I sammenligning med en statue trenger betrakteren av en animasjon i 3D-stereoskopi mer tid til å venne seg til det. Spesielt med den rimelige, men utbredte anaglyfe metoden, kan for mange, for raskt bevegelige objekter få 3D-effekten til å komme i bakgrunnen. Min eksempelanimasjon i denne opplæringen nærmer seg bevisst denne grensen, slik at du senere kan eksperimentere fritt med antallet partikler og deres hastighet.
I arbeidsfilen "PSD_C4D_R13_Stereoskopie_start.c4d" finner du utgangspunktet for denne opplæringen. La oss ta en rask gjennomgang av de eksisterende elementene før vi stuper inn i 3D-stereoskopien.
Oppbyggingen av scenen
Blant de allerede installerte elementene i scenen er det blant annet et gulvobjekt med reflekterende, mørkegrått materiale, samt to lysobjekter for å belyse scenen.
I tillegg er også et partikkelsystem allerede integrert i scenen, der emitteren i redigeringsvisningen kan tydelig identifiseres som et rektangel. Totalt er det fem ulike teksturerte kuleobjekter tilgjengelig som partikler. En gravitasjons- og refleksjonsmodifikator sørger for at kulene faller ned og spretter av gulvobjektet.
Siden scenen er i relativt liten skala, er heller ikke de kuleobjektene spesielt store. De som ønsker å bruke andre objekter som partikler, kan enkelt bytte ut disse elementene som er underordnet emitteren.
De fem kuleobjektene er bare forskjellige på grunn av deres ulike teksturer. Stripemønsteret er oppnådd med et enkelt rutemønster. Her kan du også gjerne bruke andre mønstre eller materialer.
I innstillingsdialogen til emitteren er det lagt inn hvor mange partikler som blir utstøtt på hvilken måte i hvilken tidsperiode. En fødselsrate på 10 bringer, som allerede nevnt, oss nær grensen for det oppfattbare. Her kan du gjerne bruke lavere verdier. Utslippet stoppes fra bilde 500, slik at de siste partiklene får nok tid til å passere gjennom vår 3D-stereokamera.
En levetid på 120 bilder sikrer at de utstøtte partiklene også forsvinner fra minnet etter at de har forsvunnet fra synsfeltet. Med en rotasjon på 60° gir vi partiklene en vri for å gjøre animasjonen mer realistisk.
Takk være aktivert alternativ vis objekter viser CINEMA 4D de utstøtte kuleobjektene i redigeringsvisningen. Hvis det er for mange eller for komplekse partikler, kan det være lurt å avlaste datamaskinen ved å deaktivere alternativet.
Med disse innstillingene sender emitteren ut kuleobjektene i Z-retning. For at partiklene skal følge tyngdekraften og sprette av gulvet, har vi også to modifikatorer i partikelsystemet.
Som navnet antyder, håndterer gravitasjonsobjektet tyngdekraften som virker på partiklene. Takket være ubegrenset form og avtagelse fanges alle utstøtte partikler av gravitasjonen.
Den andre modifikatoren er et reflektorobjekt i scenen. Den er på samme høyde (Y-posisjon) som gulvobjektet, slik at kuleobjektene spretter av og på så nøyaktig som mulig. Med en elasticitet på 50% blir partiklene kastet opp med halvparten av energien etter de har kollidert.
Vi vil nå fange denne lille partikkelanimasjonen med et 3D-stereokamera for å kunne lage en stereoskopisk animasjon. For å fange en så sterk 3D-effekt som mulig, lar vi partiklene strømme frontalt mot oss.
Finn også et passende perspektiv via visningsverktøyene i redigeringsvinduet; finjusteringen gjør vi senere.
Opprettelse og konfigurering av 3D-stereokamera
Denne posisjonen fanger vi opp ved å opprette et kamera. Imidlertid bruker vi ikke et standardkamera, men heller direkte et stereokamera fra paletten av kameraobjekter.
For å kunne redigere det nylig opprettede stereokameraet i redigeringsvinduet, må vi sørge for at kameraet ikke er aktivert ved hjelp av kamerasymbolet i objektbehandleren og justere posisjonen og vinkelen i einstillingsdialogen til kameraobjektet på koordsiden. 
For nøyaktig justering av stereokameraen, kan det være nyttig å la emitteren jobbe en kort stund ved å klikke på avspillingsknappen på animasjonspaletten. Det er også mulig å se på de lett forskjøvet tegnede doble linjene på kameraet, i editoren, og se at det er en stereokamera som tar opp scenen fra to lett forskjøvne perspektiver.
