Schematic fremstilling av kalibrering: Det endelige resultatet oppstår etter at et mørkebilde er trukket fra det rå bildet og delt med et lysfeltbilde.
Del 15: Kalibrering: Ta lysfelt- og mørkebilder
Digitale astrofotoer inneholder uforbehandlet ikke bare dataene som det fotograferte himmelobjektet ga, men også en rekke artefakter, altså uønskede fenomener. Med "Kalibrering" forstås prosessen som skal frigjøre råbildene fra disse artefaktene.
Årsak til artefakter
Først vil vi se på hvilke komponenter som er ansvarlige for dannelse av artefakter og hvilken type uønsket informasjon de genererer:
1. Kameraet
Bildebrikkene til digitale kameraer samt deres leseelektronikk fører til en mer eller mindre uttalt "bildekorn", spesielt godt synlig ved en "kornete" struktur på bilder i jevnt lyse eller mørke områder. Man skiller mellom lysstyrke- eller luminansstøy, der pikslene i like lyse motivområder vilkårlig antar forskjellige lysstyrkeverdier, og fargestøy, der pikslene som egentlig viser et likefarget motiv har litt forskjellig farg gjengivelse. Den elektroniske bildestøyen har ulike årsaker. En av hovedgrunnene er såkalt termisk støy, forårsaket av prosesser på sensoren som avhenger av temperaturen og spontant fører til dannelse av "ladning" i pikslene, som senere tolkes som lysstyrkeinformasjon. Denne støydelen oppstår også selv om sensoren ikke blir belyst i det hele tatt, altså når det ikke når lys til sensoren i løpet av "eksponeringstiden". For dette ble begrepet "mørkestrømstøy" dannet.
Støybeløpet er vesentlig avhengig av følgende faktorer:
a) Temperatur (økt støy ved høyere temperatur)
b) Eksponeringstid (jo lengre eksponeringstiden, jo høyere støy)
c) ISO-verdi (økt støy med økende ISO-nummer)
Også typen sensor som brukes, den i kameraet arbeidende programvaren for støyreduksjon, og avlesningsstøyen forårsaket av elektronikken som måler sensordataene etter eksponeringen, bør ikke uanses. Siden disse faktorene imidlertid avhenger av kameraet og ikke kan påvirkes av fotografen, vil vi ikke gå dypere inn på dette.
I tillegg til støyen skiller man ut enkelte pikseler på digitale billedbrikker hvis lysstyrkeverdier avviker sterkt fra omgivelsene. For eksempel, hvis en enkelt piksel ikke reagerer i det hele tatt på innfallende lys, forblir den alltid svart og kalles "død piksel" (dead pixel eller cold pixel). Andre pikseler derimot reagerer mye mer følsomt på innfallende lys enn de andre, og antar derfor raskt svært høye lysstyrkeverdier eller til og med går i full metning, da vises de hvite.
Disse unormale pikslene kalles "varme piksler" (hot pixel). Både "døde" og "varme" piksler er praktisk talt uunngåelige under produksjonen av sensorer, så en viss mengde av disse feilaktige pikslene må aksepteres. Gjennom aldringsprosesser av sensoren i løpet av flere år kan antallet berørte piksler absolutt øke.
Utsnitt av et mørkebilde, opprettet med en Canon EOS 450D med ISO 100 (venstre) og ISO 1600 (høyre). Eksponeringstiden var på ti minutter. Det er tydelig å se hvordan totalstøyen øker med høyere ISO-verdi. Begge bildeutsnittene er opplyst på samme måte for å tydeliggjøre støyen.
2. Opptikken
Ingen teleskop eller linse gir en perfekt avbildning. Jo lenger man beveger seg bort fra den optiske aksen, desto mer synlige vil avbildningsfeil, aberrasjoner, være. Spesielt påvirket er bildekantene. En kalibrering kan imidlertid ikke løse disse avbildningsfeilene. Vi vil derfor fokusere på de fenomenene som kan bekjempes ved kalibrering.
For det første er det vignettering, det vil si mørkningen av bildekantene. Vignettering er spesielt uttalt når man bruker fotografiske linser med full blenderåpning. På den ene siden kan vignettering begrenses ved å stoppe ned objektivet. Imidlertid fører nedblending på den annen side også til forlengelse av nødvendig eksponeringstid, noe som ofte ikke er ønskelig ved astrofoto. Og siden selv teleskopoptikk av fysiske grunner leverer en høyere bildebelysning på den optiske aksen enn i bildekantene, er vignettering en av de praktisk uunngåelige fenomenene innen astrofoto. Jo større bildesensoren til det brukte kameraet er, jo større er faren for vignettering.
