved scenekanten, eller mikrofonstativet foran artisten.
Kort sagt, det er mer enn problematisk å stole på hva kameraet fokuserer på. Det er bedre å velge bevisst ett enkelt autofokusfelt, eller i det minste en gruppe av fokuspunkter (for eksempel sentrert i søkeren).
Hvis du bruker ett enkelt autofokusfelt, er det midtre, sentrerte det beste valget, for dette er alltid det mest effektive. Pass på at du bare bruker kryssensoren til fokuseringen. Hvis du bruker det midtre feltet, må du imidlertid, avhengig av bildekomposisjon, arbeide med autofokusmåleverdilagring.
Dette er imidlertid veldig enkelt i autofokusmodusen enkeltobjektfokus (AF-S). Her trykkes utløseren inn til det første trykkpunket, og verdien lagres til rett bildeutsnitt er valgt av fotografen og deretter utløses ved å trykke helt ned utløseren. Bruk av kontinuerlig autofokus (AF-C) kan også være fornuftig innen konsertfotografi, for eksempel når man fokuserer på sangeren som beveger seg dynamisk på scenen. Avhengig av kameramodell og teknologisk fremgang kan bruk av AF-C imidlertid føre til lavere treffsikkerhet, derfor bør man så langt det er mulig (når objektene er ubevegelige) foretrekke AF-S.
Figur 9.6: Kurt Ebelhäuser fra Blackmail tar en kort drikke- og røykepause mellom to sanger under konserten den 12. juli 2013 i Bochum. Her var det spesielt sanger fra bandets sjette album Blackmail II som ble anbefalt spilt. Blackmail er et tysk uavhengig band som ble dannet i Koblenz i 1994. Når artisten på scenen står så stille som her, er bruk av enkeltobjektfokus sammen med verdilagring definitivt det beste valget. På denne måten kan du målrettet fokusere på ansiktet til musikeren for et optimalt resultat. Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor med en brennvidde på 112mm. 1/320 sekund, blender 3,5, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Autofokus (-målefelt) og eksponeringskontroll (spotmåling) kan også kombineres: Hvis man bruker spotmåling som eksponeringsmålingsmetode og ett enkelt autofokusmålepunkt for fokusering, blir eksponeringen målt punktvis der det valgte autofokusmålepunktet befinner seg.
Dette kan være spesielt nyttig i konsertfotografering når kunstnerens ansikt skal bli riktig belyst (og fokusert skarpt), men det er en annen belysning der enn i bakgrunnsbildet (der fargerike lyskastere ofte sørger for sterkt motlys).
Imidlertid er det også mulig å støte på det motsatte i konsertfotografering og det er også vanlig å oppleve: Sangeren blir badet i sterkt lys, mens lyset i bakgrunnen er slukket og scenen forsvinner i dyp svart. Hvis musikerne også, noe som også skjer ofte, er helt kledt i svart, er denne metoden (enkel autofokus kombinert med spotmåling) den eneste fornuftige fremgangsmåten.
Figur 9.7: En ganske vanlig situasjon: Kunstneren er i stor grad kledt i svart, bakgrunnen på scenen er mørk og dermed også i fullstendig mørke. Selv om sangeren er opplyst, vil en vanlig eksponeringsmålingsmetode som integrert måling feile (kameraenes eksponeringsmålere er kalibrert mot en middels gråverdi). Konsekvensen ville være at vi ville få et overeksponert bilde der både klær og bakgrunn ville vises grå (og dermed for lyse), mens ansiktet til sangeren ville være altfor sterkt overeksponert.
En slik situasjon håndteres best med kombinasjonen av enkelt autofokus i samarbeid med spotmåling. BAP med sangeren Wolfgang Niedecken i konserten den 24. august 2011. Nikon D3S med 4,0/24-120 mm Nikkor ved bruk av brennvidde 44mm. 1/200 sekund, blender 4,0, ISO 3.200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
9.4 Kamerainnstillinger: Eksponeringsautomatikk
Å bruke kameraets eksponeringsautomatikk har ikke bare stor fordeler innen konsertfotografering: Fotografen overlater noe så banalt som (forhåpentligvis korrekt) eksponering til bildet til kameraet, for å kunne fokusere bedre på motivet, bildekomposisjonen og å treffe riktig øyeblikk. Men denne fremgangsmåten, hvis den utføres ukritisk, har også risikoer.
Figur 9.8: SEEED med sangeren Pierre Baigorry alias Peter Fox i forkant av konserten i Wuhlheide i Berlin den 22. august 2013. I motiver som det som vises her er det viktig at fotografen ikke stoler blindt på tids-blender-ISO-kombinasjonen foreslått av kameraets automatikk, men tenker selv og - hvis nødvendig - foretar en eksponeringskorreksjon.