Med en Y-posisjon på 10 cm står kameraet omtrent på høyden av de avstøtende partiklene; den lette helningen nedover garanterer at kilden til partiklene, emitteren,, ikke er i synsfeltet.
Nå som stereokameraet er plassert, kan vi aktivere det og justere innstillingene. Alle parametre som berører 3D-stereoskopi ligger på den dedikerte stereoskopisiden. For å bedre kunne vurdere kameraet i editoren, reduserer vi fokusavstanden og dermed den grønne siktspyramiden til avstanden til stedet partiklene treffer på. I mitt eksempel er denne verdien 35 cm.
Nå som stereokameraet er aktivert, kan vi samtidig få et første inntrykk av den stereoskopiske visningen. I menyen Alternativer på editorvisningen kan du aktivere den stereoskopiske visningen for det aktive kameraet.
Med passende rød-blå-briller kan vi nå allerede i editoren se scenen i 3D-stereoskopi. Imidlertid er stereoskopien for øyeblikket basert på standardparametrene. For en brukbar tredimensjonal iscenesettelse må vi gå tilbake til innstillingsdialogen for kameraobjektet.
På stereoskopisiden finner vi alle nødvendige innstillinger. Av avgjørende betydning her er oppføringen for nullparallakse. Med denne verdien angir vi på hvilket vertikale plan opprinnelsen for tredimensjonaliteten befinner seg. Alle områder bak dette planet presser seg inn i bakgrunnen, alle områder foran dette planet strekker seg ut av bildet mot betrakteren.
Jeg har brukt verdien 35 cm for nullparallaksen of fokusavstanden. Dermed vil alle kulene tydeligvis bli tredimensjonale senest når de treffer bakken.
Vi aktiverer også alternativet Vis kritisk område, slik at vi umiddelbart kan studere en viktig egenskap ved stereoskopien nærmere.
I det følgende bildet ser vi kamerainnstillingene igjen på editorvisningen. Nullparallaksen er på nivå med fokusavstanden. Fra denne posisjonen kommer partiklene ut av nullplanet mot kameraet
Rendre 3D-stereoskopi
3D-stereokameraet er nå konfigurert, så vi kan begynne å rendre animasjonen. Selv om du ønsker å rendere enkelte stereoskopiske bilder fra editorvisningen, vil dette fungere ved å bruke rendring i bildebehandling.
Siden vi må sette renderinnstillingene for stereoskopien først, åpner vi først renderinnstillingene for CINEMA 4D.
Ettersom vi allerede har spesifisert at kameraet skal arbeide stereoskopisk ved opprettelsen, har CINEMA 4D allerede aktivert oppføringen for stereoskopi i rendervoreinstellungen. Under Beregn stereoskopisk bilde bestemmer vi hovedsakelig at vi vil beregne et komplett stereoskopisk bilde. Dette gjør at CINEMA 4D automatisk rendrer begge bildene i stereoskopien og kombinerer dem deretter.
I oppføringen Modus velger vi ønsket metode for stereoskopien. For våre rød-blå-briller trenger vi modusen Anaglyph.
I avsnittet Anaglyph er det tilstrekkelig å angi fargen på den ene siden (her: rød), den andre blir automatisk bestemt ved å angi Anaglyph. En god kompromiss mellom korrekt fargegjengivelse og 3D-stereoskopieffekt tilbys av metoden Optimert.
La oss gå videre til grunninnstillingene for rendringen vår. På utgangssiden angir vi størrelsen på animasjonen under Bredde og Høyde. Jeg har brukt varigheten av partikkelutslippet som varighet for animasjonen. Siden det siste kuleobjektet blir skutt ut på bilde 500, vil det ikke være synlig noen partikler på bilde 600.
På Lagre-siden til Rendreinnstillinger, oppgir du nå ønsket utdataformat for filmen og lagringsstedet.
Når nå også Rendreinnstillingene er riktige, kan vi starte renderprosessen ved hjelp av kommandoen Rendre i Bil-handtereren i Rendre-paletten.
I Bil-handtereren er det tydelig å se hvordan de to forskyvede bildene til det stereoskopiske kameraet blir beregnet etter hverandre og deretter kombinert.
Når renderingen er ferdig, kan du se den ferdige filmen med en rød-blå-brille.