Opptak av stjernebildet "Store Bjørn" med et lyssterkt 50 mm objektiv og full blenderåpning. Vignetteringen er uunngåelig i form av mørkede bildekantene.
I ekstreme tilfeller når ikke lys den ytre hjørnene av sensoren lenger, for eksempel hvis en komponent med for liten indre diameter brukes i den optiske banen eller objektivet rett og slett lyser opp et for lite bildefelt. Da forblir bildekantene svarte og kan heller ikke reddes med kalibrering.
For det andre avbildes smusspartikler som har festet seg til sensoren eller en linse eller speilet til opptikken. En grundig rengjøring av kameraet og optikken kan riktignok minimere fremveksten av mørke flekker på bildet, men aldri fullstendig forhindre det. Jo mindre avstanden et smusspartikkel har til sensoren, jo skarpere vil det være synlig på bildet. Partikler som befinner seg direkte på beskyttelsesglasset foran sensoren, vil derfor virke nesten skarpt.
Støv på frontlinsen er derimot ikke kritisk, mens forurensning av baksiden av en linsene på et objektiv absolutt kan etterlate synlige spor på bildet. Ved bruk av et speilteleskop skjer det ofte at smusspartikler i form av mørke ringer viser seg på bildet, da deres uskarpe avbildning antar formen til inngangspupillen, som for speilteleskoper er ringformet på grunn av fangespeilet i strålegangen.
Søppel i strålegangen blir synlig som mørke flekker. De tre øverste flekkene er partikler som ligger på sensoren. Den nederste støvballen er ganske uskarpt avbildet og befinner seg på en linse til det brukte objektivet:
På det venstre bildet av Melkeveien oppdaget jeg en støvtråd som ble ganske skarpt avbildet og som hadde lagt seg på beskyttelsesglasset til sensoren. Etter å ha kjørt sensorrensefunksjonen i kameramenyen, var den forstyrrende faktoren forsvunnet (til høyre):
Sensorrensingsfunksjonen som er innebygd i mange kameraer, prøver å "riste av" skittpartikler som ligger på beskyttelsesglasset foran sensoren, ved hjelp av høyfrekvente vibrasjoner. Dette lykkes ikke alltid perfekt, men nytten av denne funksjonen er uimotsagt (se følgende bildesample).
Ta bilder for kalibrering
De diskuterte artefaktene kan bli fjernet eller i det minste redusert hvis en bildekalibrering blir utført. For dette må det opprettes to typer kalibreringsbilder:
1. Mørkbilder (Darkframes)
Mørkbilder blir "eksponert" akkurat like lenge som de faktiske himmelbildene. Imidlertid blir det sørget for at ingen lys når sensoren, for eksempel ved å sette på frontdekslet til objektivet!
Resultatet er ikke et fullstendig svart bilde, for mørkbildet inneholder hele mørkestøyen. Man antar at denne mørkestøyen er identisk med den i himmelbildet. En slik antagelse er dristig, fordi støyen alltid inneholder en statistisk, uforutsigbar komponent. Denne komponenten er imidlertid heldigvis relativt liten i størrelse, slik at antagelsen nevnt ovenfor er ganske korrekt som en første tilnærming.
Utsnitt av et mørkbilde, opprettet med en Canon EOS 1000D ved ISO 1600 med ti minutters "eksponeringstid. Til venstre det uendrede bildet, til høyre resultatet etter justering av toneverdiene med Photoshop (kommando Bilde>Justeringer>Graderte kurver…)
Tanken er nå å bare fange støydelen med mørkbildet for deretter trekke dette fra senere himmelbilder. På denne måten bør støyen kunne forsvinne eller i det minste reduseres. Samtidig blir alle varmepunkter reparert, som inneholder data som fortsatt kan brukes, altså ikke er helt mettet. Døde piksler og fullstendig mettede piksler kan imidlertid ikke "repareres" med et mørkbilde.