Her ville en tydelig undereksponering resultatert i hovedsak fordi store deler av bildet har lyse lys og lys tåke, som ville forvrenge eksponeringsmålingen. En eksponeringskorreksjon på 1-2 blendertrinn gir imidlertid det ønskede (korrekt belyste) resultatet. Canon EOS-1D Mark IV med EF 2,8/24-70 mm ved bruk av brennvidde 32 mm. 1/200 sekund, blender 6,3, ISO 1.250.
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Konklusjon
Kameraenes eksponeringsautomatikk er justert mot en middels gråverdi (middels lysverdi). Når vi fotograferer motiver som avviker fra dette, resulterer det i undereksponering (med mange lyse områder i bildet, for eksempel motlys fra lyskastere) eller overeksponering (med mange mørke områder i bildet, for eksempel svarte klær og svart scenegrunn). Vi må derfor gripe inn korrektivt hvis vi merker at for mange lyse eller mørke områder i bildet hindrer riktig eksponering (riktig med hensyn til de motivviktige delene som for eksempel kunstnerens ansikter). Eksponeringskorreksjonen (også kalt pluss-minus-korreksjon) er ikke forgjeves på de fleste kameramodeller på et fremtredende, lett tilgjengelig sted i nærheten av utløseren; det er en veldig viktig, nesten uunnværlig funksjon for profesjonelle kameraer.
9.4.1 ISO-automatikk?
Det er absolutt ikke anbefalt å bruke ISO-automatikk. Her stilles tid og blender manuelt, mens kameraet søker etter riktig ISO-verdi for å eksponere opptaket riktig. Faren er at kameraet i noen tilfeller kan bruke så høye ISO-verdier, hvor resultatene ikke lenger kan brukes profesjonelt, fordi bildestøyen blir for kraftig og bildene dermed ubrukelige for salg, publisering eller deling med andre. Til syvende og sist bør en fotograf aldri presentere dårlig kvalitet.
Hvor høy ISO-verdien til et kamera kan være uten at den tekniske kvaliteten lider, varierer fra kameramodell til kameramodell. Det kan også sikkert være et spørsmål om fotografens smak, og også bruksområdet spiller en rolle. For eksempel kan den tekniske kvaliteten på et bilde som skal brukes på internett eller i en avis være lavere enn hvis bildet skal brukes til plakatutskrift eller i et glanset magasin.
Figur 9.9: Med de kameraene jeg bruker, har jeg husket følgende (subjektivt begrunnede) grenser: Nikon D3S som ble brukt til dette bildet har en grense på 2.500 ISO. Verdier over dette (her: 3.200 ISO) fører til en bildestøy som ikke oppfyller mine høye krav, selv om kvaliteten for mange bruksområder (avis, publisering på internett) fremdeles er tilstrekkelig. Jeg kan bruke Nikon D4 opp til maksimalt 3.200 ISO, uten at synlig bildestøy gjør en kommersiell bruk av resultatene umulig. Med Nikon D800 er denne grensen allerede nådd ved 400 ISO. Imidlertid spiller det en rolle om resultatene er riktig eksponert eller undereksponert.
Jeg har erfart at riktig eksponering ved ISO 3.200 ser bedre ut enn undereksponering med for eksempel en hel blenderåpning (ved samme ISO-verdi). Bildekornet er mindre i det første tilfellet enn ved undereksponering; i det minste er det mer synlig i de mørkere områdene ved undereksponeringen. Det kan derfor være mer fornuftig å fotografere med en høyere ISO-verdi (riktig eksponert) enn med en lavere ISO-verdi med samtidig undereksponering. Culcha Candela på konsert den 20. august 2011. Nikon D3S med 4.0/24-120 mm-Nikkor med bruk av brennvidde 82 mm. 1/500 sekund, blender 5.0 ISO 3.200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Konklusjon om emnet
ISO-automatikken er ikke egnet for de som verdsetter høy teknisk kvalitet på bildene sine. Kameraet kan velge ISO-verdier som er så høye at bildekorn i bildet ville være forstyrrende.
9.4.2 Program-, tid- eller blenderautomatikk?
Egentlig spiller det ingen stor rolle hvilken automatikk som foretrekkes. Det er sikkert også en vanesak, hva vi som konsertfotografer fotograferer med, eller et spørsmål om fotostil. Med alle tre automatikker kan man oppnå gode resultater.