For å produsere "passende" mørkbilder, må så mange rammebetingelser som påvirker mørkestøyen være identiske med de for himmelbildene. Dette betyr at ikke bare "eksponeringstiden", men også ISO-verdien ikke får endres i forhold til himmelbildene. Et problem er sensorens temperatur, som hos de fleste kameraer (for eksempel alle digitale speilreflekskameraer) ikke kan reguleres. Dette betyr at mørkbildene må opprettes så nær samtidig med himmelbildene som mulig, enten rett før eller umiddelbart etter. Siden sensoren varmes opp under lengre eksponeringstider, forbedrer flere mørkbilder som er tatt på forskjellige tidspunkter og senere middles, resultatet. For eksempel kan du ta et mørkbilde før og et annet etter en serie med flere langtidseksponeringer.
Praktisk eksempel:
Du ønsker å fotografere Ringtåken i stjernebildet Lyren med et digitalt speilreflekskamera. For dette planlegger du å ta åtte bilder à ti minutters eksponeringstid. Deretter slår du først av alle midler for støyundertrykkelse som tilbys i kameramenyen! Dette gjelder spesielt for punktet "Redusere støy ved langtidseksponering", fordi ellers ville kameraet automatisk opprette et mørkbilde med samme "eksponeringstid" etter hver eksponering, noe som koster verdifull observasjonstid. Halvparten av observasjonstiden måtte du da investere i de automatisk opprettede mørkbildene.
Etter å ha slått av denne funksjonen, tar du først et mørkbilde med alle innstillinger som du også vil bruke for himmelbildet. Deretter følger serien med de åtte ti-minutters eksponeringene, etterfulgt av et annet mørkbilde. For å ta mørkbildene plasserer du objektivdekselet på objektivet eller teleskopet. De to tilgjengelige mørkbildene blir deretter middlet og trukket fra alle himmelbildene. Både himmel- og mørkbildene må være tatt i RAW-format, ellers vil ikke kalibreringen fungere.
2. Lyseksbilder (Flatframes)
Lyseksbilder oppstår når du fotograferer en jevnt lyst flate. Naturligvis må samme optikk brukes som for himmelbildene.
For å få et lyseksbilde kan du feste et stykke papir foran objektivet. Dette papiret bør deretter belyses jevnt, for eksempel med en lommelykt.
Dette vil resultere i et bilde som viser vignettering og skittpartikler i strålegangen. Når himmelbildene senere divideres med lyseksbildene, kan også disse artefaktene bli fjernet.
Typisk lyseksbilde. Det viser vignettering (mørke bildekantene) og skittpartikler i strålegangen (flekker).
I idealfall dannes lysfeltbilder med lavest mulig ISO-verdi og kort eksponeringstid for å unngå å introdusere ekstra mørk strømstøy.
Et praktisk eksempel:
Du har allerede tatt opp bildene av Ringtåken som ble diskutert i kapittelet "Mørkebilder", samt de tilhørende mørkebildene, og nå ønsker du også å lage lysfeltbilder. Det er veldig viktig at posisjonen til kameraet og optikken forblir helt uendret! Ikke fjern objektivet fra kameraet eller kameraet fra teleskopet, og ikke endre fokus på noen måte! For å sørge for at skittpartiklene blir avbildet på samme sted på sensoren som under himmelopptak, er det til og med tilrådelig å ikke engang berøre kameraet. Hvis det er mulig, bør du foretrekke å styre kameraet via en tilkoblet datamaskin. Det er spesielt kritisk hvis forbindelsen mellom kameraet og teleskopet eller okularutgangen ikke er veldig stabil. Nå er spørsmålet hvor du om natten kan finne en jevnt belyst overflate. En mulighet kan være å plassere et halvtransparent materiale (for eksempel et stykke papir) foran frontlinsen på objektivet eller teleskopet, som deretter belyses forfra av en lampe. En blitzenhet kan til og med brukes som lyskilde. For å oppnå ønskede korte eksponeringstider trenger du en kraftig lyskilde. Det er imidlertid viktig å eksponere lysfeltbildet rikelig uten å gå over i metning.
For å kontrollere dette, bør du se på histogrammet for lysfeltopptaket, hvor "databunken" bør være plassert til høyre for midten, men ikke nå den høyre enden. Med kontinuerlig lys kan du enkelt sette kameraet til tidsautomatikk ("Av" eller "A") og justere manuell eksponeringskompensasjon til +1,5. Deretter kan lysfeltbildene til og med dannes med kameraets automatisk eksponering. Det er viktig å huske å bruke samme blenderåpning på objektivet som ble brukt for himmelopptakene.
Oppsummert bør både mørke- og lysfeltbilder tas med størst mulig forsiktighet. På den ene siden fordi de ikke kan gjenskapes etter demontering, på den andre siden fordi bruk av "feilaktige" kalibreringsopptak ikke forbedrer resultatet, men kan faktisk forverre det.
Gjennomfør kalibrering
Til syvende og sist er kalibrering en matematisk operasjon der mørkebildet trekkes fra det råe bildet for deretter å dele med lysfeltbildet. Formelen er derfor:
Formel for bildekalibrering.
Men ikke bekymre deg, du trenger ikke å utføre denne regneoperasjonen for de mange millioner pikslene på digitalkameraet ditt; egnet programvare gjør dette for deg.
Kalibrering av astroopptak med mørke- og lysfeltbilder kan ikke gjøres med vanlige bildebehandlingsprogrammer som for eksempel Adobe Photoshop. Dette gjelder også og spesielt for bilder tatt med fargekameraer, for eksempel en digital speilreflekskamera. Årsaken til dette er fargesyntesen fra det råe bildet: De enkelte pikslene på sensorsystemet er utstyrt med forskjellige fargefiltre ("Bayer-matrise"), der en automatisk interpolering av RGB-fargeverdiene for hver piksel skjer når bildefilen åpnes. Kalibreringen må imidlertid skje før fargesyntesen utføres!
Et ganske enkelt program å bruke for å utføre kalibreringen riktig er "DeepSkyStacker", som kan lastes ned gratis (freeware) fra nettsiden http://deepskystacker.free.fr/german/index.html. Jeg vil forklare prosessen med kalibrering ved hjelp av dette programmet.
For det første lagrer jeg himmelopptakene mine ("Lightframes") sammen med mørkebildene ("Darkframes") og lysfeltbildene ("Flatframes") i en mappe. I dette tilfellet er det sju Lightframes og ett Dark- og Flatframe. Motivet er "Messier 57", Ringtåken i stjernebildet Lyren, som jeg belyste syv ganger i to minutter med en Canon EOS 450D ved ISO 800. For å unngå forvirring er det best å allerede i filnavnene indikere om det er en Light-, Dark- eller Flatframe.
Ved hjelp av "talende filnavn" kan det allerede skilles mellom faktiske himmelopptak, mørkebildet (Darkframe) og lysfeltbildet (Flatframe) for å unngå forvekslinger.
Deretter starter jeg programmet DeepSkyStacker.
Programvare DeepSkyStacker: Skjermbilde etter programstart.
Med de øverste tre kommandoene i venstre menylinje kan jeg åpne opptakene mine, og det er viktig å ikke blande Light-, Dark- og Flatframes.
Programvare DeepSkyStacker: Åpner himmelopptakene ("Lightframes") ved å velge kommandoen Åpne Lightframes...
Alternativt kan jeg også dra filene mine med dra og slipp fra Windows Utforsker til DeepSkyStacker, men dette må gjøres i tre trinn, da det alltid må angis hvilken type fil(er) det dreier seg om.
Programvare DeepSkyStacker: Når filer importeres med "dra og slipp" i DeepSkyStacker, spør programmet hvilken type filer det er.
Når alle filene er lagt til (inkludert både Dark- og Flatframe), ser jeg i fillisten en oversikt over hvilke filer som er importert. I kolonnen Type dobbeltsjekker jeg for sikkerhets skyld om tilordningen "Light", "Dark" og "Flat" er korrekt.
Programvare DeepSkyStacker: Alle nødvendige filer er importert. I en liste kan det kontrolleres om riktig filtype er angitt (kolonne "Type", rød sirkel).
Ved å klikke på en hvilken som helst fil i listen, laster DeepSkyStacker filen inn i minnet og viser den i bildevinduet. Jeg klikker en gang på et lysramme og må vente noen sekunder til bildet vises. Ved å flytte den midtre trekanten øverst til høyre til venstre, oppnår jeg en lysere visning slik at de mørke bildekantene er godt synlige - en følge av vignettering.