Det avgjørende er, som allerede nevnt over, at fotografen selv må fortsette å tenke selv om han eller hun bruker en av kameraets automatiske innstillinger, altså vurdere om eksponeringsautomatikken virkelig har bestemt riktig eksponering, eller om det må justeres av fotografen.
Programautomatikken er godt egnet for raske snapshots, fordi her har fotografen bare valgt (på forhånd) en ISO-verdi og justert den, uten å måtte tenke på en spesifikk lukkertid eller blenderåpning mens han eller hun tar bilder. Den som derimot vil ha mer kontroll, for eksempel på bildekomposisjonen, vil foretrekke en annen eksponeringsautomatikk.
Den som liker å jobbe med blandingen av skarphet og uskarphet, og som liker å fotografere portretter av artister slik at bare ansiktet er skarpt og bakgrunnen uskarp, vil foretrekke tidsautomatikken. Her blir blenderåpningen også satt (justert) ved forhåndsinnstilt ISO-verdi. Eksponeringsautomatikken velger deretter den passende lukkertiden som fører til riktig eksponering.
Figur 9.10: Blackmail med sanger Mathias Reetz den 12. juli 2013 på konsert. Jeg pleier å løfte frem hovedpersonen fra bakgrunnen ved å fokusere på ham, noe som gir en (nesten) åpen blenderåpning (og dermed lav dybdeskarphet) som får bakgrunnen til å bli uskarp. Effekten er imidlertid størst når avstanden fra kameraet mitt til hovedpersonen er så kort som mulig, mens avstanden fra hovedpersonen til bakgrunnen er så stor som mulig. Det avgjørende her er at jeg bestemmer dybdeskarphetens omfang ved å velge blenderåpningen, derfor er tidsautomatikken det beste valget her. Nikon D800 med 2.8/70-200 mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 155 mm. 1/320 sekund, blender 3.5, ISO 800. Tidsautomatikk (prioritet for blenderåpninger).
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Den som bruker lange og dermed tunge telebrennvidder på konsert, for eksempel på grunn av posisjonen sin langt unna, vil foretrekke blenderautomatikken. Med forhåndsinnstilt ISO-verdi (ofte ved grensen til verdien som bare gir lite bildekorn) vil en lukkertid velges som kreves for å bruke det tunge objektivet uten uskarphet. Kameraets eksponeringsautomatikk (her blenderautomatikken) velger deretter blenderåpningen som innenfor tids-blender-ISO-kombinasjonen (med fastsatte parametere for tid og ISO) garanterer riktig eksponering.
Figur 9.11: Når en konsertfotograf bestemmer seg for å fotografere med en bestemt kort lukkertid, skyldes det enten at han bruker et tungt objektiv, eller at artisten stadig beveger seg på scenen. Eller begge deler. Lena Meyer-Landrut den 3. august 2013 på RS2-Radiokonsert i Wuhlheide i Berlin.
Canon EOS-1D X med EF 2.8/70-200mm ved bruk av brennvidde 135mm. 1/320 sekund, blender 5.0, ISO 320. Lukkerprioritet (Blenderautomatikk).
(Foto © 2013: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
9.4.3 Eller manuell innstilling?
Manuell innstilling av lukkertid, blender og ISO-verdi forutsetter at lysforholdene forblir konstante, uten variasjon. Med konstante lysforhold, som man mest sannsynlig finner innen klassisk, jazz- og schlagermusikk i konsertfotografien, kan de beste resultatene ofte oppnås. Forutsetningen er selvsagt at fotografen en gang i begynnelsen bestemmer riktig eksponering (der han vil orientere seg etter kameraets automatiske resultater, kanskje målt ved hjelp av Spotmåling).
Figur 9.12: Fotografen passer deretter på at lyset som lyser opp artisten, forblir konstant. Selv om fargede lys i bakgrunnen skifter og lyser ulikt (eller til og med av og til nesten slukker), betyr det ikke så mye så lenge artisten får konstant lys forfra. Mesteren Rod Stewart den 18. juli 2007 på konsert i Hamburger Color Line Arena (den eneste konserten i Tyskland under "The Rodfather"-turneen).
(Foto © 2007: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
Merknad: Konsertfotografer deler belysningen inn i 1.: Lys som lyser opp artisten forfra (relevant lys for å ta portretter av artister) og 2.: Lys som brukes til bakgrunnsbelysning og -effekter. Det er heller ikke spesielt forstyrrende hvis motlys treffer kameraet, så lenge forlyset forblir konstant.
Førstnevnte er ansvarlig for suksessen med kunstnerportretter (riktig belysning av ansiktet), mens det siste skaper flotte, stemningsfulle effekter (det som først og fremst preger konsertfotografien).