Programvare DeepSkyStacker: Visning av et enkeltbilde fra listen (nedre røde pil). Ved å flytte gråpunktet (øvre røde pil) til venstre oppnås en lysere fremstilling.
Nå klikker jeg på flatrammen, som vises etter en kort ventetid. De mørke bildekantene er tydelige også i flatrammen.
Programvare DeepSkyStacker: Visning av den lyse feltbildet (nedre pil). Den inneholder de mørke bildekantene som er resultat av vignettering, som de øverste fire pilene peker mot.
Før starten av kalibreringsrutinen sørger jeg for at alle filene er valgt ved å merke av i boksen til venstre for filnavnet. Hvis dette ikke er tilfelle, klikker jeg på kommandoen Velg alle i den venstre menyen.
Programvare DeepSkyStacker: Valg av alle importerte filer:
Deretter starter jeg ved å velge den røde understreken Stable valgte bilder.
Programvare DeepSkyStacker: Start av kalibreringsrutinen ved kommandoen "Stable valgte bilder...", der begrepet "stabling" står for å overlapping av enkeltbildene.
Et dialogvindu vises med en oppsummering av de kommende, automatisk utførte redigeringsstegene.
Programvare DeepSkyStacker: Dialogvindu for starten av kalibrerings- og stablingprosedyren.
Siden DeepSkyStacker også automatisk justerer bildene, det vil si at ikke-identiske bilder bringes sammen i overlapp ved å flytte og dreie, bør noen programparametere settes og kontrolleres. Jeg klikker på knappen Stableparameter...; deretter vises et annet omfattende dialogvindu med hele åtte faner. Uten å gå inn på alle alternativene, viser jeg deg nå alle åtte fanene med mine innstillinger, som stort sett tilsvarer standardinnstillingene:
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane "Resultat". Her må du velge "Standard modus".
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Lys. Godt resultat oppnås med stablingmodusen Kappa-Sigma-Clipping, der ekstreme verdier ikke påvirker gjennomsnittsberegningen:
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Mørk. Siden det bare finnes et enkelt mørkt bilde, spiller det ingen rolle hvilken stablingmodus som velges her.
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Lys. Også her spiller stablingmodusen ingen rolle, for det er bare én enkelt lysramme.
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Justering. Metoden Automatisk sørger for nøyaktig overlegg av enkeltbildene, der stjerner velges som referansepunkter. Detektionen av referansepunkter skjer også helt automatisk.
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Mellombilder. For å lagre midlertidige resultater, trenger programmet tilstrekkelig med plass. Derfor kan det være hensiktsmessig å velge en Midlertidig mappe der tilstrekkelig diskplass er tilgjengelig.
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Kosmetikk. Til tross for kalibrering kan enkeltstående, feilaktige piksler forbli. Programvaren kan oppdage og fjerne disse automatisk.
Stableparametere for programvaren DeepSkyStacker, fane Resultat. Her kan angis hva som skal skje med resultatet av beregningene.
Jeg avslutter den omfattende dialogen med OK og starter kalibreringsprosedyren med en annen klikk på OK i dialogvinduet Stabling Skritt. Deretter følger en svært regnintensiv tid, som varte over en halv time på datamaskinen min. I mellomtiden ga DeepSkyStacker meg statusmeldinger om fremdriften i behandlingen:
Programvare DeepSkyStacker: Kalibrering og stabling kan ta noe tid. I mellomtiden vises en statusmelding.
Etter at programmet har fullført arbeidet sitt, vises resultatet i bildevinduet:
Programvare DeepSkyStacker: Visning av resultatbildet etter kalibrering og stabling.
Hvis ikke annet er angitt av deg, ble resultatet samtidig lagret under filnavnet "Autosave.tif" i samme mappe som de behandlede filene befinner seg i. Dette bildet i TIF-format har en "fargedybde" på 32 bit per piksel og fargekanal. For å fortsette bearbeidingen av et slikt bilde i Adobe Photoshop, trenger du minst versjon CS2. Hvis du bruker en eldre versjon, bør du i DeepSkyStacker velge kommandoen Lagre bilde som… og velge TIFF-bilde (16 bit/K) som filformat.
Programvare DeepSkyStacker: Dialogboksen "Lagre som..." lar deg velge filformat, her et TIF-format med 16 bit per piksel og fargekanal (rød pil).
Jeg bruker deretter Adobe Photoshop CS3 til å finjustere "Autosave.tif" opprettet av DeepSkyStacker. Den kan åpnes problemfritt i Photoshop, og ved å se på tittellinjen i bildevinduet, ser jeg at det er en 32-biters fil:
Åpen 32-bits fil i Adobe Photoshop CS3. De 32 bit per piksel og fargekanal nevnes i tittellinjen til bildevinduet (rød pil).
Allerede det første blikket på dette bildet viser tydelig suksessen med kalibreringen: De mørke bildekantene er borte!
Bearbeidingen av 32-biters bilder i Photoshop er imidlertid sterkt begrenset. Derfor konverterer jeg dem først til et 16-bit format. Jeg velger kommandoen Bilde/Modus/16-bit-kanal… og får vist følgende dialogboks:
Omdanning av et bilde fra 32 til 16 bit med Adobe Photoshop CS3.
Jeg bekrefter – her for enkelhets skyld, uten å endre noen innstillinger i den – med OK og kan nå bruke nesten hele kommandorepertoaret til Photoshop CS3 med et 16-bit bilde.
Hva som følger nå avhenger sterkt av utgangsmaterialet og kan ikke generaliseres. For bildet av Ringtåken har jeg først beskåret histogrammet til venstre for å få himmelen til å virke mørkere (kommando Bilde>Justeringer>Tonekorrektur…):
Flytting av svartpunktet (markert med rød pil) fra nullstillingen mot høyre.
Deretter har jeg med kommandoen Bilde>Justeringer>Kurver… ved å "bøye" kurven fortsatt mørknet himmelen og lyst opp de lyse motivområdene ("S-formen" på kurven), for å øke bildets kontrast:
En S-formet bøyning av kurven i Photoshop øker kontrasten. Den venstre røde pilen viser stedet der kurven bøyes nedover, den høyre pilen viser stedet der den heves.
Etter en liten økning av fargemetningen (kommando Bilde>Justeringer>Fargetone/Metning… var jeg foreløpig fornøyd med sluttresultatet:
Ferdig bilde av Ringtåken. Alle artefakter er borte takket være kalibreringen. Markert med pil er en galakse i bakgrunnen, nemlig IC 1296.
Hvorfor all denne strevet?
Bruken av DeepSkyStacker har brakt følgende fordeler med hensyn til kalibrering:
Reduksjon av mørkereven i enkelbilder ved subtraksjon av et mørkebilde
Hvis vi ser på en liten del av et enkelbilde med høy forstørrelse, er både reduksjon av støy og fjerning av varme og døde piksler godt synlig. Jeg gjorde også mørkebildekalibreringen for denne sammenligningen med DeepSkyStacker:
Kalibrering av en enkeltopptak (venstre) ved hjelp av et mørkebilde. Resultatet sees til høyre: Støynivået er redusert og feilaktige piksler er borte. Bare en liten del av helhetsbildet er vist.
Fjerning av vignettering og synlig smuss i strålegangen
Først tar vi en titt på helbildet for å vurdere de mørke bildekantene som skyldes vignettering. Det er tydelig at DeepSkyStacker ved bruk av et lysfeltbilde har klart å fjerne denne feilen helt:
Mens vignetteringen er synlig som mørke bildekantene på det rå bildet (venstre), ble denne feilen eliminert ved bruk av et lysfeltbilde (høyre).
Nå ser vi nærmere på et lite utsnitt av bildet igjen, der en smussflekk ble avbildet og sannsynligvis satt fast på sensoren. Også denne flekken forsvant fullstendig ved bruk av lysfeltopptaket:
Ved nøye undersøkelse finner vi små mørke flekker på enkeltopptakene, forårsaket av støv på sensoren (helt til venstre, utsnitt av et råbilde). Det samme utsnittet fra lysfeltbildet (midt) viser dette støvpartikkelen også. Gjennom kalibrering forsvinner den (høyre).
Noe mer avslører det ovennevnte bildet: Ved sammenligning av det enkelte råbildet (venstre) med resultatet av gjennomsnittsberegningen av de syv opptakene (høyre) er det merkbart at en ytterligere reduksjon av støy oppnås ved å kombinere flere enkeltbilder. Denne metoden for bekjempelse av bildestøy vil være temaet for den kommende og samtidig siste delen av veiledningsserien "Astro- og stjernefotografering".
